Er du like glad i barna dine?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

jan 24

Jeg får mail fra mange ulike mammaer. Felles for de fleste er at mødrene bærer på sekker av dårlig samvittighet, skyld, skam, frustrasjon, fortvilelse. Aller tyngst er sekkene man ikke kan bære sammen med noen, de man tenker har et innhold som ingen må se, de som gnager seg langt inn i beinmargen.

Nå løfter jeg noe frem i lyset, fordi jeg vet det er flere som har dette i sekken sin, så kan vi se på det sammen. 

Favorittbarna

Undersøkelser viser at hver åttende flerbarnsforelder liker det ene barnet bedre enn det andre. Og det reelle tallet er trolig høyere, ettersom mange kvier seg for å innrømme dette. Hvem som blir favorittbarnet er selvsagt individuelt, men britiske og amerikanske studier viser at den førstefødte sønnen ofte er morens favoritt. Den minst kompliserte relasjonen er mellom en far og hans yngste datter. Og fordi det eldste barnet ofte er et såkalte ønskebarn, og den minste har en tendens til å bli en "evig baby", blir det minst øyne på og færrest forventninger knyttet til det midterste barnet.

De ulike følelsene som er knyttet til de forskjellige barna kan være vanskelige å håndtere. Ikke minst for mor.

Følelsene på bordet

"Jeg føler jeg er mer glad i det ene barnet mitt enn det andre".

Når en mamma sier dette til meg, trår jeg forsiktig. Dette er et sårbart felt. Derfor er det viktig å utforske det varsomt, respektfullt og åpent, fremfor å blande inn egen barndom, tanker, tolkninger og meninger. For typisk er det, at når man endelig tør å betro seg, med all skammen og fortvilelsen det kan innebære, så får omverdenen en reaksjon som gjør det verre. Lytteren blir til prateren, som forteller om hvordan hun følte seg mindre elsket enn broren, og det gjorde hele barndommen sår, og du må for guds skyld aldri gjøre forskjell på dem. Og slik blir alt bare projiseringer og rør, og den dårlige samvittigheten og frustrasjonen vokser. For man klarer ikke endre følelsene overfor barna, bare ved å bestemme seg for det. Man må tørre å gå inn i følelsene, legge dem på bordet, kikke på dem fra alle vinkler, og finne ut hva dette er for noe. Først da tror jeg genuin endring kan skje.

Kan aldri bli likt

Jeg tror også man må spørre seg om dette har noe med kjærlighet å gjøre. Du kan elske barna dine akkurat like mye, og samtidig ha ulike følelser overfor dem. Barna er unike individer, og vekker dermed ulike følelser i oss. En jente som er rebelsk vil trolig gjøre oss mer opprørte. Eller vekke beundring. Eller begge deler. En gutt som er engstelig og forknytt vil sannsynligvis vekke beskyttelsesinstinktet i oss. Eller gjøre oss irriterte. Eller noe helt annet. Våre reaksjoner reflekterer tilbake på barnet, og slik lærer barna å navigere i et felt, på lik linje som de senere skal gjøre i et klasserom, i en arbeidsplass, i familien man kanskje selv stifter. 

En av mine sønner er dramatisk anlagt. Følelsene hans tar mye plass i familien, på godt og vondt. En periode var han veldig rebelsk. Og det vekket mye sinne og frustrasjon hos oss. En dag ropte han ut, med gråten i halsen, hvorfor er det alltid meg dere er sinte på?

I stedet for å unnskylde meg eller snakke det vekk, var jeg ærlig og sa at ja, vi er mest sinte på deg om dagen. Det er fordi du motsetter deg alt vi sier. Og hver gang jeg prøver å snakke med deg om dette, spørre om det ligger noe under, noe vi kan snakke om, eller noe vi kan hjelpe deg med, så blir du bare enda mer sint. Det gjør meg fortvilet, oppgitt og irritert. Men mest av alt blir jeg jeg lei meg. Lei meg fordi vi roper til hverandre. Lei meg fordi jeg føler jeg ikke når inn til deg. Lei meg fordi jeg ikke klarer å være den mammaen for deg, som jeg så inderlig vil være.

Jeg klarte ikke holde gråten tilbake. Så begynte han også å gråte. Og der satt vi rett opp og ned og gråt, begge to. Og ante ikke hva vi skulle gjøre. Så klarte vi å le litt av oss selv. Og da var veien kortere til å snakke sammen. Sinnamuren smuldret opp, uten en hammer, uten en lyd. Og vi beveget oss langsomt inn i en ny og bedre fase.

Ulikheter kan skape distanse

Denne rebelskheten hos min sønn var vanskeligere for min mann å takle enn for meg. For min mann var det noe fremmed, noe han ikke kunne kjenne igjen i seg selv. Jeg derimot, kunne være ganske så rebelsk som barn. Og det er ikke en side ved meg selv jeg har mislikt. Tvert i mot har jeg omfavnet min opprørske side, og latt den få større plass i voksen alder. Hvor mye godt kommer det ut av blind lydighet? Det gjør livet enkelt for menneskene rundt. Men ikke nødvendigvis for deg selv. Og det kommer sjelden noe nyskapende ut av det. Så dette kunne jeg si til min sønn, når muren av sinne mellom oss var borte, at jeg var glad for denne siden av ham, selv om den av og til drev meg til vanvidd, at det er viktig å sette spørsmålstegn ved ting, ikke følge det andre sier blindt, Så fortsett å vær som du er, men regn med at jeg blir sint. Det kommer trolig resten av verden til å bli også. Det må du være forberedt på. 

Men for min mann var det altså vanskelig, og det skapte en avstand mellom ham og vår sønn. Ingen stor, alvorlig avstand, bare en distanse som kan oppstå når noe blir fremmed. Vi snakket om dette, mannen min og jeg, om hvordan det ugjenkjennelige kan skape en distanse. Og om hvordan vi kan lære av barnas ulike egenskaper, ved å tørre å nærme oss dem. Etter hvert kunne min mann lettere se det positive i rebelskheten også, i stedet for å bare avvise den, og dermed ble distansen mindre.

... og det samme kan likhet​

Likhet kan også skape avstand. Jeg leste nylig en artikkel i et dansk magasin, om en kvinne som fikk en datter, og ikke klarte å forstå disse stormende morsfølelsene som alle snakket om. I stedet ble hun alvorlig og kritisk, og så på det som sin oppgave å lede datteren inn på rett vei i livet. Senere fikk hun en sønn, og da forsto hun brått hva andre mødre mente med denne forelskelsen. Hun var fullstendig henført av sin sønn, og kunne sitte og se på ham i timevis. Dette skapte en voldsom smerte og frustrasjon. Hva slags mor var hun, som følte så ulikt for sine barn? Og selv om hun forsøkte å ikke vise de ulike følelsene overfor barna, var hun helt sikker på at de oppfattet det.

Barn oppfatter mye mer enn vi tror, og det usagte ​kan være langt mer skadelig enn det vi sier rett ut. Vi tror vi skåner barna ved å holde kjeft, men jeg tror det er omvendt. Ikke minst skader vi oss selv ved å brenne inne med vanskelige tanker og følelser. Sånn var det også med denne kvinnen. Det ble så ulidelig til slutt at hun begynte å terapi. Der kunne hun utforske de tabubelagte følelsene i et trygt rom. Etter hvert så hun at distansen til datteren hadde sitt utspring i likhet. I datteren så hun seg selv som barn, og dette brakte frem vanskelige følelser. Dermed fikk hun dette kritiske alvoret, og behovet for å lede datteren på rett vei. Sønnen derimot, kunne hun fritt elske og beundre.

Da hun fikk satt lyskasteren på sine blinde flekker, kunne hun begynne å jobbe med seg selv. Etter hvert ble hun mer aksepterende overfor seg selv, og da fikk hun også et nærere og enklere forhold til datteren. ​

Mulighet for vekst

Når jeg blir irritert på ungene, er det ofte fordi det er noe jeg gjenkjenner i meg selv. Noe jeg ikke liker og får servert rett i fleisen. Det synes jeg er interessant å utforske. Ved å nærme meg denne siden hos barna, med nysgjerrighet og prøvende skritt og litt motstand, kan jeg også komme nærmere meg selv. Og på den måten kan jeg se på disse følelsene som en mulighet for utvikling, og ikke bare noe som er vondt og vanskelig. Enkelt vil det aldri bli. Hvem har sagt at familielivet er lett? Det må vi aldri forvente. Men det kan gi en unik mulighet for vekst. Ikke bare for barna, men for oss voksne også. Og utvidelse gjør som regel vondt før det føles bedre.

I vår familie er vi fem ulike sjeler. Vi møtes på følsomhet og humor. Ellers har vi likheter og ulikheter som fører til latter, krangling, ettertanke, frustrasjon, varme, kjølighet, samtaler, stillhet, hele spekteret.

Alle har sin plass

Uansett tror jeg alle vet at de har sin unike plass i familien. Barna vet at akkurat deres plass er viktig, og at de er høyt elsket. Og det er det viktigste, det trumfer søle og storm og regn og putrende geysirer og alt annet som kan oppstå på ulike dager. Og i periodene der vi sklir  i ulike retninger, kjenner den kjølige luften mellom oss, ikke klarer å møtes slik vi gjerne vil, da sier jeg det til barna hver kveld. At selv om jeg er sint på en og blid på en annen og oppgitt over den tredje og så blid på den første igjen, så har alle tre like høy verdi for meg.

Uansett hva dere sier og gjør, og uansett hvordan jeg reagerer, så må dere aldri tvile på at jeg elsker dere akkurat like mye, og høyere enn alt.

Legg ned øksen

De ulike følelsene har ingenting med kjærlighet å gjøre. Det sier jeg ofte til mammaene som prater med meg om dette, og gråter og fortviler og føler seg som dårlige mennesker. Det at du sitter her og gråter betyr at du bryr deg, sier jeg, det betyr at du elsker barna dine og vil det beste for familien din. Nå, legg ned øksen og la oss utforske dette sammen. Det kommer ingenting godt ut av at du hugger løs på deg selv. Ved å erkjenne og akseptere det som er, utvides bevisstheten rundt det, og da skjer det ofte en endring helt av seg selv. På den måten kan du nærme deg barnet ditt på en måte du ikke trodde var mulig, og samtidig komme nærmere deg selv. Familien blir et sted der små og store kan få være den de er. og utvikle seg fritt. Og hva er mer uperfekt vakkert enn det?

Varm klem fra Antisupermamma

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg inngående og konkret om hvordan du kan bli bedre på å erkjenne deg selv som du er, og akseptere familielivet som det er, og hvordan det kan skape en magisk livsendring. Her kan du sikre deg et eksemplar av boken:​ Antisuper-boka!

Leave a Comment:

Leave a Comment: