Fødselshierarkiet

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Oct 28

Jeg satt og pratet med en fyr om menn og hierarki.

Om hvordan det ofte ble slik i guttegjenger, at man utviklet rangordninger etter hvem som var sterkest, flinkest i fotball, hadde best draget på damer, tok flest øl på styrten, var flinkest i sjakk. Og så videre. Og så videre. Vi var enige om at menn ofte utvikler hierarki om de mest tåpelige ting, og praten ble morsommere og morsommere. Så ser han plutselig på meg og sier: Men dere kvinner da? Har ikke dere noen form for hierarkisystem?

fodsel

Først sa jeg nei. Så begynte det å demre. Skamrødmen kom snikende. Jeg husket et jentevorspiel jeg var på for en tid tilbake. Funky musikk i bakgrunnen. Skravla gikk. Saltstenger og hvitvin. Stearinlys på bordet. Lun stemning. De fleste var småbarnsmødre, og glade for å få en kveld fri med jentene. Et par av kvinnene hadde ikke barn. Mobiler byttet hender, bilder av de små nurkene ble beundret. Jo da, man savner dem jo. Men godt å drikke vin igjen også. Noen tok bare det lille glasset som er greit når man ammer. Andre mye mer. Så begynte en å snakke om fødselen sin. Jeg vet ikke hvordan hun kom inn på emnet, hun bare sa noe om at det var tøffere enn hun trodde.

Det var som å kaste en brannfakkel på bordet. En absurd selskapslek oppsto: Hvem kan overgå hverandre i groteske fødselshistorier? Et par av kvinnene sa forsiktig at vi kanskje skulle skifte tema, ettersom det var kvinner til stede som IKKE hadde født (og muligens hadde planer om det). Et par andre sa de ikke syntes fødselen var så grusom som de hadde trodd. Ingen snakket om nytelsesfødsler, heldigvis (de hadde sannsynligvis blitt slengt ut av vinduet). Og omtrent slik gikk dialogen, som overdøvet funkmusikken og blåste ut stearinlysene:
Jeg lå i to døgn med grusomme rier. Som IKKE var effektive! Jeg var så sliten at jeg nesten besvimte. Og så endte det hele i keisersnitt. Og hva gir du meg? Jeg fikk infeksjon i såret etterpå!
– Setefødselen gjorde at jeg ikke kunne sitte i ukevis etterpå. Å tisse var som å bli sprayet med batterisyre. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir helt bra der nede.
– Vi kunne omkommet, begge to! Livmorhinna sprakk og jeg var i ferd med å forblø. Jordmoren måtte legge seg oppå meg, og mannen min sa jeg var hvit som et laken.
– Jeg tror jeg spjæret til langt opp på ryggen. De brukte nesten to timer på å sy meg sammen igjen!

Noen prøvde å bryte inn og dempe de groteske historiene. Andre ble irriterte. Riktignok hadde de ikke hatt SÅ dramatiske fødsler. Men det var da VONDT. De andre måtte ikke komme her og komme her. Var ikke alle fødsler dramatiske, da? Jeg mener, hvorfor skulle DE hatt det så mye verre enn DEM?

Det var kamp om tronen i hierarkiet. Catfight. De stakkars barnløse kvinnene, som sikkert er barnløse ennå, satt forskremt i hvert sitt hjørne av sofaen og klamret seg til vinglasset. Stemningen ble mer og mer krigersk. Fisken (les: ungen) ble større for hver gang historien ble fortalt. Til slutt var det en som smalt neven i bordet og sa:
– Jeg lå i nesten tre døgn med rier på sykehuset! Da sønnen min til slutt kom ut, i en pøl av blod og gørr, kom han med albuen og hodet først. Og rett etterpå kom tvillingen, med rumpa først. Jeg trengte gjenoppliving etterpå!

Helt stille. Ladies, we have a winner. Så spiller det ikke så stor rolle om historien var sann eller ikke. Den var nok ikke det, når vi fikk tenkt oss litt om. Og det var akkurat det vi trengte: Å tenke oss litt om. Den fødselstraumatiserte gjengen med vindrikkende kvinner, roet seg helt ned. Vi skiftet tema. Og litt senere på kvelden, når mennene ringte og etterlyste mammaene, og mammaene hadde begynt å savne nurkene, var det flere som begynte å avdramatisere det hele. De snakket til kvinnene som hadde født med stjerner i øynene: Det var ikke SÅ vondt, altså. Uansett var det verdt det. Jeg mener, se hva jeg har fått! Klart du skal føde. Det vil helst gå godt. Spør om epidural! Fød på ABC-klinikken! Spør om å få Jordmor Andresen! Om jeg ville gjort det igjen? Selvsagt! Vi skal da ha flere barn.

Helt uforståelig for dem som ikke har barn. Uforståelig for meg selv også. Selv om det er forbanna vondt å skvise ungen ut, selv om jeg synes den første tiden er krevende, så er det som om kroppen kunne fortsatt å produsere. Både unger og dramatiske fødselshistorier. Heldigvis har min mann satt en stopper for det. Han kjenner sin begrensning, som han sier. Det gjør ikke jeg. Og det vet vi, begge to.

Så hva sa mannen jeg drakk øl med, som spurte etter kvinnehierarkiet? Han så mer forskremt ut enn de barnløse kvinnene på vorspielet. Herregud, jeg er glad jeg er mann, sa han til slutt. DE smertene for å få ut en unge, og sånne temaer på vorspielene? Nei, takke meg til pissekonkurranser og håndbak.

Heldigvis endte det antisupre vorspielet med hæla i taket og blide fjes! Neste hierarkihistorie er fra helsestasjonen, og deles på tirsdag. En flau historie (for meg), men verdt å deles.
Ha en strålende uke, alle mammaer og papper! Med minst mulig blod og gørr 🙂

Leave a Comment:

(2 ) comments

Å dele inn i hierarki er nok en naturlig del av å være menneske. I barnehagen er det “min pappa er sterkere enn din”. Tenåringen som røyker, drikker, puler først. 20+ med høyest lønn. Etter fødsel, den med ungen som går, snakker, skriver tidligst. Vi lever i en konstant konkurranse. Det er bare å akseptere, og GI ALT FOR Å ALLTID VINNE!! Neida.

Reply
Fotballmammaen 6. February 2014

Haha, digger bildet!
Jeg er nok (dessverre) en slik mamma som “topper” fødselshistoriene, når disse skal fortelles…

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: