Hva kan vi lære av Albert Åbergs pappa?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Mar 02

Det er ikke lenge siden jeg åpnet en Albert Åberg-bok og begynte å lese for ungene.

Hva var det som fascinerte meg sånn ved dette universet som barn? Jeg tror det var dette enkle og samtidig mystiske livet. De levde der, side om side i leiligheten, Albert og faren, med sine små og store hendelser og utfordringer. Uten en mamma. Og med jevnlig besøk av Skybert, denne karakteren som jeg ikke helt forsto om var et ”ekte” spøkelse eller bare i Alberts hode. Og det var alltid en ro i Åbergfamiliens hus, den kjente jeg på når jeg leste for ungene også. Alt skjer i sakte tempo, eller kanskje det var normalfart den gangen, og jeg går inn i en slags meditativ tilstand.

Holder seg i bakgrunnen

Ingen observerer Albert døgnet rundt og sørger for at han får i seg korrekt mat til faste tider, blir kjørt hit og dit, får de rette eventyrene på sengekanten, pedagogiske beskjeder, blir sett alle de 570 gangene han roper på oppmerksomhet i løpet av dagen.

Nei, pappaen til Albert sitter bak avisen med pipa og en kopp kaffe, og mumler til svar mens han leser. Av og til sier han noe, som røper at en del av ham følger med i bakgrunnen; forsiktig med hammeren, Albert.

Av og til er pappa Åberg sur. Han er rett og slett ute av humør, enten for noe Albert har gjort eller for noe helt annet. Ingen av dem lager noe drama ut av det. Kanskje snakker de litt om det på sengekanten. For det er jo helt naturlig, ikke sant? Vi lever oppå hverandre, døgnet rundt, og ingen kan være blide fra morgen til kveld. Vi får hverandres smil og glede, og vi må tåle hverandres surhet og irritasjon.

Det er ikke sånn at vi mister alle følelsene på skalaen selv om vi blir mammaer, og bare blidheten og tålmodigheten står tilbake. Ingen forventer det av pappa Åberg.

Men hva hvis han var en kvinne?

Hengt ut på sosale medier

Trolig ville hun blitt meldt til barnevernet og boken ville skapt debatt i alle kanaler. Hun ville blitt hengt ut på sosiale medier. En mamma som satt bak avisa med pipa og en kopp kaffe og mumlet ”pass deg for hammeren” når poden holdt på med sine kreative prosjekter? Som tillot seg å være sur en halv dag? Som tenkte på egne behov, ja, var regelrett lat noen timer?

Det var omtrent slik jeg var da jeg deltok med ungene i ”Kjære mamma”-programmet på Tv2. Hjelpe meg, så opprørt mange i panelet ble da jeg sov til klokken 10 og ikke laget frokost til ungene mine. Selv om mormor laget frokost til dem – og pappaen vanligvis gjør det. Eller de fikser det selv.  

Hvis en mann hadde sittet i stolen, som pappa Åberg, og mumlet; pass deg for brødkniven, Albert, hadde trolig mammaene bare smilt overbærende. Typisk menn, liksom.. Men fordi jeg er en mamma, skaper det oppstandelse. Da er det plutselig ikke morsomt lenger. Hva skal vi si til dette? Hvorfor står hun ikke opp? Hva slags mamma er hun egentlig?  

Enda mer komplisert blir det når barna faktisk får det de trenger, og klarer det meste helt på egenhånd. Når de ser at barna er i vater og fulle av liv. Er det virkelig mulig å være en mamma som også tar vare på seg selv?

Jeg har skjønt at jeg i stor grad ligner pappaen til Albert Åberg. For det meste i bakgrunnen og med ungeradaren på. Av og til stepper jeg inn på deres arena, når de trenger det eller jeg har overskudd til å tulle og tøyse. 

For ja, det er fullt mulig å være en mamma som ikke konstant løper rundt og tørker svetten mens hun forsøker å fikse et hvert problem og oppfylle hele familiens behov. Og jeg er sikker på at en Albert Åberg-mamma skaper bedre inneklima.

Fotfølger ikke ungene

Etter at ungene nådde en viss alder og sluttet å fly formålsløst rundt der det var vann eller biler, har jeg sluttet å fotfølge dem. Jeg lar dem holde på med sine kreative prosjekter. De har fått utforske verden uten et sikkerhetshelikopter rundt seg, med en pilot som konstant har roperten mot dem: Ikke så høyt opp! Nei, du kan ikke gå inn der! Nå må du la henne få leken, da. Er du tørst? Nå tror jeg du begynner å bli trøtt. Ikke skjær deg på den, nå da. Skal mamma hjelpe deg? Mamma hjelper deg.

De vet jeg er der. I bakgrunnen. Tilgjengelig når det begynner å brenne. Da setter jeg plaster på et sår, tørker noen tårer, hjelper med noe som er for tungt eller sitter for godt fast. Ellers har de fått lov til å snuble og gråte. Oppdage og le. Ikke klare og bli fortvilet. Mestre og være stolte.

Akkurat som pappaen til Albert alltid er til stede for Albert - uten å glemme sine egne behov. På den måten holder han seg, stort sett, tilfreds og i vater. 

Den moderne pappa Åberg

Hvis vi skulle putte Alberts pappa inn i dagens samfunn, hadde han trolig flydd panisk rundt i leiligheten for å lage økologisk mat fra bunnen av, kjørt sønnen til sjakkturneringer og fotbatrening og karateoppvisninger, kastet seg på skitur til Kikut hver helg, utstyrt Albert med ishockethjelm og vernehansker hver gang han skulle holde holde på med hammer og spiker. Trærne utenfor hadde fått avsagde greiner og sanden gjort støtsikker.

Med jevne mellomrom hadde pappa Åberg fått raserianfall eller gråtetokter, og så ville han sendt en mail til Antisupermamma: ”Jeg har så dårlig samvittighet! Jeg prøver så godt jeg kan med Albert, men føler ikke jeg strekker til. I dag fikk han pølser til middag - for andre gang denne uka. Jeg ble sur da han ikke ville sove, etter at jeg hadde lest en hel eventyrbok og sunget for ham ørti ganger og gått inn og ut med vann og nattekoser. Jeg ropte "jaaaaaa" da han maste for femtiende gang. Hva slags far er jeg egentlig? Og jeg leker ikke med ham, jeg burde lekt mer med ham! I dag sa jeg nei da han spurte om vi skulle bygge lego og jeg måtte henge opp tøy. Jeg er fæl … ”.

Og jeg ville svart som jeg svarer på de utallige mailene jeg får, med samme tema: "Du gjør en kjempejobb! Nå må du ta vare på deg selv også. Albert har det han trenger, mat og trygghet og grenser. Alt annet er en bonus. Og bonus gir du når du har overskudd, Ellers blir du bare sliten og sint. Sinne er kroppens grensesetting, et tegn på at det er overload innvendig. Og Albert er grenseløs i sine behov, som unger flest. Det er din jobb å sette grenser. Bare at du sender denne mailen betyr at du bryr deg om sønnen din. Husk å bry deg om deg selv også". 

Utslitte mammaer​

Men vent. Alberts pappa hadde aldri sendt meg en slik mail. Slike mailer kommer nemlig ikke fra menn. De kommer alltid, alltid, fra kvinner. Som er fortvilet og utslitte. Som bruker hele dagen og lange kvelden på å forsøke å fikse alt for ungene og dekke deres minste behov. Og er de fornøyde med jobben de gjør? Langt i fra. De setter så strenge krav til seg selv at det aldri blir godt nok. Har de tatt hensyn til seg selv, og kjenner på glede og overskudd, så stikker det i magen. Jeg burde vel heller gjort noe for ungene? Og gjør de for mye for ungene, og ender med å bli slitne og irriterte, så får de dårlig samvittighet fordi de snappet til dem. Mammaer er sin egen nådeløse bøddel, og straffer seg selv hardere enn de ville behandlet sin verste fiende.

Er det rart vi blir svidd i kantene? Eller enda verre - totalt utbrent. Deprimerte og sengeliggende. For ja, for mye stress over tid skaper belastning på systemet og kan få alvorlige fysiske konsekvenser. I verste fall tar det årevis før du kommer tilbake til den energiske og livsglade personen du engang var. Før alt slitet, før alle kravene. Som du i stor grad påførte deg selv.

For ja, Du har et valg.

Slurv med stil!

Du trenger ikke å gjøre alt du tenker du bør og . Alle setninger med disse ordene fungerer som energisvamper. Så sil ut alle du kan. Når jeg holder foredrag i regi av boken "Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske" har jeg en konkret oppfordring til kvinner, og særlig mammaer: Bli mer late og slurvete!

Når i all verden ble disse to egenskapene rangert så langt under "aktiv" og "gjøre seg flid"? Jeg tror den beste måten å forebygge slitenhet og frustrasjon på, i en tid der så mange kvinner lider under "flink pike" syndromet, er å gå til det andre ytterpunktet. Jobb med å bli lat og slurvete - og le mens du slipper hele osten ned i gryta (fremfor å rive den opp på forhånd - den smelter jo likevel). Sveip over trappene når du vasker - de blir skitne igjen med en gang. Og hvis det ikke er eldre damer i blokka - hvor gøy er det ikke når det blir skøyteis i trappa? Jeg kaller det å ta en SMS (slurv med stil). I boken min, Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske, har jeg flust av gode råd til hvordan du kan slurve med stil. Jeg lover - det er like gøy som det er energigivende! Så er mitt håp at du ender opp med en mellomting etter hvert - setter inn støtet der det trengs og gir blaffen i alt som ikke er viktig. 

Ikke glem å være sur​

Eller kopier pappaen til Albert: Gjem deg bak avisen en times tid og mumle til svar.  Og ikke glem å være sur innimellom. 

Du forventer vel ikke at ungene skal oppføre seg som smilemaskiner? Så slutt å forvente det av deg selv også. Du er ingen mammarobot. Du er et menneske av kjøtt og blod. Du kan ikke være evig pedagog på hjemmebane. Barna har godt av å bli kjent med deg som et helt vanlig menneske. Det lærer de mye av, både nå og for ettertiden - når de møter andre andre vanlige mennesker.

Pappaen til Albert er et helt vanlig menneske, som ikke prøver å være noe annet. Han har for lengst skjønt at han ikke kan svare alle 570 gangene Albert roper. Da blir han jo utslitt, ikke sant? Menn er kanskje enkle, men de er ikke dumme. 

Så slutt å irritere deg over dem – lær av dem i stedet. Løper beina i ring og hodet går i spinn? Jo fortere det går, og jo mer du gjør på en gang, jo mer trenger du å skru av innimellom. 

Gisper du etter luft?

Pappa Åberg trenger ikke bli syk og sliten for å definere seg selv som en brukelig pappa. Han vet at for å klare å ta vare på Albert, må han også ta vare på seg selv.

For å klare å sette oksygenmasken på ungene dine på flyet, må du først ta på deg oksygenmasken selv. Og tro meg, det er skremmende mange kvinner der ute som nesten ikke klarer det. Som kronisk gisper etter luft. 

Er du en av dem? Stopp opp! Og lær av pappaen til Albert. Jeg er sikker på at hvis vi hadde intervjuet ham, hadde han sagt med rolig stemme og ​pipa i hånden: "Jeg gjør så godt jeg kan og mer får jeg ikke gjort". 

Tar du en kikk på hvor bra det har gått med Albert, hvordan han lever videre og gleder nye generasjoner, ser du at ”så godt jeg kan” er mer enn godt nok. Og kanskje er pappa Åberg den beste vi mammaer kan aspirere mot i disse "sykt perfekt mamma"-tider, der ingen blir perfekte. Perfekt er en illusjon. Vi blir dessverre bare syke mens vi prøver.

Klem fra Antisupermamma Åberg​

Oj, oj, oj! Er det kanskje ikke kaffe, men sprudlevin han drikker? 

Leave a Comment:

(1) comment

[…] Hva kan vi lære av Albert Åberg sin pappa? Mye, tror jeg. […]

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: