Fødselshierarkiet

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

aug 30

Jeg har overhørt endel guttesamtaler på vorspiel. Enten snakker de om fotball eller militæret. Førstnevnte ender som regel opp med godlynt rivalisering. Sistnevnte blir en hierarkisk konkurranse. Vi måtte gå i tolv timer etter å ha sovet i tre timer, med dårlige støvler, uten at vi så en hånd for oss og rundt oss var det mygg så store som flaggermus og ... 

Men dette er ingenting mot småbarnsmødre på vorspiel. 

Absurd selskapslek

Det begynner som regel med en uskyldig bemerkning. En som sier: Jaja, jeg er nå glad lillegutt lever, tross alt. Det var en dramatisk fødsel.

Startskuddet er gått. Den absurde selskapsleken er i gang. En grotesk kamp om fødetronen. Stearinlysene blir til avhørslamper. Musikken kunne vært Dovregubbens hall. Det fektes om oppmerksomheten så vinglassene svaier:

- Jeg lå i to døgn med grusomme rier - som ikke var effektive! Jeg var så sliten at jeg nesten besvimte. Og så endte det med keisersnitt. Og selvsagt fikk jeg livstruende infeksjon i såret etterpå.
- Setefødselen gjorde at jeg ikke kunne sitte normalt i uker etterpå. Å tisse var som å bli sprayet med batterisyre.
- Vi kunne omkommet, begge to. Livmorhinna sprakk og jeg var i ferd med å forblø. Jordmoren måtte legge seg oppå meg for å stoppe blødningen, og mannen min sa jeg var hvitere enn lakenet.
- Jeg må ha spjæret til langt opp på ryggen. De brukte nesten to timer på å sy meg sammen igjen etterpå.

Trengte gjenoppliving ​

De stakkars barnløse kvinnene på vorspielet, som kanskje forblir barnløse, sitter forskremt i hjørnene av sofaen og klamrer seg til vinglasset. Stemningen blir mer og mer krigersk. Fisken (les: ungen) vokser for hver gang historien blir fortalt. Hodeomkrets på 35 centimenter, sa du? Jeg tror min hadde nærmere 40.

Til slutt er det en som smeller neven i bordet og kommer med nådestøtet:
– Jeg lå i nesten tre døgn med rier på sykehuset. Da sønnen min til slutt sprengte seg ut, i en pøl av blod og gørr, kom han med albuen og hodet samtidig. Og rett etterpå kom tvillingen, med rumpa først. Jeg trengte gjenoppliving etterpå!

Stillhet. Ladies, we have a winner.

Sov ikke på tre år

Taffelmusikken fortsetter. Pludringen er tilbake. Det skåles i bobler. Komplimentene deles raust ut:

- Herlighet, du er jo tynnere enn før du fødte! Og så fine negler du har, mine er helt oppfliset etter barseltiden.

- Det er fordi jeg ikke har tid til å spise. Han sover jo aldri ... 

Dermed er en ny konkurranse i gang: Hvem har hatt den tøffeste barseltiden?

- Jeg hadde brystbetennelse, i begge puppene, som var så ille at jeg ville skjære dem av med stikksaga

- Søvn? Min første sov ikke de første tre årene, og hun her er akkurat likedan. Jeg er heldig hvis jeg får noen skarve timer før soloppgang

- ​Hun er uvanlig aktiv, jeg kan ikke sette rumpa nedpå før hun har endevendt hele huset. Jeg har ennå ikke sett en eneste unge som er mer aktiv enn henne - selv helsesøster sier det er uvanlig

- Mannen min gikk fra meg rett etter fødselen med tredjemann. Der satt jeg igjen og skilte de to minste med føttene mens jeg ammet den tredje, langt oppi nord uten familie til å hjelpe meg, jeg måtte gå frem og tilbake til butikken i snøstorm med en rusten barnevogn. Nevnte jeg at jeg også hadde brystbetennelse?

Ladies. Theres a new momqueen in town.​

Aldri vært lykkeligere!

Når vinnerne er kåret fortsetter kvelden som før, og alle er blide og enige om en ting: Vi ville aldri vært disse nurkene foruten. Har vi vært lykkeligere, egentlig? Herlighet, når jeg våkner til dette tannløse smilet om morgenen. Og da jeg så de første skrittene ... De første skrittene? Ja, hun begynte å gå uvanlig tidlig. Ja vel. Min er nok litt sen der. Men hun sa sine første ord da hun var ti måneder. Ti måneder? Min var bare ... 

Ok, jeg tror vi stopper der. For uansett rivalisering er vi mammaer enige om en ting: Barna våre er verdens beste. Og gutta må gjerne snakke om viddeturer i 50 minus etter tre timers søvn i morkne fjellstøvler. Det kommer aldri, aldri opp mot en real fødsel. Der er vi dronninger, alle som en. 

Klem fra Antisupermamma - overlevd tre (fyll ut selv) fødsler​

PS! I boken min, Antisuper- å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg humoristisk og alvorlig om mammatilværelsen, så du kan senke skuldrene, få trøst og le gjenkjennelig. Vil du ha et eksemplar av bestselgeren til en god pris? Her kan du laste ned e-boken på 1-2-3: Antisuper e-bok!

Leave a Comment:

(2 ) comments

Irene 30. august 2017

Fytte rakker’n! Skjønner at jeg har vært ekstremt heldig, både med svangerskap, fødsler og barseltid! 😉

Reply
Oda 30. august 2017

Mitt inntrykk er det totalt motsatte. Alle skal fortelle om hvor godt babyen sover («vi bare legger hab, vi «) . Og fødslener er alltid «magiske»

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: