Feb 07

Her om dagen satt jeg på restaurant med min mann og tre sønner. Guttene puttet mynter på en maskin og ut kom plastikkballer med leker inni. Inni en av ballene var det noe de klassifiserte som en jenteleke. Med iver og stolthet satte de den sammen til meg, som de tenkte kunne ha mest interesse av å leke med dukker. Det ble en mager jente med miniskjørt, høyhælte sko, store og tomme øyne og rød trutmunn. Ettersom de ikke klarte å lirke på henne genseren, gikk den i søpla og hun endte opp i BH-en. 

Jeg satte henne i et tomt vinglass. Og ble sittende og betrakte henne. Det var som å se dagens unge, kvinnelige forbilder i miniatyr. 

Har vi blitt så vant at vi ikke reagerer lenger? Er det bare jeg som føler at jeg har forvillet meg inn på en nakenstrand, og ikke finner veien ut?

Mennene er ikke nakne på denne stranden. De bare sitter og glor, mens kvinne etter kvinne kaster klærne. Veldreide popstjerner som hevder ”det er en del av jobben”. Bloggere som mener de må få vise frem klærne sine (færrest mulig om gangen, selvsagt). En fotballfrue som harselerer med seg selv ved å vise frem sprettstjerten med et blendende colgatesmil. Og en programleder som protesterer mot kroppspresset ved å legge seg naken med speilegg over brystvortene. Og innimellom dette er det eldre og overvektige som hylles for å ta av seg klærne. Eller superstjerner som hylles, og hetses, av sosiale medier fordi de viser frem et par cellulitter eller en ubarbert armhule. Vill debatt på sosiale medier. Vi skal da ikke bare være perfekte mennesker på denne stranden, heller? Jo, men det er så ekkelt å se på!

Jeg spør: Hvorfor kler vi av oss i det hele tatt?

Noen kaller det kvinnekraft, når de står på alle fire i stringtruse med ”kom og ta meg”-blikk og andekjeft. Kvinnekraft? Heldige menn, som ikke føler de må holde på sånn for å få mannekraft.

Men hei jenter, våkn opp! Det må ikke vi heller. Det finnes en enkel løsning for å få slutt på kroppspresset: Slutt å kle av dere.

Jeg trodde jeg hadde gått ut på dato, etter å ha rundet førti og skviset ut tre unger. Men nei da, jeg fikk også en invitasjon til å være med på nudiststranden. Jaggu ble jeg ikke oppringt av et magasin som ville jeg skulle stå frem med min antisupre kropp. Og snakke om komplekser jeg hadde i tenårene.

Som jeg aldri har hatt. Jeg tilhører den sjeldne rase som alltid har vært fornøyd med kroppen min slik den var. Kanskje skyldes det at jeg ikke tror på, eller orker å hige etter, det perfekte. Nå skulle gjerne vært foruten et par fleskehåndtak og hatt puppene mindre sydover. Men å gå offentlig ut og snakke om dette? Kroppen min er ikke forbannet viktig, så lenge den fungerer i det daglige.

Det er viktigere for meg å vise at jeg har noe i pappen fremfor å vise frem skrotten.

Som guttemamma har jeg like mye ansvar for å fremme likestilling som en jentemamma. Jeg må oppdra mine gutter til å bli ansvarlige og respektfulle menn som ser på kvinner som likeverdige. Det høres selvfølgelig ut? Jeg kjemper en kamp allerede før guttene har rukket å bli kjønnsmodne. Hva skal jeg svare når ungene spør: Mamma, hva betyr det når han synger: ”I know you want it, I know you want it. But youre a gooooood girl”.

Nå har de ikke sett Miley Cyrus med tunga ute gni skrittet sitt mot kølla til en mann som kunne vært faren hennes, samtidig som hun vifter med en diger, moralsk pekefinger. De har bare hørt teksten. Og jeg forsøker å forklare: ”Det betyr at hun vil ha ham, på en måte. Men at hun føler hun må være … eh, en anstendig jente”.

Hører du hvordan det lyder? Det ender med at jeg blir sint. Det er en idiotisk tekst. Dere må ikke tenke sånn om jenter. Når en jente sier nei, så mener hun nei!

Men jeg kjemper en kamp som blir stadig tøffere. Snart er de på nakenstranden selv, mens de hører på russelåter om jenter som bør drikke seg selv under bordet og oppføre seg som en hore. Eller en rapper som er fullstendig fiksert på sitt eget kjønnsorgan og gauler om hvilke glattstramme horer som skal få lov til å tilfredsstille ham.

Min store skrekk? At mine små gutter skal bli til store menn som kvinner må gå rundt og være redde for. Passe seg når de har vært ute og svingt seg i en snerten kjole, og velger en stille gate på vei hjem. Der blir de traumatisert for livet mens en fyr synger: ”I know you want it, I know you want it …”. 

Du synes jeg overdriver? Vi kan fortsette å snakke om hvor uskyldig det er. Små jenter på instagram i søte bikinier og med voksen sminke. Stringtruser til treåringer (som heldigvis ble trukket tilbake). Halvnakne damer på forsiden av annet hvert magasin, enten det er for menn eller kvinner. Uskyldige jenteansikter som slikker is med utfordrende blikk så det ser ut som de slikker i seg sperm. Bloggere og popstjerner som hevder at sprettrumpe og glatt fjes er en viktig del av jobben. Og alle disse låtene om å voldta kvinner fordi de egentlig vil. Det er en sexifisering med en aggressiv undertone. Som skremmer vettet av meg og gjør meg rasende.

Hva kan jeg gjøre, bortsett fra å skrive dette innlegget? Men det er ikke jeg som er landets mektigste blogger. Flott at du engasjerer deg i kampen mot rasisme og palmeolje, Sophie Elise. Måtte du flashe puppen også?

But hey! I keep on forgetting. Vi er jo på denne nakenstranden.

Dessverre varer utseendet så kort. Når man endelig slipper å bekymre seg for å bli angrepet av voksne menn, kommer monster nummer to. Alderen. Da hjelper det ikke med krav maga og raske bein. Du kan ikke rømme fra tyngdekraften. Botox og puppeinnlegg og ansiktsløftninger kan holde alderen litt på avstand, men før eller senere vil demningen briste.

Det er derfor kvinnene fortviler i Hollywood. De står sammen for å bli likeverdige filmens menn, som har store og viktige roller til langt over pensjonsalder. Som blir regissører eller får andre viktige posisjoner, og håver inn penger og heder lenge etter at rumpa siger og skallen er hårløs. Likestilling? Not by a long hot. Ikke her i Norge heller. Vær aldri så naiv at du tror det. Fremdeles er det flest menn i høye stillinger, de tjener i snitt mer enn oss, sitter ved roret. Derfor heier jeg på alle kvinner som bruker huet. Tar en utdanning. Tjener egne penger, på annet enn å kle av seg. Som tar plassen sin og ikke er redde for makt. Makt er ingenting å være redd for. Det gjelder bare å bruke den riktig. 

Jeg heier på den eneste jenta på guttas fotballag. Hun stormer inn på banen med hestehalen som en strek bak seg. Løper, roser, kjefter, sentrer, roper, scorer. Kommanderer gutta rundt og tar en naturlig lederrolle. Og det på en spansk fotballbane, der du nesten ikke ser målene for testosterontåka. Pappaer på tribunen som hever brynene? Hun bryr seg filla. Medspillere som prøver å skyve henne vekk? Det har de gitt opp for lengst. For et forbilde! Se og lær, alle sammen. Unge jenter kan mer enn å stå i glassbur og være til pynt. 

Jeg er helt sikker på at denne jenta blir proffspiller. Hun har vilje, talent, pågangsmot og guts. ​Og når proffperioden kommer vil hun bli nedringt av magasiner og aviser som vil ta av henne klærne. Jeg håper jeg aldri ser henne naken med en fotball foran attributtene, eller mellom beina, med andekjeft og "ta meg"-blikk, under en fjåsete overskrift om at "kvinnelige fotballspillere også kan være sexy". ​I stedet håper jeg å sitte på første rad med gutta mine når hun vinner sitt første gull. Hun vil heve pokalen høyt over hodet og kjenne hvor sterk hun er, i kraft av seg selv og sine prestasjoner. Og jeg skal rope så høyt jeg bare klarer: Woman, you rock! 

Hilsen antisupermamma (med alle klærne på)

PS! Vil du være med på å ta normaliteten tilbake? I boken min: ”Antisuper – hvordan ha det best mulig som et helt vanlig menneske” skriver jeg om hvordan media og reklame bevisst påvirker oss, og hvordan vi sammen kan stå i mot presset og være stolte av den vi er: Her kan du sikre deg et eksemplar av boka!

Jenteleker på utstilling