Forventninger og Fjellvettregler: Nedgravd innen påske

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 02

Familieferie. Et ord med ymse assosiasjoner. I hvert fall for oss som har små barn, og mange positive venner på Facebook. I påsken er det ikke grenser for entusiastiske oppdateringer om poden på vei til Knutteknatten, sola som aldri slutter å skinne og den iskalde ølen som nytes i hytteveggen. Jeg skal ikke si noe, jeg faller for fristelsen selv. Det er så mye hyggeligere å se på slike oppdateringer, enn unger som griner med nesa nedi snøen, pappaer som eksploderer i skisporet eller mammaer som har forbrent ansiktet i sola. For ja, sånt forekommer også.

Det gjelder å senke samtlige forventninger for å ha en fin ferie

Det gjelder å senke samtlige forventninger for å ha en fin ferie

Ferieteknikken

Selv har jeg en teknikk før jeg skal på ferie. Jeg psyker meg helt ned. Dette kommer til å bli et
 mareritt. Ungene kommer bare til å sutre. Jeg kommer til å bli syk. Bikkja stikker av. Det regner hele tiden. Mannen min vil ta ut separasjon. Hvorfor? For da kan det bare gå oppover. Når man har forventninger er det lett å bli skuffet. Og når man er skuffet, er det så lett å bli sint og lei. Jeg snakker av erfaring. For min del hjelper det sjelden å gå inn i noe med positivt sinn. Jeg går inn i det med et mørkt sinn i stedet.

Nedgravde forventninger innen påske

Derfor, altså: Før påskeferien gravde jeg meg helt ned. Særlig siden min mann skulle jobbe, og jeg var alene med barna. Og så ble jeg overrasket allerede første kvelden. Barna lekte harmonisk med fetter og kusine, jeg følte meg slett ikke syk, og bikkja holdt seg akkurat der den skulle. Så fikk jeg høye forventninger om neste dag…

Høye forventinger og en smell

…som ikke ble like bra. En ville ake, en ville stå på snowboard og en ville gå på ski. Riktignok i samme bakke. Men uten å beherske det helt. Jeg løp som en strikk, mellom 
en som konstant skled ned igjen når han forsøkte å gå fiskebein (og fikk raserianfall hver gang), en som falt på snowboardet og ikke kom seg opp igjen og en som ikke klarte å dra opp snowraceren sin alene. Mor ble mer og mer sliten og hissig. Og så endte det slik det pleier – jeg fikk et sammenbrudd midt i bakken, og var alt annet enn forklarende pedagogisk. Etterpå var det å trøste. Vi avsluttet med noen koselig aketurer, alle tre. Likevel hadde jeg rekordlave forventninger til neste dag.

Kremdag…

Det ble en kremdag. Eldstemann lærte seg å gå fiskebein, ploge og gå på ski uten staver. Mellomstemann synes plutselig ikke det var så vanskelig å stå på snowboard. Og yngstemann fikk et lettere akebrett, som han enkelt kunne dra opp og ned av bakken selv. Og jeg? Jeg satt i solveggen og heiet på dem, mer strålende enn sola selv.

…og ned igjen til middels.

Igjen hadde jeg høye forventninger til neste dag. Som ble helt middels. Nå skulle vi ake bak hytta. Dette må gå bra, tenkte jeg. Men snøen var blytung. Hver gang vi skulle gå opp bakken, sank jeg til livet i snø – godt hjulpet av flere kilo påskemarsipan rundt livet. Mellomstemann gikk også gjennom snøen, og laget stort drama av at det kunne være en bjørnefelle. Yngstemann akte inn i en annen kjelke, og begynte å blø fra munnen. Og eldstemann ble sint på en av de andre og fløy til skogs. Men ellers var det en aldeles solrik dag, og ettermiddagen og kvelden var det ingenting å si på. Ingen ble sure når de tapte i Yatzy, og barna sovnet uten et kny når jeg la dem.

Alt i alt: En påske over all forventning. Hvis man bare husker å senke forventningene på forhånd.

Leave a Comment:

Leave a Comment: