Jeg er spansklærer! (eller var det: Jeg HAR en spansklærer?)

By Kristine Henningsen | Antisuperdama

Apr 22

Det eneste jeg kunne av spansk før vi reiste til Panama var ”que hora e” (hva er klokka). Det er begrenset hvor lang samtale man kan føre med denne setningen.

Så jeg lærte meg det spanske ordet for toalett. Trodde jeg. Da fireåringen måtte skrekkelig på do i butikken løp jeg rundt, vill i blikket, og ropte ”salida, salida” (som betyr utgang). Når de pekte på utgangen, med et forvirret og litt engstelig blikk, ble jeg sint. Men han skal da vel ikke tisse på parkeringsplassen! Har dere ikke do her inne? Dette sa jeg selvsagt på en blanding av engelsk og norsk, som de ikke forsto det døyt av.

Det er veldig lett å la være å si noe etter en slik opplevelse, fordi man er redd for å dumme seg ut på nytt. Ungene derimot, er ikke redde for dette. Da vi først kom hit, og minstemann lekte med noen amerikanske gutter, hørte jeg ham si: ”I want to go to the læææændsbai”.

Lændsbai, tenker jeg. Hva i all verden er lændsbai? De andre guttene klarte å få ut av ham at det var village han mente – altså landsby! Sånn gjør ungene det – de snakker fritt og får dermed konstant trening. De venter ikke til det er perfekt. Og dermed lærer de i rekordfart.

Fullt så raskt gikk det ikke med meg. Så jeg skaffet meg en spansklærer. Og gradvis lærte jeg meg flere setninger. Jeg var skrekkelig stolt, selvsagt – og bestemte meg for å praktisere så mye som mulig. Følge barnas eksempel! Så jeg startet en veldig liten og like merkelig samtale med en taxisjåfør i byen. Ut av det blå sa jeg alle setningene jeg kunne: Jeg liker katter. Jeg kommer fra Norge. Du har brunt hår. Er det en restaurant i nærheten (selv om jeg ikke skulle dit, selvsagt). Den bilen er grønn.

Han var meget høflig. Tommelen opp og dette går veien! Så ble jeg litt bråkjekk og snakket raskere. Og da jeg skulle si at jeg hadde en spansklærer klarte jeg å si at jeg var en spansklærer. Det er alle disse nye begrepene som surrer seg sammen. Da ble han veldig rar. Han smilte høflig, men rynket brynene i bakspeilet og så forvirret og litt betenkt ut.

Han lurte vel på hva slags nivå det var på lærerne der jeg kom fra. Naturlig nok.

Den eneste trøsten er at jeg ikke er alene om å gjøre språkbrølere. En venninne av meg var guide i Spania og holdt på å lære seg spansk. Hun gjorde som meg – mikset sammen to av ordene hun nettopp hadde lært. Hun var på restaurant og skulle spørre etter gaffel. Det er sikkert gafas, tenkte hun, det høres omtrent ut som gaffel. Kelneren så forvirret på henne. Hva skal du med det, sa han på spansk. ”Para comer, claro!” svarte hun indignert (”for å spise, selvsagt!”). Da hun kom hjem og sjekket ordboken viste det seg at hun hadde spurt etter briller.

Meg og dama som krevde briller til middagen - høyst ufrivillig! Vi må le av oss selv, ikke sånt? Ellers blir jo tabber bare tabber.

Ja ja, så får vi oss i alle fall en latter! Og du, hvis du prøver å lære deg et nytt språk: Gjør som barna – kopier og gjett og drit i om du driter deg ut. Er du heldig blir du korrigert, så du lærer før du driter deg ut for mange steder. De fleste synes uansett det er respektfullt at du forsøker å lære deg deres språk. Og jeg er mer ydmyk overfor alle som kommer til Norge og forsøker å snakke dette merkelige språket vårt. Jeg skal være langt mer tålmodig med dere, enten dere panisk spør etter utgangen og blir sinte når jeg peker på den, får primadonnanykker når dere ikke får servert briller til måltidet eller dere sier med den mest selvfølgelige mine at dere er norsklærere, selv om dere bare kan setninger som ”jeg har en katt” og ”hvor er nærmeste museum”.

Har du en antisuper språkhistorie på lur? Del den gjerne med meg! Så kan vi le sammen – latteren er heldigvis lik på alle språk!

Språkforvirra klem fra Antisuperdama

Leave a Comment:

Leave a Comment: