Googler du deg gæærn?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Feb 23

Vi lever i en tid der vi har enorm tilgang på informasjon. Har du brystbetennelse, sliter med podens barnehagetilvenning, søvnløse netter (sikkert på topp på søkelisten) kan du foreta et kjapt søk på google – og så popper artiklene opp som kaniner av hatten. Men skaper disse rådene magi?

Googler oss gærne​

Jeg har mange ganger lurt på om all informasjonen gjør mer skade en nytte. Blir vi bare forvirret og får dårlig samvittighet? Er vi i ferd med å google oss gærne? Før i tiden spurte nybakte mammaer sin mor, svigermor eller en venninne som var litt lengre framme i babyløypa. Eller de slo opp i en bok, for eksempel "Dr. Spook". Deres ord ble lov, på godt og vondt. Det er ikke sikkert det var "riktig" - og Dr. Spook har for lengst gått av tronen som småbarnmammaenes guru. Poenget er at disse ungene vokste opp, og majoriteten ble trolig verken verre eller bedre enn folk i dag. De fleste mammaer gjør så godt de kan ut fra situasjonen de står i - og det er som regel godt nok.

I boken jeg har skrevet, Antisuper - om å ha det best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg helt konkret om hvorfor ditt beste er godt nok, og om hvordan dine feil og mangler kan være GULL for barna. Her kan du sikre deg et eksemplar av den snart utsolgte Antisuper-boka.

Oppdragelsestrender

Selv er jeg glad jeg ikke er førstegangsmor lenger, med alt det medfører av tvil og usikkerhet. Når du får et par ekstra unger, og ser de vokser opp til tross for alt du tenker du har gjort feil, blir du tryggere på deg selv. Jeg skulle så inderlig ønske jeg hadde et stetoskop som kunne ta en sniktitt rundt neste hjørne, da barna var knøttsmå. Da hadde jeg sett hvor bra det gikk med dem, til tross for haltende amming, x antall frustrasjonsutbrudd og altfor mye lettvint mat. Da kunne jeg smilt og senket skuldrene mens jeg kikket på tre friske, aktive og harmoniske gutter.

Så har jeg forstått en viktig ting som svigermor en gang fortalte meg: Som det meste annet handler småbarnsfasen om trender. En periode skulle ikke mammaene gi ungene den første melken som kom ut av puppen, for da kunne barna bli tykke. Nå regnes den som livsviktig. En periode skulle man ikke rose ungene, da kunne de bli late og ufordragelige. Så var det bare ros som gjaldt en periode. Og nå skal vi være positive, men passe oss for å fortelle barna at de er flinke.

Så er det dette med samsoving, da - som har vært et gjennomgangstema i årevis. 

Nå går barnelege Nils Bergman ut og råder mammaer til å dele seng med ungene sine til de er tre-fire år. Det gir visst babyen bedre søvn, er godt for hjernen og hjertet og styrker mor-barn-forholdet.

Videre mener han at friske nyfødte bør sove på mors bryst de første ukene. 

Samtidig går diverse foreninger og eksperter ut og understreker krybbedødfaren når spedbarn sover på magen. Er det da trygt at poden ligger på brystet? Men kanskje går det greit likevel, nå er de brått usikre. Og samsoving går så vidt gjennom nåløyet, så lenge den berømmelige listen med kriterier oppfylles - mor og far må ikke røyke, det må ikke være for varmt i rommet og så videre. Og så videre. 

Master i barneoppdragelse?​

Den velkjente følelsen kommer snikende: Må vi ta mastergrad i å være mamma? Og hvem er det som skal være sensor, når alle har ulik fasit, som attpåtil endrer seg til stadighet? Jeg blir skremt når jeg møter kvinner som kvier seg for å få barn, fordi de tenker det er for vanskelig. De er redd de ikke skal klare det, rett og slett. Fordi du har hatt en tøff oppvekst selv, spør jeg forsiktig. Eller har du det kanskje vanskelig nå? Nei, det har ingenting med det å gjøre. De synes bare det virker så slitsomt og komplisert, så mye å forholde seg til, så mange feller man kan gå i.

Jeg føyer til en liten, skremmende og høyst uformell statistikk: Da jeg var med på "Kjære mamma" på TV2 var det kun en av 40 (fantastiske) mødre som følte hun gjorde en god nok jobb: Meg. Og jeg var definitivt den mest avslappede moren i programmet, på alle måter. Det interessante var at panelet så ungene mine, som hoppet og spratt rundt, vitale og glade, til tross for at jeg ikke fløy rundt som en galning for å dekke behov og gjøre alt "korrekt".

Det var da jeg bestemte meg. For å ta med meg boken min, Antisuper - å ha det best mulig som et helt vanlig menneske, ut på Norgesturne. Dele det viktigste jeg har erfart som trebarnsmor, og ha gestaltterapeututdannelsen som bakteppe, med mammaer som har høye skuldre og knute i magen. Jeg forteller dem, gjennom foredrag og boken, hvorfor bekymringene og skyldfølelsen deres er meningsløs. Jeg forteller dem hva barn egentlig trenger, og det klarer de aller fleste klarer å gi i en eller annen form: Trygghet og grenser. 

Far ut av ektesengen?​

Jeg fortsetter også å blogge, uten å tjene en krone på det. For å være en uredd motstemme til alle ekspertene, som jeg opplever gir like store doser dårlig samvittighet som såkalt gode råd. For hør her: Det er ikke alle som synes det er greit å sove på ank hele natten med en unge på brystet (hjelp!) eller ved siden av seg. Mange får tvangstanker om å legge seg over barnet - eller at mannen skal rulle over den lille kroppen. Eller er kanskje pappaen sparket ut av ektesengen til ungene er fire år? Og hva hvis man får to-tre barn tett, som oss? Skal man ha en unge på brystet hver og en mellom seg? Hvor blir da det intime samlivet mellom mor og far av, som er selve livet i mange forhold? Glir mamma og pappa fra hverandre går familien i oppløsning, og da tror jeg er verre for et barn enn å sove i sin egen seng.

Misforstå meg rett: Jeg synes det er topp med alle som velger å samsove med ungene sine. Eller ikke orker å ta kampen med unger som kommer tuslende inn på soverommet midt i en drøm. Poenget mitt er at familier må få gjøre som de VIL. At det ikke blir dette formanende - alle disse "må" og "bør"-ene som trekker energien og smilet ut av mammakroppen. Som da lege Gro Nylander gikk ut for en tid tilbake og fremmet samsoving. Dette er hennes oppfordring til nybakte mødre: "Kan du også klare - midt i trettheten - å øve deg på å nyte natten med barnet ditt?"

For meg er dette en ren oppskrift på dårlig samvitighet. Klarer man å nyte en søvnløs natt med nurket, så trenger man ikke bli fortalt det. For oss andre skaper det bare en vond knute i magen. Jeg klarte nemlig ikke å nyte disse nettene, der jeg ammet halvt i tåka og grudde meg tll å stå opp med to propellbarn klokka 6. Jeg ble glovarm av å ligge tett inntil babyen, som ålte seg inntil meg om natten, og var livredd for, nettopp, krybbedød. Derfor tok det kortere og kortere tid før ungene kom over i egen seng. Ingen av dem har symptomer på tilknytningsproblemer eller svakt hjerte.

Drømmeartikler

Jeg ønsker meg følgende vinkling på artikler for småbarnsmødre: "Hei, du mamma som sover med ungen din hver natt: Ikke bekymre deg for at de blir “bortskjemte” eller ikke vil ut av sengen før de er 20. Ungene dine får ekstra nærhet og varme, og alt har en ende. Og du mamma, som ikke sover med ungen din: Det er ingen bevis for at ungen din får hjerteinfarkt når hun er 20, eller at han får tilknytningsproblemer i tenårene. Så vær så snill, gjør det som passer best for deg og din familie".

Ah, i en ideell verden … Men i denne verdenen elsker vi å mene og synse og råde og vite best. Ikke bare ekspertene, men vi mammaer også. Diskuter alt dere vil og orker, sier jeg. Det er ingen som sitter på fasiten likevel. Barn er forskjellige og mammaer er forskjellige. Derfor må hver familie få lov til å skape sin egen hverdag, ut fra egne behov og ønsker. Hva trenger akkurat dere for å funke best mulig? Når dere finner svaret på det, og klarer å lukke annet ute, blir livet mye enklere å leve.

Og du? Hvis du ikke er av samsovingsmammaene, som akkurat nå kommer best ut, er jeg helt sikker på trenden snart vil snu. Om et par år viser en ny undersøkelse at ungene får klaustrofobi og dårligere lunger av å sove for lenge sammen med mor. Noe i den duren. Bare nevner det.

Gjør som du vil-klem fra Antisupermamma

PS! I helgen fikk jeg følgende tilbakemelding fra en som hadde lest boken Antisuper - å ha det best mulig som et helt vanlig menneske: "Boken din har vært livreddende for meg på flere måter. Nå vet jeg at det ikke er så farlig å gjøre feil, jeg ser alt jeg faktisk gir til ungene mine og jeg puster friere. Boken skal leses en gang i året, så jeg aldri glemmer … Takk!"

Boken var vanskelig og til tider tung å skrive. Men kan min erfaring og mitt fag hjelpe andre mammaer på den måten, er det mer enn verdt det. Her kan du sikre deg et eksemplar av boken, for opplaget går ut: Antisuper-boka!

​Friske fotballgutter uten synlige hjerte - eller tilknytningsproblemer

Leave a Comment:

Leave a Comment: