Jeg vil ikke være tøff. Jeg vil bare være meg.

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

nov 03

Da vi fikk vårt første barn forsto jeg ikke hvorfor alle var så opptatt av dette med kjønn. Var det virkelig et så stort skille mellom gutter og jenter, bortsett fra det rent fysiske? Minst halvparten av de som møtte vår lille pode trodde han var en jente. Vi kledde ham kanskje ikke i typiske tøffe klær, vi syntes ikke det var så farlig. Han var for liten til å forstå hva folk trodde og gjettet. Og var det egentlig så kriseartet at de var usikre? Først og fremst var han vel et lite menneske.

Liker verken SPA eller fotball

Vi fikk tre gutter på rappen. Mange trodde vi prøvde å få en jente. Jeg forsto ikke dette heller. For at vi skulle bake sammen, lakke neglene, dra på shopping og SPA? Disse fire tingene er det kjedeligste jeg vet. Så tror du kanskje jeg liker fotball, biler og bryting på stuegulvet? Nei, ikke det heller. Jeg er et sted midt i mellom - liker å skrive, være med venner, svømme i sjøen, se på dokumentarer.

Heldigvis kan jeg velge hva jeg har lyst til selv. Jeg reiser ikke på SPA fordi andre jenter har dette på toppen av ønskelisten, og jeg sitter på bakerste benk når barna spiller fotball (er livredd ballen!).

Hvorfor kan ikke barna få lov å prøve seg frem, hva de liker og ikke liker, før de presses inn i prinsesse- og piratrollen? 

Skillet starter tidlig

Jo da, det er søtt med militærfargede snekkerbukser og rosa ballongskjørt i miniatyrstørrelse. Men hva gjør det med responsen fra omverdenen? En psykologvenninne fortalte om en undersøkelse der de observerte voksne mennesker som møtte små babyer. Når barnet var kledd i blått senket de voksne stemmeleiet og ble røffere i uttrykket. Når de møtte en baby i rosa ble stemmeleiet lysere og ansiktsuttrykket mildere. Med andre ord: Vi blir annerledes i møtet med små jenter og gutter, nærmest automatisk. Og dette reflekterer tilbake på barna.

Hva skjedde så når barnet var kledd i grønt? Da ble de voksne forvirret, de forsto ikke riktig hvordan de skulle respondere. 

Kanskje er denne forvirringen god. Kanskje kan de bli mer nysgjerrig på selve barnet, fremfor å definere den lille skapningen ut fra kjønnet. Har virkelig alle små jenter behov for milde stemmer, og vil alle gutter være tøffe?

Prinsesser og pirater

​Vår sønn syntes det var gøy å kjøre med biler på gulvet og bygge lego. Like fint synes han det var å leke med dukkehus og kle seg i rosa. Vi lot ham få lov til begge deler. Det var det mange som reagerte på. Det ble hvisket om erting, at vi måtte være forsiktige med å la ham vise begge sider utad. 

Nei, vi var ikke forsiktige med det. For hvis ingen begynner kan ingen komme etter. Og det er helt normalt for barn å prøve seg frem i begge leire, det kan utvikle og berike dem som mennesker. En av landets store, mannlige skuespillere fikk ikke lov å kle seg ut i jenteklær da han var liten. Så måtte han gå i nabohuset, der jeg også lekte, og kle seg ut. I dag er han gift og har små barn, og kaprer stadig nye machoroller.

Gutter har ofte en fase der de kler seg ut som jenter og går med vesker og leker med dukker. Det er sunt og utviklende, både med tanke på kreativiteten og forholdet til det motsatte kjønn.

Så vi lot vår sønn holde på så lenge han kunne. For vi visste at omverdenen snart ville begynne å regulere leken. Guttene ville spørre om hvorfor han gikk i jentefarger, han måtte gjemme dukkehuset for kompisene, bursdagene ville begynne å kjønnsinndeles. Jentene skulle være prinsesser eller små bruder, og guttene pirater og actionhelter. Jentene fikk dukker og rosa bakeapparater og glittersminke og prinsessekjoler. Guttene fikk biler og verktøy og lego.

Summa summarum: Jenter skal være søte og omsorgsfulle og gutter tøffe og aktive. 

Guttejente - eller jentegutt?

Jeg mener dette er en tap-tap-situasjonen, uansett hvor mye østrogen eller testosteron ungene er utstyrt med. For typiske jenter og gutter, hvis man kan si noe slikt, tror jeg det er ekstra viktig at de får noe fra "den andre siden". Og for alle midt i mellom, som min sønn, blir hele kjønnsinndelingen bare forvirrende og trist. Hvor er det plass til ham? 

Jeg vil påstå at det er mer plass til de såkalte guttejentene - selv om det er et idiotisk ord. Men ordet jentegutt? Det er knapt et begrep - og mange vil betegne det som et skjellsord. 

FIFA og kosebamser

Nå har vi tre gutter. Mannen min og jeg har vært opptatt av at de skal få være fullstendig seg selv, i den grad det er mulig. De har jente- og guttevenner. De spiller fotball og har rollespill med kosebamsene. De leser og tegner og sykler og synger. De gråter når jeg leser Brødrene Løvehjerte og de krigespiller FIFA. 

Som mor har jeg garantert gjort alle feil i boka. Men er det noe jeg er stolt av, så er det aksepten vi har vist ungene. Ekstra viktig tror jeg det er med en far som ikke overfører sine egne machokomplekser til sønnen, og lar en absurd homofobi sette en stopper for dukkelek og kjoleutkledning.

Da den ene sønnen vår ønsket seg hestevogn til barbie-dukka, fikk han det. Ansiktet hans skinte mer enn innpakningen da han fikk velge seg ut den rosa vognen med glitrende hjul. Det var ingen som sa: Nei, nei, den kan du ikke få - du er jo gutt. Det er aldri noen som har bedt ham tørke tårene fordi han er gutt. Det er aldri noen som har bedt ham være tøffere enn han klarer fordi han er gutt.

Og nå får jeg det rett i trynet, av mine egne unger, heldigvis. Det er en annen gutt som er større enn sønnen min, og ganske hardhendt, og her om dagen gråt sønnen min og sa han ikke ville leke med ham mer. Da hørte jeg meg selv si: Kanskje du skulle prøve å, du vet, tøffe deg opp litt. Det er sånn store gutter leker, vet du. 

Da så han rett på meg og sa: Nei mamma, alle gutter leker ikke sånn. Og jeg vil ikke være tøff. Jeg vil være meg.

Aksept gir trygghet

Nettopp. Det er jo det vi alltid har sagt. Du kan ikke være annet enn deg selv. Og ikke alle gutter er like. Selv om vi har fått en minstemann som elsker å wrestle med kompisene på gulvet, og måker til eldre gutter hvis de plukker ham på nesa, er det ikke alle som er sånn. Vi kan ikke endre ham og vi kan ikke endre de to andre. Og hvorfor skal vi?

Styrke handler ikke bare om å krige og slåss. Det handler om å tørre å vise sitt sanne jeg. Selv om man er annerledes. Selv om man er utenfor den trange firkanten. 

Klarer vi å akseptere barna som de er gir vi dem trygghet. Og med tryggheten kommer styrken. Den virkelige styrken. Derfor ønsker jeg meg inderlig et samfunn med mer rom for nyanser, og dermed rom for å være seg selv. Enten man er gutt eller jente.

Klem fra Antisupermamma​

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg om aksept, mitt hjertebarn, og om hvilken magi den kan skape i forholdet til dine barn. Her kan du sikre deg et av de siste eksemplarene av boken: Antisuper-boka! ​

Leave a Comment:

(4 ) comments

Cesilie Holck 4. november 2016

Er så hjertens enig med deg. Spesielt når det kommer til dette mangelfulle motsetningsparet til ordet «guttejente», som jo egentlig kan være et nokså positivt ladet adjektiv; men ALDRI om «jentegutt» signaliserer noe fint.

Så heldig du er som har hatt sånne gutter som har vært «helt sin egen»! Selv har jeg hatt akkurat de samme tankene som du. Og helt fra jeg gikk gravid tente jeg at: «så flaks denne sønnen har som skal komme til OSS, liksom, for her kan han jo få være AKKURAT DEN HAN VIL!»
Homse, transe, jentegutt … Ja, vi hadde hatt aksept for alt sånt, både jeg og mannen.
MEN! Hva med å fostre en guttegutt?

Vi har alltid hatt dukker og andre «myke» leker tilgjengelig, vi har oppmuntret til «jenterolleleker», og så videre.
MEN TROR DU HAN VIL NOE AV DETTE …? NEI. Helt kul umulig. Han ble formelig født med en leketruck i hånden. Søppelbil, traktor, buss, trailere, gravemaskiner, heisekraner … Fra før han begynte å snakke var det dette som gjaldt. Trass oppmuntring til at han skulle «få være seg selv» – på våre premisser, hehe. Syntes faktisk lenge det var dumt at han var så kjønnsstereotyp – her har vi vel et klassisk tilfelle av «født sånn».
Etter hvert som tiden har gått har vi heldigvis utvidet repertoaret litt i form av tegning, rollelek, pusling, baking.

PUH.
Ingen skal si at vi ikke har prøvd, i alle fall. Men med vår innsats hadde jeg virkelig ALDRI trodd det var mulig å få et så kjønnstereotypt guttebarn! Vår andrefødte, en jente, er for øvrig OGSÅ veldig kjønnsstereotyp innen kategorien JENTE.

Men det høres ut som om du har gjort en god jobb med guttene dine, elsker når man får sin egen pedagogikk slengt tilbake i trynet, «mamma jeg vil ikke være tøff, jeg vil bare være meg» … Haha, ubetalelig 😀

Reply
Stine 7. november 2016

Godt skrevet! Jeg har inntrykk av at i alle fall en del foreldre til jenter er bevisste på dette, vi lar jentene få biler, tog og fotballer slik at de skal få mulighet til å utvikle flere interesser enn bare stereotype jenteinteresser. Selv om alt for mange foreldre dytter jenter inn i prinsesseroller og kjøper bare rosa ting til dem, virker det i det minste som det er aksept for at jenter kan få prøve ulike ting og gå i ulike farger, jeg har hittil aldri fått kommentarer på at datteren min har mange blå og grønne klær. Samtidig virker det som veldig mange mener det er helt naturlig å ikke la gutter få gå i «jentefarger» og de må for all del ikke få dukker og dukkevogner, eller andre «jenteleker», da kan de bli mobbet. Det mener jeg både gutter og jenter taper på. Gutter dyttes inn i en veldig smal gutterolle og får ikke utviklet andre sider ved seg selv. Og jentene blir indirekte fortalt at leker og farger som forbindes med jenter, ikke er like bra som det som forbindes med gutter, siden jenter godt kan leke med «gutteleker» og gå i «guttefarger», men ikke omvendt. Hvorfor skulle ikke dukker og lilla klær være bra nok for guttene?

Reply
Linn 8. november 2016

Hurra for deg som satt ordet på det Min sønn på snart 5 ønsket så gjerne å begynne på dans. Der går det kun jenter. Men han elsker det. Og bryr seg døyten om det og jeg er så stolt av han! Da han skulle ha danse sko så valgte han sølv fordi han likte den fargen best. Til vanlig er han er aktiv og tøff gutt. Typisk guttegutt. Så har absolutt ikke noe som helst følelse på at han er «i feil fil». Men at han ønsker å gjøre det han har lyst til. Å jeg er super stolt!

Reply
TK 2. februar 2017

Så har du min 4-åring, jente. Med en storebror på 7. Hun arvet storebror sine klær og leker. Helt til det sa stopp, eller hun sa stopp. Hun ønsket seg kjoler med glitter og paljetter. Dukker med fine kjoler og rosa i fargen. (Broren hsdde hatt dukker, men aldri lekt med det)
Det jeg prøver å si er at ikke all kjønnsinndeling er negativt. Eller på tvunget.
Men at vi voksna skal slutte å omtale jenter som søte og guttene som tøffe, DET er jeg enig i. Men ikke døm min 4 åring som elsker råååsa og glitter. Og heller ikke meg..

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: