Bak kulissene til feriekatalogen

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 02

Jeg er ikke noe bedre enn alle andre. Eller verre, om du vil. Jeg legger sjelden ut bilder av ungene som spiser sand eller har rabiate sinneanfall ved restaurantbordet eller ikke vil smøres med solkrem. Stort sett poster jeg bilder av smilende barn og voksne, i paradisiske omgivelser, og med ord som støtter opp under harmonien. Men helt super er jeg ikke, jeg har da et antisupert image å ta vare på. Så innimellom legger jeg ut noen setninger om at jeg vi er slitne av å tråkke oppå hverandre. Og det er vi. Selv om solen stort sett skinner, er det absolutt dårlige dager i Panama også.

For vår del har ferien vært lang. Altfor lang. Skolen startet ikke før i dag, 1 september. Og for noen dager siden  toppet det seg. Da var alle positivitetspoengene oppbrukt. Vi hadde vært sammen siden midten av juni, 24 timer i døgnet, under reising og jetlag og innkjøring og alt. Fra før av er vi vant til å gå på jobb, ty til besteforeldre i nærheten, ha barna på skole og i barnehage. Nå var det plutselig bare oss fem. Hele tiden.

Så ble min mann syk. Nei da, ikke noe alvorlig. Bare magetrøbbel. Og min sykeempati er ganske så begrenset når det gjelder ham. Kort sagt: Det er mer slitsomt å aktivisere tre kaniner hele dagen, enn å ligge på sofaen med et begredelig uttrykk i ansiktet. Og så kom det store spørsmålet, som jeg alltid stiller og som alltid gjør ham irritert: Hvor syk er du egentlig? For strengt tatt: Hvis man skal fritas fra en krevende 24 timers jobb, bør man ha legeerklæring. En tredagers egenmelding med en diffus grunn holder bare ikke. Og ettersom menn sjelden går til legen, bør man sette en slags måler på dem. Den kan vise hvor syke de faktisk er – på en skala fra 1-10. Alt fra 7 og over regnes for ”ekte syk” og alt under gir ikke grunnlag for gyldig fravær.

Er du syk? Gi meg en legeerklæring

Er du syk? Gi meg en legeerklæring

Jeg tok med barna ut for å bade. Ganske så sur. Og da blir selvsagt ikke barna stort bedre. Jeg vet jo det. Det er bare ikke like enkelt å ta seg sammen bestandig. Vanligvis elsker de å sitte i samme båt. Men denne dagen ville ikke minstemann dele den med noen, for han skulle bare liiiiiiigge oppe i den. Og da var det ikke plass til noen andre. Så fløt han rundt i den på vannet med et vaktsomt og eiegodt uttrykk, mens de to andre hylte og skrek og jeg satt meg i boblebadet og holdt meg for ørene. Det var enten det eller ta et basketak med en rabiat unge på dypt vann. Nei takk.

Vi gikk opp igjen. Barna er umulige i dag, sa jeg til mannen min, og jeg er utslitt. Altså, kan du ikke gjøre litt nytte for deg mens du sitter der? Så ga jeg ham bamsen til mellomstemann og et øye som har falt av. For å si det sånn: Vi har ikke prøvd superlimet i Panama ennå. Men tro meg, skal du ha lim som holder murhus sammen – bestill det herfra. Først klarte mannen min å lime på bamseøyet skjevt. Deretter limte han sammen to av sine egne fingre. Han prøvde på alle måter å få dem fra hverandre – umulig. Til slutt rev han dem fra hverandre med et skrik.

Kunsten å lime et øye skjevt  - og lime sammen sine egne fingre samtidig

Kunsten å lime et øye skjevt – og lime sammen sine egne fingre samtidig

Ja da, jeg syntes synd på ham. Jeg snakket ikke om noen innvendig smertemåler, jeg så jo at huden var borte. Og nå var det hans tur til å være sint: ”F *** Kan jeg aldri få være i fred! Skal det aldri være lov å være syk her hjemme! Nå har jeg ødelagt fingrene mine også!”. Og så ropte jeg noe tilbake som var alt annet enn konstruktivt. Akkompagnert av mellomstemann som gråt fordi øyet var skjevt og eldstemann som ropte at vi skulle slutte å krangle og minstemann som fant ut at han var kjempesulten. Nå!

Det ble ingen statusoppdateringer på Facebook den dagen. Det hjelper ikke med palmesus og vakre strender, når kvistene fyker vegg-i-mellom i redet. Men er det noe min mann og jeg er gode på så er det å ikke skape mer drama enn vi trenger. Og vi innser at noen dager er kjipe – og at krangler ofte er situasjonsbetinget. Vi er slitne, ble vi enige om. Det er ikke mer enn det. Og jeg var til og med raus nok til å spørre om hvordan det gikk med ham. Og han var raus nok til å si at han nok kunne klare å legge ungene. Og så ble jeg enda litt rausere og sa at da kunne jeg kunne kjøre og kjøpe pizza til oss. Og da toppet han alt ved å si at jeg var verdens beste kone. Smask. Vi prøver på nytt.

Men noen dager vil det seg ikke, uansett hvor mye man forsøker. Kort fortalt tok det en time å få pizzaen. For akkurat denne lørdagen var det en diger festival på stedet og pizzakø langt ut i gata. Og nå ville jeg ha pizza, koste hva det koste ville, det var liksom meg versus hele denne dagen. Etter en times venting, kjørte jeg hjemover i øsende regnvær. Ikke noe morsomt kjørevær, så jeg gasset på litt mer enn vanlig. Og i siste svingen skjedde det. Jeg hørte at noen gikk i gulvet bak i bilen. Vær så snill å ikke la det være pizzaen, tenkte jeg. Men det var det. Hele pizzaen var skvist inn i ett hjørne. Jeg smakte forsiktig på en bit. Den var lunken og ganske smakløs. Da begynte jeg å gråte. Alle positivitetspoengene rant ut med de salte tårene og ned på den moste pizzaen i fanget.

Ja ja, sa mannen min da jeg kom hjem med den fuktige pizzaboksen. Du har i alle fall fått saltet den litt da. Sett deg ned, så henter jeg flasken med sjampanje, det har du fortjent. Sjampanje, sa jeg forundret, hva i all verden er det vi feirer. At denne dagen er over, sa han. Åh, jeg har en god mann, tenkte jeg. Og så satt jeg der og smilte igjen. Regnet var over. Barna var lagt, mannen følte seg litt bedre og endelig kunne vi ha en boblende avslutning på dagen.

Den endte med et brak. Bokstavelig talt. I det jeg satte meg, røk nemlig snøretråden som holdt solstolen oppe. Brått satt jeg med rumpa på gulvet og glasset i hånden. Da måtte vi bare le. Noen ganger er livet som en mørk og overdrevet komifilm. Men i det virkelige liv kutter jeg ikke bort noen scener. Det er som det er. Og etter noen slurker med sprudlevann følte jeg meg mye bedre. Glasset knuste jo ikke, sa jeg, vi har masse bobler igjen! Og jeg fikser stolen i morgen, sa han. Men ikke med Panama-superlim, sa jeg. Nei, ikke med Panama-Superlim, sa han.

Må repareres, men ikke med Panama-superlim

Må repareres, men ikke med Panama-superlim

Og snipp snapp snute, så var den kjipe dagen ute. Heldigvis! Og nå er vi tilbake til å leke feriekatalog igjen. Men husk at bak de paradisiske oppdateringene er det alltid en og annen mørk dag. Det gjelder for hver eneste en av oss. Og kanskje er det nettopp da du skal feire med sprudlevann når kvelden kommer. Og tenke at livet hadde blitt fryktelig kjedelig med bare solskinn. Vi trenger torden og regn for å sette pris på de lyse dagene.

Leave a Comment:

(1) comment

Mona Johansen 2. September 2014

Sitat: “Dagens medisiner er fantastiske. De gjør en kone med lungebetennelse i stand til å pleie sin mann med influensa”.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: