Hjernehinnebetennelse eller hundemat?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Feb 23

Vi kvinner har en tendens til å hause hverandre opp med skrekkhistorier. En kveld vi hadde mammatreff, fortalte en av mammaene om en liten jente som hadde omkommet av hjernehinnebetennelse. Hun husket ikke helt hvor hun hadde lest historien, det kunne være Se og Hør. Poenget var at jenta bare hadde hatt vondt i beinet, og ingen hadde skjønt hva det var. Før det var for sent.

hjernehinne

En grusom historie som satte et støkk i mammahjertene våre. Og ikke helt ville slippe taket i meg.

Rett etter ble yngstemann syk (på den tiden hadde jeg “bare” to barn). Han fikk høy feber, og som vanlig ble jeg redd for hjernehinnebetennelse. Klarte han å bøye nakken? Var det ikke litt vanskelig å få kontakt med ham? Jeg bestemte meg for å ta ham med til legevakten, for sikkerhets skyld. Og ettersom min mann jobbet skift, måtte jeg ha med den eldste også.

Rett før vi skulle gå, syntes jeg eldstemann gikk så rart. Haltet han ikke litt? Jeg kjente på pannen hans. Ingen feber. Men det hadde vel ikke den lille jenta som døde av hjernehinnebetennelse hatt heller. Eller hadde hun? Jeg husket plutselig ikke. Det hadde ikke blitt sagt noe om andre symptomer – det var nettopp det som var så skremmende. Pulsen steg. Eldstemann fortsatte å halte, inn av bilen, ut av bilen. Helt frem til legevakten. Men like blid og opplagt. Likevel: Han kunne falle i bakken når som helst. Det eneste beroligende var at det var leger i nærheten.

Jeg klamret begge til meg på fanget mens jeg ventet. Tankene raste gjennom hodet. Den yngste som hadde smittet den eldste, og nå var de i ferd med å dø fra meg, begge to.

Da vi endelig kom inn til legen, konstaterte hun raskt at yngstemann hadde et virus. Ingenting farlig, eneste medisin var å gi febernedsettende og mye å drikke. Jeg pekte på eldstemann. Kunne hun ta en kikk på ham også, selv om han ikke hadde feber? Legen nikket, men måtte skyte inn at han så svært frisk ut. Hun tok beinet hans ut av ulldressen og kjente på det. Så kjente hun på pannen hans. Det er nok bare én her som er syk, sa hun, og det er ingen tegn på at foten er skadet. Desto verre, sa jeg, med lett skingrende stemme. Jeg fortalte om jenta som døde av hjernehinnebetennelse, og ikke hadde andre symptomer enn vondt i beinet. Kanskje vi bare skulle legge ham inn med en gang, sånn for sikkerhets skyld?

Legen så overbærende på meg. Jeg tror nok den jenta må ha hatt andre symptomer enn vondt i beinet, sa hun. Så spurte hun om hvor jeg hadde historien fra. Jeg fikk meg bare ikke til å si at det var en vinbedugget Se & Hør-historie fra en mammakveld. Så jeg mumlet noe halvforståelig til svar. Og så dro vi hjem.

Jeg fortsatte å være engstelig. Jeg tenkte på alle legetabbene jeg hadde lest om. Alle som ble sendt hjem fra legevakten, som ikke ble tatt på alvor, og døde rett etterpå. Jeg ringte min mor. Hun ble selvsagt like oppskaket. Hvorfor i all verden la de ham ikke bare rett inn? Hvordan kunne de gamble med livet hans på den måten? Jeg rugget eldstemann i armene mine. Bestemte meg for at han skulle ligge til overvåking inne hos meg. Hele natten. Den yngste ungen var nesten glemt. Jeg kledde av eldstemann ulldressen, akkurat som da han var baby. Og fant noe veldig rart.

Det viste seg at dressen var full av hundemat, som hadde klumpet seg sammen i det ene buksebeinet. Det var altså derfor han hadde haltet. Og legen så det ikke, fordi han satt på stolen og foten ble løftet ut av dressen. Etter å ha rødmet og grått av lettelse og flauhet, ringte jeg min mor.

– Eh, det er visst ikke hjernehinnebetennelse, sa jeg.

– Hva er det da?

– En neve hundemat.

En neve hundemat?

– Ja. Han må sluppet det ned i dressen mens jeg holdt på med minstemann.

– Ja vel. Da var det kanskje godt at han ikke ble lagt inn likevel.

– Det kunne blitt litt pinlig, ja.

Jeg er ikke noe mindre redd for hjernehinnebetennelse enn før. Men nå sjekker jeg i det minste sokkene deres først.

Ha en super uke, alle antisupre – med eller uten bikkjedramatikk!

Leave a Comment:

(3 ) comments

Heidi 10. July 2013

Hehe, hundemat er jo hakket bedre enn hjernehinnebetennelse.
De fleste med unger har nok sin dose med bekymringer, men kan gå andre veien også…. Man drar da ikke til legevakten en lørdagskveld, bare fordi ungen har brekt beinet…

Reply
Irene 23. February 2015

Hahaha, fantastisk! 😀

Jeg kjenner igjen den sjekkinga av nakker og leiting etter prikker som ikke ble borte ved trykk hver gang de fikk feber. Jeg og mine barn får nemlig høy feber – alltid. Den fyker opp til 39-40 og holder seg der til den brått blir borte. Litt greit å være ferdig med den epoken, kjenner jeg… 😉

Reply
Nienna F. 11. June 2016

Hehehe, veldig bra! 🙂

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: