Har jeg blitt slem?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Feb 12

Jeg er enebarn. Tidlig ble jeg fylt opp av kjærlighet, trygghet, gode opplevelser og fortellinger. Da slapp jeg å hige etter merkejakker og designervesker, som ikke kan lagres i kroppen og hentes frem en regnværsdag. Min mor og far oppdro meg riktig, slik jeg ser det. Jeg måtte ta hensyn til andres følelser og lære at verden var større enn meg selv. Fikk jeg en pose fruktkarameller måtte jeg dele med ungene i gata. Selv om farmors genser klødde og var blitt for liten, måtte jeg gå den når vi besøkte henne. Fordi jeg hadde ”bestilt” den og fordi den var gitt i kjærlighet. Min mor lærte meg empati gjennom å gi stemme til edderkopper og andre dyr som jeg syntes var ekle. Og min far lærte meg å omfavne det uperfekte gjennom å gi meg bamser med fabrikkfeil. Ikke minst ble jeg ble møtt på egne følelser. Jeg var et sensitivt barn som gråt bare noen hysjet på meg og som kunne fange opp en hver underliggende konflikt i et rom. Det ble akseptert og tatt hensyn til. Jeg fikk utløp for følelsene mine, jeg fikk snakke om dem, og jeg ble trøstet og forstått, enten jeg var sint, glad, lei meg eller frustrert.

Denne gaven ville jeg gi videre. Derfor gledet jeg meg lenge til å få barn – jeg visste nøyaktig hvordan jobben skulle gjøres og hvordan jeg skulle skape tre små harmoniske vesener. Når barna sa de så et monster under sengen skulle jeg gjøre som min mor: Gå under sengen og utforske det sammen med barnet. Lei seg? Da skulle jeg lage kakao og så skulle vi ha en god prat ved kjøkkenbordet. Livets mysterier? Det kunne vi utforske sammen, hånd i hånd, på vei til barnehagen. Stukket av en veps? Kanskje ville jeg bli like sint som min far og kjeppjage vepsen over hele nabolaget, så barnet fikk den flaustolte følelsen av å være klossete beskyttet. Sint? Kom her, så kaster vi puter sammen. Få det ut! Syk? Hva er bedre enn moste fiskeboller, godteri på en mandag og en myk mammahånd på pannen.

Jeg fikk tre gutter på tre år. Hvordan i all verden tenkte jeg at jeg kunne følge samme oppskrift? I stedet ble det en kamp for tilværelsen. Jeg våknet til skrik og sovnet til skrik. Enten det var en baby som skulle ammes, en treåring som ville ha brødskive , en som falt ned fra stolen, ble redd av Rappo (fra Dora), datt av sykkelen, ikke ville pappa skulle gå, hadde fått feil pålegg på brødskiven, fikk bleieutslett, tenner, vannkopper. Og innimellom var det den stakkars bikkja som pep etter mat eller tur. Jeg kunne fortsatt til du fikk verkefinger av skrollingen. Det skal jeg spare deg for. For du har garantert en del skriking hjemme selv. Med tre gutter kan du tredoble lyden – og vel så det.

Til slutt følte jeg meg flat. Det var som om noen hadde bedøvet meg mentalt. Jeg gikk rundt som en zombie og rørte i grøt, blåste på sår, tørket blod, kjørte til legevakten, skiftet bleier, rugget på senger. Med hes, rusten røst leste jeg eventyr på sengen og hoppet over annen hver setning mens jeg tryglet om at øynene deres skulle lukke seg. Monster under sengen? Se, der skviset jeg det flatt med foten, sånn, nå må du sove. Lei deg? Vent, hold på den, melken koker over og lillebror har ikke spist. Livets mysterier? Spør bestemor om hvorfor gresset er grønt, du skal til henne i morgen. Sint? Dette er tiende raserianfallet i dag! Hvor kommer alt temperamentet deres fra? (ja, mon tro …), Syk? Nå kommer hele familien til å bli smittet. Og jeg kan bare ikke være mer borte fra jobb.

Så fikk jeg en venninne på besøk, midt oppi kaoset, med en jente på fire år. Mens vi satt og pratet på en benk falt hun av husken og slo seg. Venninnen min spratt opp og løftet henne opp, knuget henne til seg med tårer i øynene og så ut som om hun hadde skadet seg selv. På benken satt jeg, som et ufølsomt spørsmålstegn. Hadde hun ikke bare slått seg på en helt normal måte? Altså, jeg forsto at hun løftet og trøstet henne. Det jeg ikke forsto var den følelsesmessige reaksjonen. Blodet rant fra jentas kne. Jeg henter rensevann og plaster, sa jeg. Da spurte hun meg om jeg trodde vi måtte på legevakten. Ansiktet mitt ble et spørsmålstegn igjen. Legevakten? Er det ikke bare et helt vanlig sår da? Jeg mener, uansett hvor mye vi prøvde å passe på våre kaniner brukte vi sikkert tre plasterpakker i uka. Så gråt jenta etter pappaen sin. Jeg snudde meg rundt og så etter min venninnes mann. I all verden, jeg visste at jeg var trøtt men ikke trøtt. Hadde virkelig pappaen vært med og jeg hadde ikke registrert det engang? Vi pleier å trøste henne, begge to, forklarte venninnen min.

Da gikk jeg i kjelleren. Mine stakkars barn, tenkte jeg, som vi aldri har mulighet til å trøste begge to. Ikke hadde jeg empati igjen heller. Jeg hadde transformert meg om til en ufølsom zombie.

Heldigvis gikk jeg i terapi i denne perioden. Fordi jeg skulle bli gestaltterapeut måtte jeg ha 90 timer med egenterapi. Det var ikke et minutt for mye. Terapitimen etter at jeg hadde vært sammen med min venninne og hennes barn, hadde jeg følgende å melde: Jeg er en slem mamma. Jeg bryr meg ikke om barna mine.

Først sa han: Hvordan kan du si at du ikke bryr deg om barna dine når du sitter her og gråter? Godt poeng. Så kom det noen gledestårer også. I det minste hadde jeg samvittighet. Men hvordan kunne jeg reagere så mekanisk hver gang de skrek, hver gang de gråt? Så sa han gullkorn nummer to: Bryr du deg ikke eller bryr du deg når det er viktig?

Da måtte jeg tenke. Var det virkelig sånn at jeg ikke brydde meg overhodet? Mammahjernen er pussig skrudd sammen. Vi fokuserer så ofte på alt det gale vi gjør – og glemmer det gode. Helt til en klok sjel rister oss kjærlig og vekker oss opp. Nå husket jeg hvordan jeg spratt opp og sprang ut av huset da mellomstemann skrek utenfor. Det var et varselskrik, og jeg hørte det helt tydelig gjennom alle de andre skrikene. Han hadde flakset av sykkelen, det var den gangen han måtte sy i pannen, og jeg var sjeleglad fordi jeg midt i zombietilværelsen alltid husket å sette på ham hjelm. Jeg husket da eldstemann hadde over 40 i feber. Hvordan jeg kommanderte legen til å ta ham inn øyeblikkelig og hvordan hele verden ble grå og uvesentlig – alt som betydde noe var at han ble frisk. Jeg husket minstemanns ansikt da han gråt sårt fordi jeg hadde vært altfor sint, og hvordan jeg knuget ham til meg og sa unnskyld etterpå, og vi felte noen tårer sammen.

Så kom terapeuten med gullkorn nummer tre: Hvordan skulle det ha vært med deg hvis du reagerte sånn på hvert eneste skrik og hver eneste tåre? Naturen gir oss flerbarnsmødre et eget filter så vi skal overleve hverdagen. Ellers hadde vi trolig hatt hjerteinfarkt hele bunten. Heldigvis er filteret sånn at det forsvinner når barna virkelig trenger det. Da er du der, enten du er super eller antisuper. Og det er det aller viktigste.

Klem fra empatisk (jepp!) Antisupermamma

ja, jeg bryr meg. Og av og til feller jeg et par tårer selv også.

ja, jeg bryr meg. Og av og til feller jeg et par tårer selv også.

Leave a Comment:

(39 ) comments

Anke 12. February 2015

Yes, yes og yes!
Er også trebarnsmor, selv enebarn – og det man kaller for hypersensibel. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Takk!

Reply
KarinaJosefineKrusedulla 12. February 2015

Å herregud tusen tusen takk….!!!
Dette trengte jeg virkelig så inderlig akkurat i dag….!!
Tusen tusen tusen tusen takk….!!!
Tårene bare triller av lettelse og litt sånn realitets oppvåkning og masse masse følelser:) Det er en tung tid nå og du traff…!
Igjen… Tusen takk!!!

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Åh, nydelig å lese … Nå ble jeg rørt! Takk for at du deler med meg 🙂 Tunge tider kjenner jeg godt til. Livet går heldigvis opp og ned!

    Reply
Irene 12. February 2015

Veldig bra skrevet! Jeg er ganske sikker på at barna dine får en minst like bra oppvekst som det du hadde. Jeg er tror nemlig det å vokse opp med søsken og måtte dele på oppmerksomhet er bedre i det lange løp enn å få full oppmerksomhet fra to voksne hele tiden… 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Det tror jeg er et godt poeng! Takk 🙂

    Reply
Petronella 12. February 2015

Dette var dagens – vet ikke helt hva som skjedde med meg når jeg leste, men jeg startet med å le. Så gikk jeg over i å skrattle (sånn som jeg bare gjør et par ganger i året… 🙂 , og en eller annen gang i løpet av innlegget begynte jeg å strigråte. Noe jeg ikke oppdaget før jeg var ferdig….. Kjenner meg SÅ igjen. Og jeg har bare to tvillinggutter…. 🙂 Takk <3

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Fantastisk! Takk for at du deler 🙂

    Reply
Drømmelykke 12. February 2015

Takk for at du får meg til å føle meg normal!

Hilsen en annen Antisupermamma som prøver å finne tid til skriving innimellom skrikene 😉

Reply
    Nosizwe 12. February 2015

    Åh, Drømmelykke! Jeg og! Du er ikke alene. xx

    Reply
      Kristine Henningsen 16. February 2015

      Takk :-)! Ingen av oss er alene.

      Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Herlig! Da er vi nok på samme sted 🙂

    Reply
LilleBusteBille 12. February 2015

Tusen takk for at du deler dette. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    :-)! Takk for din deling også.

    Reply
camilla 12. February 2015

Deilig å lese 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    :-)!

    Reply
Kine Marie 12. February 2015

JAAAA!
Åh takk for at du deler. Det er så rett!
Jeg reagerer ikke på hvert minste rop eller skrik, eller går inn i hver minste krangel og føler meg ofte som en zoombie som du skriver.
Jeg fikk tre gutter i løpet av fire år så jeg vet hva du snakker om.
Takk!

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Ja, da vet du hva jeg snakker om 😀 Takk for at du deler!

    Reply
Trude Fosseide 12. February 2015

Halleluja og takk for terapeutens gode råd, de var gode å få, kjenner meg godt igjen…har 4 gutter mellom 3 og 9☺️

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Godt å høre! Fin uke til deg 🙂

    Reply
Sonja 13. February 2015

Takk!! Kjenner meg sånn igjen. Jeg har også tre gode gutter, som høres

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Hi hi 😉 Da vet du hva jeg snakker om, ja!

    Reply
3barnsmamma 13. February 2015

Kjenner meg såå igjen i det du skriver 🙂 Har selv født 3 gutter på 3 år, og at man får ett slags filter er ganske sant. Man lærer seg fort forskjellen på jegharskikkeligvondtgråting og annen gråt 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Skikkeligvondtgråting – det var et godt ord som jeg gjerne kopierer! Takk for at du deler 🙂

    Reply
Mammatil3 13. February 2015

Jeg fikk også 3 barn på under 3 år, selv om bare to av de er gutter 😛 jeg kjenner meg virkelig igjen!

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    😉 Ha en fin uke!

    Reply
Guttemamma 13. February 2015

Kjenner meg så godt igjen 🙂 Har fått 5 gutter på 9 år, og kjenner alt for godt til zombietilstanden. Har gått inn og ut av den i 10 år…. Men heldigvis får man det med seg når det virkelig gjelder 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Ikke sant? Takk for at du deler 🙂

    Reply
Jenny 14. February 2015

Jeg. ELSKER. Deg. <3 You saved my day!

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    åh … Rett tilbake til deg! Tilbakemeldinger som dette varmer 🙂

    Reply
Merete 14. February 2015

For en nydelig tekst! Jeg er midterste barn i en flokk på tre og vi tar slett ikke skade av dette “filteret”. Min mor var streng som f, og ble fort sint. Vi ble alle til skikkelige folk med et helt normalt følelsesregister. Barn er robuste og tåler endel. Selv ble jeg fort selvstendig og aldri redd for å gå mine egne veier. Flerbarnsmødre fostrer sterke individer, tror jeg. 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Herlige ord! Hjertelig takk – på vegne av meg selv og maaange andre mammaer, tror jeg! 🙂

    Reply
anette østbye 14. February 2015

Dagen ble allerede bedre etter dette. Er enebarn selv, fikk fire barn på fem år, og har vært alene med dem siden yngstemann ble født. Kjenner så godt igjen “zoombie- følelsen”. Takk!!

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Deilig å høre at vi er flere! Takk 🙂

    Reply
JoyLinn 14. February 2015

Takk for påminnelsen. Jeg står her og gråter og tenker at jeg fortsatt har følelser. Har 3 gutter på 6, 5 og 2. Begge foreldre i full jobb og en mann med kronisk sykdom.

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Wow! Hatten av for deg, medsøster. Du er en ekte hverdagshelt! varm klem fra over det blå …

    Reply
Også mamma til 3 med lyd 14. February 2015

Godt å lese at det ikke bare er meg som har det sånn! Kjente meg veldig igjen i det du skriver, på godt og vondt. Så lenge vi gjør så godt vi kan så er det bra nok! Barna vet vi er der når det er viktig og de trenger oss. Jeg tror ikke det er bra for barna å bli overbeskyttet og dullet med alt for mye heller, da gjør vi dem bare en bjørnetjeneste og hvordan skal de da håndtere den virkelige verden da de skal ut på egenhånd? Fikk selv 3barn på 1 år, og selv om det også er en jente i flokken så har de nok av lyd, de krangler, roter, skriker og synger, er verdens beste venner det ene øyeblikket og bitre fiender i det neste. Men likevel er de verdens snilleste, fulle av omsorg, og selv om noen dager er hektiske og tunge, så ville jeg aldri valgt annerledes om jeg kunne gått tilbake i tid. Alt i alt er det mest gleder, og hver alder har sin sjarm.

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Heeelt enig med deg! 🙂 Nydelig skrevet – det er akkurat slik det er.

    Reply
Katrine 16. February 2015

Bra skrevet! Fikk selv 3 gutter på 2 år (tvillingene som nr 2), og skjønner godt hvordan du har det. Ser med lengselsfulle blikk på de som har strøkent hus og harmoniske barn… vet ikke helt om vi noensinne kommer dit..:)

Reply
    Kristine Henningsen 16. February 2015

    Tusen takk! og godt å høre at vi er flere 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: