Hvordan håndtere gode (kaotiske) og onde dager

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Feb 18

15 februar (hvis jeg husker riktig) var det 11 år siden mannen min og jeg giftet oss. Jeg skylder ofte på barna, tre som kom på tre år, når jeg snakker om hvor kaotiske og ”ukorrekte” vi er. Men når jeg tenker tilbake så har vi nok vært sånn hele tiden. Vi har rett og slett aldri brydd oss om å leve livet etter oppskriften.

Vi bestemte oss for å gifte oss i Kairo mens vi var på ferie i Egypt. Jeg hadde kjøpt ringer på forhånd. Det var neppe ”to for en”, men det var et lignende tilbud. Så tok vi taxi til den norske ambassaden. Av en eller annen grunn var denne ambassaden veldig vanskelig å finne. Hver gang vi spurte drosjesjåføren om vi nærmet oss, sa han bare ”number one!” og holdt en tommel opp i været. Og så fortsatte vi å kjøre rundt i sirkler, mens jeg ble mer og mer svett og stresset.

Vi fant den til slutt, ganske så upresise til vår egen vielse. Jeg glemte skoene i bilen, så jeg måtte gifte meg barbeint. Romantisk og søtt hvis det hadde vært på stranden eller i en hage. På asfalten blir man bare svart og oppraspet. Rett før vi kom frem til trappen tråkket jeg på noe hardt (”f*** ! Kunne du ikke ha båret meg, da!”). Vi tok en shot fra lommelerka i sekken, fikset oss på do i en fart og rushet ut på biblioteket, der vi skulle vies. Noe ble lest opp, vi skrev under på noen papirer og brått var vi gift. Du kan nå kysse bruden, ble det sagt med en liten latter. Vi så forvirret på hverandre og ga hverandre en klem med stive armer. Kinnbeina klunket mot hverandre. Det føltes som å være på en småpinlig date. For de som var til stede så det trolig ut som om vi giftet oss spontant etter en fuktig natt.

Det offisielle bryllupsbildet på trappen foran Ambassaden (min mann glemte å ta ut snusen)

Det offisielle bryllupsbildet på trappen foran Ambassaden (min mann glemte å ta ut snusen)

Etterpå tok vi charterbussen tilbake til badestedet der vi bodde. Jeg hadde skiftet til joggejakke og jeans. Vi hadde ingen andre planer enn å spise middag og drikke billig Cava når vi kom frem. Så, midt i ørkenen, stopper bussen helt. Motoren av. Bussjåføren kommer frem fra avlukket sitt. Han ville ha alles oppmerksomhet. Jeg ble redd. Hva skulle skje nå? Var det noen som kom til å skade oss, nå som et nytt kapittel endelig hadde begynt? Før jeg rakk å tenke noe mer begynte han å synge på et fremmed språk, det hørtes ut som en gratulasjonssang, og så serverte han kake til hele bussen. Han hadde fått snusen i at vi skulle gifte oss og vært på Kairos beste bakeri og kjøpt bryllupskake.

Dette er et av mine favorittbilder av meg selv: Jeg sitter i en turistbuss i en ørken i Egypt i joggejakke og spiser bryllupskake. Det skinner av øynene mine, jeg er rød i kinnene, smiler med krem i munnviken. Og sånn er livet for oss. Vi har lært oss å navigere i kaoset. Vi bryr oss ikke om det perfekte, hva nå enn det er. Og vi tar vare på de gylne øyeblikkene, de som dukker opp av seg selv og ikke vil planlegges eller holdes fast.

For oss har det også vært viktig å legge lista lavt og ha enda lavere forventninger. Spesielt etter at vi fikk barn. Det kan høres trist ut å forberede seg på at ferien blir et mareritt. Er det ikke meningen at man skal glede seg til ferien, da? Vel, vi liker å se for oss det verste og heller bli positivt overrasket. Det er sjelden så ille som vi tror – og et par ganger har det vært ganske nær. Som den sommeren da guttene var 3, 2 og ½ år. Da vi løp etter en krabbende bleierumpe og to kaniner i tre uker. En kastet seg rett ut i det dype bassenget så far måtte hoppe etter med mobilen i lomma og trekke ham opp etter håret. Krabberen spiste det meste han kom over på bakken og vi ba til høyere makter om at det ikke var giftig. Restaurantbesøkene – jeg har fortrengt de aller fleste. Men jeg har et vagt minne om et brett med mat som flyr gjennom rommet og pommes frittene som regner over nabobordet.

Restaurantbesøkene var ikke helt som forventet. Klippen sitter til venstre. Småsur, men fattet.

Restaurantbesøkene var ikke helt som forventet. Klippen sitter til venstre. Småsur, men fattet.

Hvordan skulle vi ha overlevd uten humor? For dette husker jeg også – hvordan vi satt på verandaen med et glass vin etter at barna endelig var i seng. Og lo. En gang etter at jeg hadde tatt en skranglete tuktuk byen rundt på jakt etter en smokk, og ingen forsto hva jeg mente, mens mannen min rugget en skrikende baby og forsøkte å få to andre til å sove. Rundt midnatt fikk jeg tak i en pussig smokk som gjorde nytten sin resten av turen. Vi var like slitne begge to da jeg kom tilbake. Etter et par glass vin og langt flere oppgitte sukk og noen tårer måtte vi le. Jeg la føttene i fanget hans og tenkte at det er ingen andre i hele verden jeg vil oppleve denne galskapen med. Det er også en følelse å ta vare på.

Selvsagt går vi ikke rundt og ler hele tiden. Vi har dager da vi er kjølige, glefsete, sutrete. Det er dager da vi ikke liker hverandre spesielt godt. Barna er ærlige: ”Du er den verste mammaen i verden!”. Klart det kan gjøre vondt. Men jeg vet jo at det ikke er sånn. Jeg er ikke den verste mammaen i verden fordi jeg sier nei til yoghurt rett før middag. Og når jeg gir dem en nattaklem er jeg verdens beste mamma igjen. Det er greit, sier jeg, du trenger ikke like meg hele tiden. For jeg vet at du elsker meg. Sånn er det kanskje med et ekteskap også. Det er ikke alltid vi liker hverandre. Det er ikke alltid vi føler vi får det vi vil ha. Fordi vi er mennesker, med ressurser og begrensinger, og ingen kan være alt for deg. Å strebe etter det, å forsøke å forandre den andre så han blir akkurat slik du vil, er en dødfødt kamp som gjør begge slitne og ulykkelige. Da er det bedre å få påfyll av andre der begeret er tomt hjemme. Og sette pris på det du faktisk får av den du er sammen med. Det er så lett å ta det for gitt.

Den makelige siden til mannen min, som jeg syntes var sjarmerende og trygg da vi møttes, holdt på å drive meg til vanvidd etter at vi fikk barn. Jo da, han tok mer enn sin del av husarbeidet og bleieskiftene og nattevåket. Men nå ville jeg ha mer. Jeg sammenlignet han med fedrene som tok med barna på skitur og var på Knutten-Knatten-Ditten-Datten med treåringen før klokken 8 om morgenen (mens mor var hjemme og sov, forestilte jeg meg). Så ble jeg misfornøyd og angripende. Hvorfor gjør du ikke mer med ungene? Han laget seg et beskyttende skall og jeg svarte med å hamre hardere. Så begynte han å fortelle meg om hva han syntes om mine svake sider. Og slik sår man spiren til en skilsmisse. Lett. Det er enklere å gå ut enn inn. Det er enklere å være selvrettferdig enn å ta det store perspektivet. Det er enklere å fokusere på hva man ikke får enn å være takknemlig.

En venninne vekket meg opp av surmulingen. Din mann er den mest varme og nærværende pappaen vi noen gang har sett, sa hun etter en ferie vi hadde vært på sammen. Den samme ferien der matbrettene fløy og ungene var i alle retninger og vi jaktet smokker på hvinende hjul. Min mann hadde ikke dratt dem med på ville jungelturer og vist dem verden. Men han hadde vært en klippe i stormen. Og da så jeg det jeg så hver dag og likevel ikke så: Hvordan han kunne sitte i timevis med barna på fanget, prate om alt mellom himmel og jord, sette seg inn i fjollete barnefilmer og bli opprørt over hvordan Postmann Pat håndterte postpakkene eller hvor syrlig Nasse Nøff var mot Ole Brumm. Det er ikke sikkert skipappaen hadde giddet å sette seg inn i sånt.

Jeg tenkte at jeg var heldig. Jeg minner stadig meg selv om det, det krever oppmerksomhet og øvelse. For jeg vil ikke at hjemmet vårt skal være en rettssal, der vi konstant strides om hvem som er mest slitne eller har laget mest middager eller lest mest for ungene. Slike regnestykker kommer aldri i balanse, det er altfor mange variable faktorer. Og det eneste beviset som virkelig er verdt å legge frem i saken, er at begge parter er to mennesker av kjøtt og blod som gjør så godt de kan ut fra forutsetningene. Innerst inne tror jeg det oftest er slik.

Så ikke lag drama rundt dramaet, er mitt beste råd. Se på barna – de kan krangle så busta fyker og være selvrettferdige og usaklige. Og etterpå er de helt ferdige med saken. Du trenger ikke å psykoanalyse mannen din i timevis etter hver uenighet. For oss holder det som regel med en god klem og en episode eller to av favorittserien vår. Vi er enige om at vi ikke kommer noen vei med å krige. Vi er bare slitne og gjør så godt vi kan. Og når man er sliten er det bedre med en varm klem enn en kald skulder.

Det er ikke alltid vi får det til. Av og til henger vi oss opp og blir aldri ferdige, selv om vi innerst inne vet at vi ikke kommer noen vei. Vi sier noe som sårer og som vi ikke egentlig mener, fordi vi har det vondt selv. Av og til går solen ned over vår vrede også. Vi er ikke superkjærester heller! Heldigvis står solen opp igjen. En dag med blanke ark. Og uansett om arket blir svart eller fullt av farger eller kjølig blått eller varmgult, så forsøker jeg å omfavne det. Eller bare erkjenne at det er slik livet er. Livet med min antisupre familie. Aldri om jeg ville hatt det annerledes.

Vi har det fint i kaoset. Stort sett.

Vi har det fint i kaoset. Stort sett.

Leave a Comment:

(17) comments

EventyrElin 18. February 2015

Takk for nok et fantastisk innlegg fra deg! Vi har fått fire tette gutter på fire år og fem måneder, minstemann er fem måneder og eldste nærmer seg fem år. Det er til tider tøft, men jeg pleier å si at det er aldri så tøft å være mamma som når samarbeidsklimaet i ledelsen burde vært meldt inn til Arbeidstilsynet. Før kunne vi ha konflikter som varte og rakk, nå kan det se ut til at vi nærmer oss den fasen du så oppløftende gjenkjennelig beskriver. Og som deg ville jeg aldri i livet valgt annerledes enn nettopp min tidvis småkaotiske, aldri ryddige og fantastisk levende familie. Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Å få tette unger har gitt meg nøkkelen til å finne balanse i meg selv, jeg ville sikkert hatt perfekte brettekanter i skapet hadde det ikke vært for denne friske gjengen min – og jeg elsker det!

Reply
    Kristine Henningsen 18. February 2015

    Åh, for en herlig kommentar! Du deler så fint tilbake. Jeg er så enig – føler ironisk nok at jeg har landet mer i meg selv etter at jeg fikk barn. Og aldri har jeg fått gjort mer! Der jeg før gikk rundt og somlet og “røret” er jeg nå superdisiplinert og effektiv. Dessuten bryr jeg meg langt mindre om bagateller – og det store perspektivet er også gull for å forebygge konflikter. Takk skal du ha selv:-)
    PS! Fire tette? Du slår meg jo! Bøyer meg i støvet … 😉

    Reply
Solbjørg 18. February 2015

Helt enig! Veldig godt skrevet!

Reply
    Kristine Henningsen 18. February 2015

    Takk 🙂

    Reply
Irene 18. February 2015

Utrolig bra skrevet! Jeg tror mange har en urealistisk forventning til at et ekteskap skal være fylt av romantikk og stas hele tida. Jeg tror det er viktigere å ha fokus på det å være to om alt. Det å ha den ene å være sammen med, både når livet er godt og når det er litt vanskeligere.

Vi skal faktisk feire sølvbryllup til sommeren, ikke aner jeg hvor de åra har blitt av! Det eneste som er sikkert, er at vi går for minst 25 nye år. 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 18. February 2015

    Ja, ikke sant? Gratulerer med søvbryllup på forhånd – og godt å høre at dere går for nyy jubileum! 🙂

    Reply
Line Draget 18. February 2015

Så rørende, uperfekt og ikke minst ekte blogginnlegg. Takk for et lite innblikk i ditt antisupre liv!
Keep on going!

Reply
    Kristine Henningsen 18. February 2015

    Takk! Og i like måte! Stay strong, sister 😉

    Reply
Lisa 18. February 2015

Takk. Denne trengte jeg……

Reply
    Kristine Henningsen 18. February 2015

    🙂

    Reply
Beate Brurok 19. February 2015

Tusen tann for et nydelig og ærlig innlegg! Dette var akkurat det jeg trengte i disse tider!

Reply
    Kristine Henningsen 19. February 2015

    Så bra, da! Takk selv 🙂

    Reply
Bang 19. February 2015

Helt utrolig at kvinnfolk må lære å bli voksen, godt opp i 30 og 40 årene.

Drit i bagateller, bli for h voksen og slutt og krangle, så har dere (og oss rundt dere) straks et bedre liv!

Reply
    Kristine Henningsen 19. February 2015

    🙂

    Reply
Iris Vilster 19. February 2015

Takk igjen for et herlig innlegg. Med tre barn på under tre år (nå 7,6 og snart 5 år) kjenner jeg meg igjen i kaoset. Det herlige kaoset.. Her lever hybelkaniner i beste velgående og kleskurven har jeg ikke sett bunnen på så langt tilbake jeg kan huske.. Takk for at du viser oss alle at det er greit å ikke ha perfekte hjem, men likevel være lykkelige. Stor klem

Reply
K 19. February 2015

Dette trengte jeg i kveld! Vi er så slitne begge to for tida, med mye sykdom og en liten bestemt gutt som først i en alder av 13 måneder har funnet ut hvordan han skal sove en hel natt. Spesielt det med at en varm klem er bedre enn en kald skulder skal jeg ta med meg videre!
Takk 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 23. February 2015

    Takk tilbake! Glad du lot deg inspirere 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: