Jakten på balansepunktet

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 09

– Åh, jeg blir aldri fornøyd! Når barna er borte savner jeg dem og når de er her driver de meg fra forstanden.

Kjenner du deg igjen? Så mange ganger jeg har hatt denne praten med venninner. Om at vi aldri blir fornøyde. På den måten virker livet som en eneste meningsløs sutreseanse der man aldri setter pris på det man har, men bare jakter på det man ikke kan få.

Før jeg fikk mann og barn satte jeg ikke pris på ungkarskvinnelivet mitt. Jeg tror jeg kjedet meg endel. Syntes livet føltes tomt. Lengtet etter en kjæreste. Etter unger. Etter et rødt hus med hvitt stakittgjerde og middag klokka fem.

Da jeg endelig møtte drømmemannen tok det tid før ungene kom. Til slutt fikk jeg kranglet meg til en hund. Den skulle være enebarnet. Bikkja sov i sengen. Fikk eget valpealbum. Jeg fikk fast jobb og begynte å tenke at det kanskje var like greit at det bare var oss tre. Bikkja, gubben og jeg. Da kom ungene. Som tre sprelske perler på en bristeferdig snor. Både bikkja. gubben og jeg var i totalsjokk.

Livet forandret seg totalt. Nå dreide alt seg om melketemperering, bleiekort, riktige smokker, søskenvogner, reimadresser, valpevaksiner og andre vaksiner (håper jeg ikke tok med bikkja på helsestasjonen, det kunne fort ha skjedd på den tiden). Det var som om jeg forsvant helt, mine egne behov føk ut av kaoshuset, og jeg følte meg til slutt som en rusten robot som var moden for søppelhaugen.

Så kom jeg inn i disse leilighetene til venninner som ikke hadde fått barn ennå. Alt lå på sin plass, ingen unger som hadde dratt ut hele kjøkkenskuffen. Oppredd seng, der hun hadde sovet skamløst til klokka ti. Franske oster og sjokkis i kjøleskapet. En date hun gledet seg til. Kjøpe ny kjole først, kanskje? Hjelpes, så misunnelig jeg var. Jeg tok meg rett og slett i å savne det gamle livet mitt – alt jeg hadde ønsket meg bort fra. Jeg glorifiserte det, selvsagt. Den tomme følelsen og familiesavnet var glemt.

Eller, ikke helt. Jeg ville ikke byttet ut familielivet med noe. Jeg ville tatt en kule for ungene mine, alle tre, uten å blunke. Jeg skulle bare ønsket jeg hadde litt av det gamle livet mitt også. Noen stunder i en tidsmaskin. En balanse.

Og det er trolig det alt handler om. At vi søker en mellomting. En balanse. Spesielt når du har valget mellom å være singel og ulykkelig og få tre unger og en bikkja på tre år.

Så fikk jeg plutselig tilbake litt av det gamle livet mitt. For et par år siden var vi ni dager i Thailand, uten barn, i bryllup. De første dagene gikk det bra. Så, etter syv dager, skypet vi med barna. Det var det dummeste vi gjorde. Plutselig så jeg dem helt utenfra. De søte, små guttene som sang trestemt og savnet mammaen og pappaen sin.

De to siste dagene var fullstendig ødelagt. Jeg satt på en shabby strandbar i miniskjørt med et glass whisky mellom hendene og grein den salt. Hva gjør jeg her – alene og på andre siden av jordkloden? Det er jo totalt meningsløst! Jeg skulle vært hjemme med barna mine! Jeg er en mor, for svingende! Hvordan i all verden kunne jeg noen gang ha blitt sliten av de tre skjønne ungene? De var jo selve meningen med livet!

Så kom jeg hjem til de tre loppene – og etter et par døgn var jeg selvsagt like sliten igjen. Og begynte å lengte etter alenetid.

Sånn er det her på hytta også. Ungene er så tett på at jeg blir gæærn etter en stund. Alt jeg hører er: Mammaaaaa! Jeg er sulten! Jeg trenger vann! Hvorfor har jeg ikke wifi? Hvor er svømmebrillene mine? Kan vi bade? Når kommer pappa? Jeg har ingen å spille fotball med! Det er kjedelig å leke ute! Det er urettferdig! Hva skal vi ha til middag. Jeg vil ha is. Jeg vil ha en is til. Kan jeg få en tredje is. Mamma, hvorfor kan vi ikke få fire is.

Sånt. Du kjenner helt sikkert til det. Nå skal de til besteforeldrene i Drammen noen dager. Og jeg kommer helt sikkert til å synes det blir tomt og stille og rart uten dem. Så vil jeg ta meg i å lengte etter å få dem tilbake.

Er jeg vanskelig og utakknemlig? Nei. Jeg higer etter balanse. Kanskje er livet en eneste stor higen etter å komme i balanse. Og av og til skjer det magiske. Da står vektskålen helt i vater og du er i total harmoni. For meg er det når jeg kan ligge på et lunt svaberg og se opp mot skyene. Og jeg hører de tre ungene mine leke sammen, akkurat så nær at jeg kan høre dem og så langt borte at jeg ikke har behovene deres i fleisen. Jeg hører lekene deres, latteren, stemmene. Og så tenker jeg at nå, akkurat nå, kan ikke livet bli bedre. En gjennomstrømmende, prikkende, varm følelse i kroppen som ikke varer, men kommer i blaff, som en sommerfugl som berører huden din så vidt og så streifer av gårde igjen. Ta vare på slike øyeblikk. Og vit at da, akkurat da, da er du verken sutrete eller utakknemlig. Da har du det rett og slett så bra du kan ha det.

Sommerklem fra Antisupermamma på svaberget!

Leave a Comment:

Leave a Comment: