Dypt takknemlig og drita lei

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Sep 11

​Det er rart hvor svarthvitt alt blir når morsrollen er et tema. Hvordan alt defineres og plasseres i i to kategorier: Positivt eller negativt.

To mammagjenger

To mammagjenger står steilt mot hverandre: De som roper høyt om hvor heldige de er som har fått unger, og gjør strengkloke forsøk på å fortelle andre mammaer om hvor fort tiden går. Snart flytter prisen eller prinsessen hjemmefra, skjønner du vel, og hallo, dette har du valgt selv. Så slutt å sutre, din utakknemlige egoist. Ti still og nyt hvert øyeblikk.

Så er det den andre gruppen, som klager over at de er slitne og ikke får sitte på dass i fred, at de hater tær i øyet og trassanfall i butikken og omgangssjuken som aldri tar slutt, og ikke forstår den rosa innpakningen rundt mammalivet, mange av dem tør til og med å si at de av og til angrer.

Oss midt i mellom​

Så er det deg som er midt i mellom et sted. Du som er inderlig takknemlig over dette lille vesenet i livet ditt, som du ville tatt en kule for uten å blunke, som bringer frem en makeløs eufori hver gang han løper mot deg og roper mammaaaaaa, og får deg til å føle deg som verdens viktigste person. Du som blir fullstendig sprø av hun som vrir seg ut av grepet ditt for femtiende gang når du skal ha på henne strømpebuksen, som skriker i timevis når "alle andre" sover uten at du fatter hva det er, som pirker i den hjemmelagede tomatsuppen og smitter deg med halsbetennelse. Igjen.

Hele spekteret​

Jeg tror de fleste av oss er midt i mellom et sted, flytende mellom kontrastene. Mammalivet er fullt av kontraster. Jeg kjenner faktisk ikke til noe annet som er så kontrastfylt som foreldrelivet. Det er som å være i en båt ut på havet, der det går fra solskinn til storm på sekunder, og så tilbake til solskinn igjen, så du ler med håret til alle kanter og knapt har fått igjen pusten, og navigasjonen må du bare improvisere underveis. Alltid er det bølger, små eller store, hendelser som gjør deg takknemlig, sliten, euforisk, frustrert, harmonisk, rasende. Hele spekteret. Ofte mange ganger i løpet av en dag.

Slik mødre har hatt det i all sin tid. Tror du virkelig mammaer før i tiden gikk rundt med barn på armen og sang som en lerke hele dagen, mens de rørte i grøten og følte seg inderlig takknemlige? Prøv å ta en kikk bak fasaden, så skjer du mye av det samme som finnes bak sosiale medier i dag. Mine foreldre, og besteforeldre, snakker om hvor slitne de kunne være i hverdagen, hvor frustrerte de var til tider, av unger som ikke ville stoppe å skrike, tøybleier som måtte skylles opp uendelig antall ganger, unger som vred seg ut av klærne helt til butikken stengte, menn som ikke forsto et pøkk av at det var slitsomt å "gå hjemme".

Sutrete hersketeknikk

I dag får vi ut steam gjennom blogging og sosiale medier, akkurat som mødrene den gangen blåste ut i vaskekjelleren over en røyk og en kopp kaffe. I all tid har kvinner lirt av seg gørr til hverandre - om krevende dager, masete unger og menn som ikke forstår. Var det mer gjenkjennelse og forståelse, empati og klapp på ryggen den gangen? Når vi gjør dette offentlig får vi minst like mye av det andre. Kvinner som sitter bak tastaturet og hamrer fram sin egen sannhet om mammalivet, og klubber ned andre som utakknemlige sutrekopper. Men både den gode og mindre gode siden av mammalivet er en sannhet, og i et samfunn må det være plass til begge deler. Dessuten håper jeg ikke du går og kaller barna dine for sutrete, hver gang de er noe annet enn blide og takknemlige? Det er i så fall en velkjent hersketeknikk. Gjennom flere år som mammablogger vet jeg at utallige mammaer baler med skyld, frustrasjon, skam, tristhet og mye annet som ikke er rosa. Ofte hjelper det å bare bli sett og forstått, og støttet på det de er gode på. Det alene kan gjøre dem bedre rustet som mammaer, og det gagner igjen ungene. 

Nyte hvert sekund

Så er det noe jeg ikke klarer å forstå, og det er dette med å nyte hvert øyeblikk. Det menes vel ikke bokstavelig? I så fall trenger jeg et kurs. Jeg forstår nemlig ikke hvordan det er mulig å nyte hvert eneste øyeblikk med barna. Hvordan har dette blitt en slags sannhet som blir tredd over hodene våre, som en altfor trang kløgenser? Er det et forsøk på "one size fits all?" 

La meg eksemplifisere det med en sammenligning: Du finner den store kjærligheten. Du er så takknemlig for å ha funnet denne mannen, for det er slett ikke alle forunt med en sånn match, at du må nyte hvert eneste øyeblikk med ham. Trolig er det bare 50 år til dere dør fra hverandre, så hvem vil kaste bort tid på å være sur og sint? Fortsett å smatte og være mutt bak avisen, du, og ikke gjør din del av husarbeidet. Jeg gjennomsyres av lykke!

Drømmejobben?​

Eller tenk deg at du har fått drømmejobben. En jobb du vet mange andre har lyst på, som du har søkt på i lang tid eller fått  i fanget ved et lykketreff. Det er en 24 timers jobb som er fullstendig uforutsigbar. Du har knapt fått opplæring først, fordi ingen vet helt akkurat hvordan denne jobben blir. Din nærmeste kollega er like uerfaren og usikker som deg. Og det snåleste av alt: Dere skal være sjefer, begge to - men egentlig er det arbeidsoppgaven som er sjefen (!). For uansett hvor mye du prøver å styre og ordne, er arbeidsoppgaven stadig defekt (syk), alarmen går (uten at du aner hva du skal gjøre, du må bare improvisere), arbeidsoppgaven får plutselig en vilje og hyler for ting som var enkelt før (hva nå?). Og stadig må du steppe inn som nattevakt, uten at du har blitt varslet på forhånd (hvor er arbeidsmiljøloven?). Men hei, hva klager du for? Smil som en flyvertinne i turbulens på en jumbojet som aldri går inn for landing - du har fått drømmejobben!

Ferien som ble så annerledes ... 

Eller du har bestilt ferie til et sted du har sett på Facebook, der sola skinner konstant og alle er lykkelige. Og så kommer du dit selv og finner ut at det er helt annerledes. Akkurat der du er regner det hele tiden, og blåser storm, det bråker om natta så du ikke får sove og ingenting du har planlagt å gjøre blir akkurat sånn. Men hei, hvem er du til å sutre? Du visste vel at du ikke kunne bestemme været på forhånd, selv om andre har reklamert med sol og palmer? Så skulle du ikke reist hit da, hvis du synes det er så fælt. Idiot!

PS! Du har ikke returbillet på ferien.

Nok som du er

Barna mine spør av og til om hvorfor jeg kaller meg Antisupermamma. De synes selvsagt jeg er en super mamma. De  fleste barn synes det om mammaen sin.

Da forklarer jeg dem at det handler om en mamma som ville bli supermamma. En som laget all mat fra bunnen av og arrangerte kule, sukkerfrie bursdager, som aldri var sur og sint, bare blid og takknemlig, tålmodig lærte barna matte, leste eventyr og hadde dype oppfølgingssamtaler på sengekanten, tok dem med på sjakkturneringer og danseskole. Sånt. Og så fikk hun ikke til noe annet enn å elske barna og være seg selv. Det tok lang tid før hun skjønte at det var tilstrekkelig. Da gjorde hun det til sin oppgave å forsøke å lære dette videre til andre mammaer, som følte seg like frustrerte og skamfulle og slitne og utilstrekkelige som hun selv hadde gjort. 

Trenger ikke velge side

Kan det ikke bare få være som det er, mammalivet, med alle sine nyanser. Og vi som ikke er rosabloggere, men bruker alle andre farger (også grå), slutt å stemple oss som sutrete og utakknemlige. Vi elsker ikke ungene våre noe mindre, og vi er like takknemlige som deg, vi setter bare lys på andre sider av foreldretilværelsen. Absurd er det også til tider, dette mammalivet, og derfor er det helt på sin plass med humor og ironi. Du vet, som når du har hatt en god gråt og så kommer den deilige latteren boblende. 

Kjære mamma, hos meg kan du være så trist og sint og glad og harmonisk du bare vil, uten at jeg skal stemple deg som verken det ene eller det andre. Det er lov å være dypt takknemlig og drita lei. Mammalivet rommer alt, og på denne siden trenger du ikke å velge side.

Klem fra Antisupermamma​

Hele spekteret. Hver dag

Leave a Comment:

(5 ) comments

Tone B 11. September 2016

Takk! For at du setter ord på det vi helt vanlige mammaer tenker og føler. Som er sure, frustrerte, sinna, glade, fornøyde, slitne, lei, og fulle av kjærlighet til barna våre, men som ikke klarer å sveve rundt på den rosa skyen hele tiden Takk 🙂

Reply
Renate 11. September 2016

“Det er som å være i en båt ut på havet, der det går fra solskinn til storm på sekunder, og så tilbake til solskinn igjen, så du ler med håret til alle kanter og knapt har fått igjen pusten, og navigasjonen må du bare improvisere underveis.”

😀 Beste beskrivelsen av foreldrelivet <3

Reply
Christine 11. September 2016

Kristine, my hero❤️❤️❤️

Reply
Forfatterfrue 12. September 2016

Åh, Kristine. Du er så deilig å ha her i verden!

Reply
    Kristine Henningsen 20. September 2016

    Takk, fine Line! 🙂 Og i like måte!

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: