Nyter du hvert sekund?

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 28

Jeg mener ikke å være sutrete, negativ eller vanskelig. Det er bare et uttrykk jeg ikke forstår – og det er dette med å ”nyte hvert sekund”. Jada, jeg nyter de gylne sekundene innimellom jobbingen. Men konkret, gi meg en oppskrift på hvordan skal jeg nyte å ...

... bli vekket klokken 5, kvalm av for lite søvn, og vet jeg har timevis foran meg i tusmørket med legobygging og grøtlaging

… våkner av skriking midt på natten og vet jeg må inn og rugge en seng, slenge ut en pupp eller putte inn en smokk

… må bære hylende unger sidelengs ut av butikken mens alle stirrer på oss (og dagens middag ligger igjen i handlekurven)

… har høy puls fordi jeg vet sjefen venter på jobben og ungen ikke vil i barnehagen og jeg kjører for fort og med gråten i halsen

… har laget sunn middag i timevis og ungen bare sutrer og griner på nesa og vil ha piiiizzaaaaa

… må hoppe babyen opp og ned på fanget mens jeg og pappaen spiser annen hver taco

… sitter på do med en unge halvveis på fanget

... kjører slalåm så poden ikke skal våkne i baksetet

… leter panisk etter en lekebil i hele huset fordi jeg vet krisen er et faktum hvis den er borte

… kjører flere mil sent på kvelden etter den uerstattelig bamsen som ble igjen på hytta

… teller timer til jeg kan legge ungene fordi jeg er så usigelig sliten – og føler meg som verdens verste mamma

… ikke får babyen til å slutte å skrike, uansett hva jeg gjør

… sitter og kle på en sprellende, skrikende unge– og han klarer å vri seg som en slange ut av hvert eneste plagg jeg får på ham

… jeg ser barna løpe over veien uten å se seg for og jeg blir så redd at hjertet nesten stopper

… velger pølser og padding fordi jeg har null energi og føler meg som en white trash-mom

… prøver å få jobbet innimellom og små hender gyver løs på tastaturet så jeg ser ut som en analfabet

… får oppkast over hele meg og må gå med en idiotisk t-skjorte med akvariumfisk resten av dagen

… skifter den femte bleia med diare

… vasker sengetøy og klær etter den tredje runden med omgangssyke

… får en telefon fra jobben om at det er vannkopper i barnehagen og at jeg må være hjemme med en nestenfrisk og helhyper unge resten av uka

… stresser til foreldremøter og avslutninger og barnehagedugnader med harehjerte – og spiser kake til kvelds (og der sprakk den nullsukkeravtalen - igjen)

… hører ungene få et gråteanfall for tiende gang den dagen (når du har tre barn skjer det ofte), kjenner null empati og føler deg som en ond robot

… leser nok en artikkel om hvordan jeg skal oppdra barna korrekt og ser nok et bilde av en lykkelig familie på Facebook – og føler meg som en ubrukelig mamma

… gjeter en toåring i timevis som enten vil dra ut alt av kjøkkenskuffene, krabbe i snøen under stolene på verandaen (i bare pysjen) eller turne i sofaen (rett ved glassbordet)

… har to unger foran meg med hver sin geip som gjentar ”han seeeer på meg” eller ”det er miiiiin stol”

… endelig har sunket tilbake i sofaen med smågodt og et glass vin og ungene roper ”mammaaaa” fra soverommet og det føles som om en mil tilbake til barnerommet og jeg vet det bare vil eskalere hvis jeg ikke går inn


Sutrer ikke
Nei, jeg sutrer ikke. Dette har vært, og er, realiteten for meg. Så jeg spør rett ut: Hvordan er det mulig å nyte hvert sekund av dette? Jeg har aldri fått det til. Men jeg har akseptert at det å oppdra barn er en krevende jobb. Derfor har jeg tatt av meg de rosa brillene og forsøker å se hverdagen som den er: Mye slit og gylne øyeblikk innimellom. Og ja, det er klart det er verdt det. Klemmene, kjærligheten, livet i huset, kommentarene, latteren … Jeg ville aldri vært det foruten. Men det er sannelig mye av det andre jeg kunne ha spart meg for. Det må det være lov til å innrømme uten å bli stemplet som sutrepave eller negativbukk.

​Glitrende øyeblikk
For meg er familielivet en kaotisk og krevende sti som jeg ikke alltid vet hvor leder og der jeg må improvisere mye. Men familielivet skal leves og ikke løses. Derfor tar jeg stien som den er og gjør mitt beste for å gå i riktig retning. Og innimellom svetten og usikkerheten finner jeg en glitrende stein som jeg putter i lomma og tar med meg videre. Og så skjønner jeg hvorfor vi driver med dette. Familien er på en reise sammen og vi samler på gode minner. De skinnende øyeblikkene gir oss styrke og energi til å gå videre. Vi kan ikke nyte hvert sekund. Livet kan ikke glitre hele tiden. Når vi vet dette er det så mye lettere å tåle de grå timene.

Klem fra Antisupermamma

PS!

Leave a Comment:

Leave a Comment: