Hjelp, jeg flyr!

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Oct 13

Jeg er ikke spesielt glad i å fly. Luften er rett og slett ikke mitt element. Jo da, jeg puster den inn og alt det der. Men å suse av gårde langt over skyene føles som å være på kamikazeferd med en diger metallfugl. Fullstendig naturstridig. Mot alle odds.

Jeg vet ikke når det startet, denne aversjonen mot å være i lufta. Kanskje var det på familieturen vår til Bulgaria. Jeg husker ikke hva flyselskapet helt, men ingen av oss hadde hørt om det.

Rett før vi tok av gjorde flyet et kenguruhopp. Folk rundt meg hvinet til. Hva nå, tenkte jeg. Mister vi fart så vi ikke klarer å lette ordentlig? Hva var det nå jeg hadde sett på ”seconds from disaster” igjen … 

Vi kom oss over skyene. Jeg rakk akkurat å puste ut da mannen min sa: Jeg synes det lukter røyk her, jeg.

Jeg klemte nesa mot vinduet og kikket panisk mot vingen. Var det noe med motoren nå? Thats it. Vi kom til å styrte rett i en potetåker allerede før serveringsvognen kom.

Nei, flyet så ut til å holde god fart. Men det var ikke over ennå. Nå kom uværet. Lyn og torden. Gutten i setet foran oss var gira som få: Se der, mamma! Enda et lyn! Woooow!

Jeg tror han fikk med seg hvert eneste lyn. Det gjorde jeg også. Og det var god tid til å undre seg over dette med fly og tordenvær. Har flyene egen lydavleder? Eller er de som bevegelige lydavledere? Var det ikke noe på ”seconds from disaster” om et fly i uvær som nesten …

Vel, vi overlevde turen. Men flyskrekken ble verre. Og nå gjorde jeg et stunt for å kurere den. Nei, ikke et flyskrekkurs med SAS - som normale mennesker gjør. Jeg hoppet i fallskjerm. Alene.

Kort fortalt fikk jeg panikk da jeg hoppet ut av flyet - og jeg løste ut fallskjermen altfor tidlig. Jeg ble hengende flere tusen fot over bakken i noe som føltes som en evighet. Fantasien løp løpsk. Det kom til å ende med at onde fugler stakk hull på fallskjermen min. Eller kanskje jeg var så langt uti universet at jeg ville sveve vektløs rundt i baner, helt til jeg døde av sult? Og da jeg etter hvert nærmet meg bakken og prøvde å styre, bort fra hav og høyspentledninger, begynte jeg i stedet å loope. Det ble en ufrivillig (og vettskremt) oppvisning for alle på bakken (her kan du lese mer om det absurde hoppet!)

Jeg kom ned til slutt - med varige arr og en opptrappet flyskrekk. Hva i all verden skulle jeg egentlig over skyene å gjøre? Men når man liker å reise – og har en like reiseglad familie – er det tungvint å ikke fly. Snakk med onkelen din, sa pappa, han har sikkert noen råd. Og hva sa min onkel, som er pilot? Ta deg en drink.

Jo da, det hjelper litt. Men ikke alltid. Noen ganger blir jeg full og redd. Eller jeg kommer susete frem til arrangementer der det absolutt ikke passer å være susete. Og på familieturer tar det seg ikke ut å sitte og snøvle når barna spør om hva skyer er laget av og sånt.

Det hjalp imidlertid å ha små barn. I den perioden hadde jeg verken tid eller overskudd til å være redd. Som da vi var i Spania med en treåring, en toåring og en på to måneder. Mannen min holdt de to eldste i kragen mens han fant frem passene. Jeg holdt på å sende bagen med babyen gjennom skanneren. Det pep overalt. Og likevel ble vi sendt gjennom alle sikkerhetskontroller, nærmest usett. Vi kunne i prinsippet smuglet med oss hva som helst. Og alt vi hadde med oss var absurde mengder bleier og grøt.

Verre er det når ungene begynner å stille spørsmål. Mamma, hvorfor har de en brosjyre om brann i flyet? Er det sånn vi gjør det hvis vi lander midt ut på havet? Nei, det blir ikke brann og vi skal lande på en flyplass. Men hvorfor har de laget en brosjyre om det da? I slike tilfeller er det er fint å ha sekken full av sjokkis som du kan trylle frem. Mest hadde jeg lyst til å svare som fyren ved siden av meg en gang: Det sikkerhetsgreiene er bare en vits. Går vi ned er vi ferdige.

Riktignok er jeg ikke den mest pedagogiske mammaen i gata. Men det får være grenser. Da er det bedre å avlede med sjokkis.

Nå har flyskrekken mildnet. Jeg har skjønt at jeg kan være ”seconds from disaster” når som helst – og at jeg derfor like gjerne kan lene meg tilbake og håpe på det beste. Nå er jeg mest nevrotisk før jeg skal fly. Jeg er ute i bedre tid enn pensjonistene og må sjekke at jeg har pass og billett en zillion ganger på veien.

Jeg er mest lettet når jeg setter meg på flyet. Og jeg nyter tiden alene. Bli kjent med mennesker og skrive litt over skyene. Den vonde flymaten blir et slags høydepunkt – og smaker enda bedre med kald rødvin til.

Problemet er bare at nervøsiteten har forflyttet seg. Nå er det urinblæren min som har fått det. Og det måtte en turbulent flytur til før jeg forsto at jeg må ha kronisk plass mot midtgangen.

Jeg måtte tisse nesten med en gang vi var i lufta. Og alle vet hvilken operasjon det krever. Belter må av, aviser må brettes sammen, bord må slås opp, bagasje må skyves på og alle må reise seg. Alt må gjøres med mikroskopiske bevegelser. Og når du skal inn til setet ditt igjen må selvsagt hele operasjonen gjentas.

Så var det tid for å spise. Høydepunktet! Da kom jeg på at lommeboken lå i kofferten. I bagasjerommet. På andre siden av midtgangen. Ok. Unnskyld meg igjen. Beklager, altså. Av med belter. Opp med bord. Skyving på håndbagasje. Ut i midtgangen.

Hvordan bagasjen min havnet på flere rader bak meg er et mysterium. Og nå klarte jeg å havne mellom to serveringsvogner. Venting, frem med vognen, hei, jeg skal ha noe her, ja da, det er bare en som må sette seg først, alle ut av setene sine, opp med bord og holde på mat og drikke, inn igjen og ned med bord og på med mat og drikke. Mikroskopiske bevegelser.

Det går en stund. Så må jeg selvsagt tisse igjen. Bare litt. Men hva hvis det blir en fæl landing og jeg må litt tisse og så går det galt? Nevrosene blomstrer. Jeg skal til å unnskylde meg nok en gang – da jeg ser at damen ved siden av meg har sovnet (!). Hva gjør jeg nå? Etter noen intense tenkesekunder bestemmer jeg meg for å prøve meg på et gammelt triks – reise meg opp og tråkke raskt på hver side av henne, for så å gjøre et mykt hopp mot midtgangen.

Jeg var trolig langt tynnere og smidigere den gangen. Og det ha vært større plass på flyene. For snart står jeg i en merkelig trekantstilling og holder kvinnen i en skvis mens hun kikker sjokkert opp mot skrittet mitt. Og det er ikke bare hun som ser på meg, men halve flyet.

Det positive med slike flyturer er at man glemmer at man har flyskrekk. Det føles rett og slett som en lettelse å gå inn for landing.

Antisuper luftklem fra meg

PS! Flyskrekk - eller skrekk for noe helt annet? i min antisupre bok skriver jeg mer om det absurde fallskjermhoppet - og hvorfor det ikke alltid er smart å presse seg selv ut av komfortsonen. Jeg skriver også om hvordan aksept og humor kan gjøre flyskrekk, og livet selv, enklere og morsommere (les mer om boken her!)

Leave a Comment:

(1) comment

janne 24. October 2016

intresangt 🙂

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: