En overaktiv mammavulkan

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Jan 22

Sinneanfall er noe av det vi mammaer har aller mest dårlig samvittighet for. Utsagnet er basert på tonnevis av mail fra dere følgere, hjertesukk fra utallige venninner og ikke minst: Egen erfaring. Jeg, som anklaget min far for å bli aaaltfor sint til tider og ofte urimelig sint (syntes jeg) er i ferd med å gå ham en høy gang. Det er det positive med å få barn – man forstår ofte sine egne foreldre bedre og hva de faktisk hadde å stri med. Jeg trodde jeg skulle bli mer rolig og harmonisk da jeg fikk barn. Men for hvert barn kommer jeg mer i kontakt med et latinamerikansk gen jeg ikke ante at jeg hadde.

Du vet at alt blir verre når du blir sint. Men det er sannelig ikke så lett å holde lokket på trykkokeren bestandig. Som når du krangler med toåringen i en time om strømpebuksen (nei, Jesper Juul, det er ikke så lett å snu ryggen til og la henne ordne det selv når hun bare ikke vil ha den på og det er 20 minus ute, når du har to andre som skal av gårde, en jobb du skal rekke og har hatt tærne til treåringen i neseborene halve natten). Det bobler innvendig. Og av og til flyr lokket av. Det er en naturlov. Selv om du har bestemt deg for ikke å bli sint, selv om hun bare er to år, selv om du har planlagt morgenen og lagt inn ekstra tid. Etterpå føles det grusomt. Som en hangover. For det er utmattende å bli sint. Ofte skamfullt. Det gråtende lille barneansiktet. Som du har forårsaket. Mammamonsteret. Hvorfor i all verden klarer du ikke å beherske deg og være den rolige og vennlig bestemte mammaen du vil være?

Fordi du er et menneske. Du har følelser. Og sinne er en såkalt sekundær følelse – altså en følelse som legger seg oppå en annen følelse, som frustrasjon eller redsel. Hvor sint blir du ikke når poden løper over veien uten å se seg for? Du skriker i raseri – men egentlig er du redd. Min mor fortalte om en gang hun gjemte seg i et skap i flere timer mens bestemoren min gikk rundt og lette. Min mor var tre år og forsto ikke konsekvensene av det hun gjorde. Hun hørte at bestemoren min ble reddere og redde, til slutt hysterisk. Mamma ble gladere og gladere inni skapet. Hun gledet seg sånn til hun skulle hoppe ut og glede bestemor. Hallo, jeg har jo vært her hele tiden!

Hvordan tror du bestemor reagerte? Hun filleristet mamma i raseri. Så begynte hun å hylgråte. De bodde i et hus langt ute i skogen. Hun var redd mamma hadde blitt tatt av en bjørn, kidnappet, kommet seg ut og gått seg vill. Mamma gråt også. Og selv om hun bare var tre år husker hun følelsen av å få sjokk, synes synd på seg selv, deretter synes synd på bestemor og så tenke at dette måtte hun aldri gjøre igjen. Og bestemor gråt fordi hun hadde filleristet det fineste hun hadde, og fordi hun var en trykkoker av følelser etter disse redselsfulle timene.

Jada, du er den voksne. Du er også et menneske.

Jada, du er den voksne. Du er også et menneske.

Jeg har hatt mange slike stunder. Når du får tre aktive gutter på tre år er du dømt til å få et mini-hjerteinfarkt hver gang en forsvinner i butikken, en løper ut i veien, en aker mot en bil og andre hverdagsepisoder. Jeg har blitt rasende – fordi jeg ikke klarer å ha kontroll, fordi jeg ser for meg det verste, fordi de er det kjæreste jeg har. Det har jeg forsøkt å forklare dem. For når det er et sinne med mening er det lettere for barn å forstå og de kan lære noe av det. Når ungen har mast om å få sjokolade i butikken for tiende gang og dere inngikk en avtale om at hun ikke skulle mase, og du blir sint, da er det et sinne med mening. Det markerer en grense. Nå er det nok! Og det er trygt for barn. Det som er utrygt er når sinnet ikke gir noen mening, når det kommer raserianfall ut av ingenting, eller når foreldrene ikke viser noen følelser.

For det ligger mye informasjon til et barn i dine følelser. Og de vil lære seg at vi foreldre har ulike lunter, slik som de senere må forholde seg til mennesker med ulikt temperament. Livet i hjemmet er en forberedelse på voksenlivet – som slett ikke er noen dans på roser for de fleste. Livet dreier seg i stor grad om å håndtere sine egne følelser – og klare å forholde seg til andres. Hvis et barn aldri opplever sinne på hjemmebane – hvordan skal de være forberedt på å takle dette på bortebane?

Og hva er alternativet til aldri å bli sint? Det er en mor som alltid evner å holde ett toneleie, som bruker pedagogikk i alt hun gjør, som aldri blir urettmessig sint. Med andre ord: En robot. Du er et menneske. Der ligger hele den enkle forskjellen. Noen ganger har jeg venninner som sier: Jeg må jo være den voksne! Ja, selvsagt. Du er jo den voksne, enten du vil eller ikke. Men er ikke en voksen også et menneske?

Lær barna dine å bli mennesker. Jeg har hørt flere venner snakke med gru om ”den kalde krigen” hjemme. De har hatt foreldre som ikke har kranglet, ikke grått, knapt vist normale følelser. Og så ligger det en underliggende stemning der, noe barna kan sense og som gjør dem utrygge – aggresjon, sorg, vonde følelser som ikke blir satt lys på. Da tror det er sunnere for barn å vokse opp i et hjem der det er lov å være menneske – bli lei seg, sint, frustrert. Og når du viser slike følelser, og kanskje forklarer litt i tillegg, så lærer du barna at det er greit å spille på hele følelsesregisteret som de tross alt har blitt utstyrt med. Foreldre er så redde for at barna skal få for mye ansvar og for å gjøre dem større enn de er. Jeg sier: Pass på å ikke gjøre barna mindre enn de er. Jeg snakker ikke om at barna skal være meglere eller gråteputer – selvsagt ikke. Jeg snakker om å gi dem følelsen av å være noe viktig for andre. Selv husker jeg svaien i ryggen da jeg trøstet pappa etter at han mistet onkelen sin. Jeg følte meg varm og stor og stolt – tenk at JEG kunne trøste pappa og få ham til å føle seg bedre! Og jeg så mine foreldre krangle til tider så koppene spratt (bokstavelig talt – jeg kan ennå huske at mamma smalt neven i bordet så kaffekoppene hoppet). Jeg så dem også kysse og bli venner igjen. Det lærte meg at krangler og sinne ikke er farlig og at det høyst sannsynlig vil komme en forsoning. Som regel ble det pappa som måtte krype til korset. Etter at vi hadde vært hos bestemor et par dager og han hadde ringt telefonen varm. Så dro vi hjem igjen. Det var ikke verre enn det. Bestemor var like rolig. Man må regne med litt klabb og babb, sa hun.

Bestemor forsto noe viktig: At man ikke kan regne med at alt skal være fryd og gammen. Og at alt kan repareres. Fremdeles reparerer jeg med mine barn. Selv om de er over alderen der de oppfører seg som om strømpebuksen er en tvangstrøye eller som om jeg er ondskapens yppersteprestinne når jeg skrur av barne-tv, så hender det at lokket flyr av. Som en morgen der minstemann ikke ville på førskolen uten Pokemon-kortene sine, som han vet han ikke kan ha med, jeg hadde PMS og var stresset og vi endte opp med å komme altfor sent. Jeg ble sint. Altfor sint. Jeg hadde ingen forståelse for andre enn meg selv. Og det varte lenger enn vanlig. Først da vi var halvveis til skolen begynte jeg å roe meg ned. Jeg kikket i bakspeilet. Der så jeg en femåring som satt ved vinduet og gråt stille. Det vrengte seg i magen. Jeg ble kvalm. Jeg så på meg selv i speilet. Mammamonsteret med røde øyne. Så kjørte jeg bilen inn på en sidevei og stoppet. Jeg tok av oss sikkerhetsbeltene og trakk ham opp på fanget. Jeg sa unnskyld og lot ham gråte ut. Han er bare fem år, tenkte jeg. Alt han ville var å ha med kortene. Sånt er viktig i hans univers. Kanskje stikker det noe annet under også, som jeg ikke vet, eller han er sliten og har dårlig dag. Så begynte han å le gjennom tårene. Det er det som er så fint med barn, de snur like fort andre veien. Vi sitter i bilen midt på dagen, sa han! Så måtte jeg også le. Så kjørte vi til førskolen og kortene var det ikke så farlig med lenger. Glad i deg, ropte jeg etter ham da han gikk inn, i et siste, desperat forsøk på å reparere litt ekstra. Få ham til å glemme bildet av meg som et gapende monster, de vonde følelsene, hele drittstarten på dagen.

Alt kan repareres. Heldigvis (ingen som har fått blått øye her, altså! Jeg bare prøver meg på en merkelig avledningslek)

Alt kan repareres. Heldigvis (ingen som har fått blått øye her, altså! Jeg bare prøver meg på en merkelig avledningslek)

Jeg gråt på vei hjem. Følelser som bare måtte ut. Og da han kom hjem om ettermiddagen minnet jeg ham på episoden. Jeg trodde han skulle bli anklagende, eller begynne å gråte igjen. Vet du hva han husket? Klemmen i baksetet. Midt på dagen! Så lo han. Og jeg fikk meg en tankevekker. Vi legger sånn vekt på alt det gale vi gjør, vi mammaer. Vi glemmer alt det gode. Alt vi gjør for å reparere. For barna vil få skrammer og sår i oppveksten, det er en naturlov. Men vi kan sette plaster på og blåse så godt vi kan. Og absolutt ingen mammaer er perfekte, det kan jeg garantere deg. Selv ikke de med plettfrie fasader. Som Leonard Cohen sier så vakkert: There is always a crack in the wall. Thats have the light gets in.

Klem fra SuperAntiRobot

Leave a Comment:

(63) comments

Line 22. January 2015

Takk for at du er modig nok til å skrive dette!

Reply
    Marit Borchgrevink 28. January 2015

    Sitter med tårer i øynene og smil om munnen. Modig, godt, sant og rørende skrevet. Kjente meg godt igjen. Hilsen en annen kruttønne

    Reply
      Kristine Henningsen 10. February 2015

      Hjertelig takk, kruttønne 2 😉

      Reply
Irene 22. January 2015

Utrolig bra skrevet og veldig gjenkjennbart! Jeg er ei kruttønne av dimensjoner og sta som et esel. To av mine barn har arvet begge disse egenskapene, så du kan jo tenke deg…

Mine barn begynner å bli store og voksne, og det er ikke mange av mine eksplosjoner de husker. De som de husker ler de også godt av nå. Jeg tror det er både riktig og viktig det du sier om at de har bedre av å vokse opp sammen med mennesker enn sammen med roboter. 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Helt sant! Takk for at du deler 🙂

    Reply
Dragemammaen 22. January 2015

Takk for et finfint innlegg.
Jeg har tre på tre år og de er blandet kjønn, men kjenner meg godt i gjen i hva du skriver..
Nå har eldste fått “diagnosen” ODD, og det går gjerne en kule vamt her hjemme fortsatt – selvom jeg VET at hun ikke klarer bedre.
Jeg hadde forresten det samme styret med ullstrømpebukser opp og ned i mente dag ut og dag inn – tilslutt satte jeg henne utenfor døra i bomullstights (som var det hun insisterte på å ta på seg i 8- grader) og lot henne vente (med døra åpen) til vi andre hadde kledd på oss. (Hun hadde resten av yttertøyet på, untatt ullbuksen som hun også nektet ).
Da kom hun raskt temmelig slukøret inn og gikk med på ull.. Siden har jeg ikke hatt problemer med diskusjonen om ull. “Det er vinter -dere fryser dere fordervet hvis ikke”- (ref.FROST) og det er end of discussion..

Men det er som du sier – de må skjønne grenser, og de må skjønne at vi også “bare” er mennesker. Jeg jobber kontinuerlig med mitt temprament og det blir gradvis bedre – jeg klarer å avlede oftere, trekke pusten å telle til ti (metafor, ja) og jeg klarer å være konsekvent å forklare enklere og tydeligere, – samt at jeg er blitt mye bedre på diplomati. Dvs. inkludere barna i avgjøelsene. Noe som også har kommet naturlig ettersom de blir eldre.

Har tygget meg snart ferdig med boken ” Your Explosive Child” ( som også finnes på norsk) og finner mange av rådene der svært virkningsfulle. Den boken kan jeg faktisk anbefale, selvom det ikke er sånn at ungen(e) er uhåndterlig problematisk som en regel…

Synes du gjør en fantastisk jobb, jeg! Stå på! Alt blir enklere etterhvert, gjør det ikke? Mvh

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Tusen takk for de du deler! Dette var interessant … Og ja, jeg kan trøste deg med at alt blir enklere (synes nå jeg – og så kommer vel tenårene ;-)). Vi gjør så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Det får være godt nok 🙂

    Reply
      Irene 27. January 2015

      Skal jeg være helt ærlig, så synes jeg tenårene har vært mye enklere enn småbarnsperioden. Det er andre utfordringer, men nå er de i hovedtrekk “tesnakkandes”. Og det tror jeg er det viktigste: kommunikasjon, kommunikasjon og kommuniksjon. Grunnlaget for en god kommunikasjon i tenåra legges når de fortsatt er barn. 🙂

      Reply
Bente 22. January 2015

Takk!

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    :-)!

    Reply
Marte 22. January 2015

Takk!! Her sitter jeg med tårer i øynene og kjenner meg alt for godt igjen! Så godt å vite at jeg ikke er den eneste krutt-tønna i verden, og så utrolig godt du setter ord på at vi mamma`er “alltid” går rundt med dårlig samvittighet når vi opplever at vi ikke mestrer og at vi “feiler”.
Og jeg er så hjertens enig! Vi skal vise følelser! Vi skal le, gråte, være sinte, være lei oss, krangle og leke.. Alt i skjønn forening. Fordi ungene skal kjenne igjen følelser når de gradvis forlater redet. Jeg tror jeg kunne ha skrevet et laaaangt innlegg, men jeg lar det være! Du har sagt det meste alt 😉

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Tusen takk for at du deler! Nå ble jeg glad 🙂 Ingen av oss er alene!

    Reply
Renate 22. January 2015

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og jeg kunne ikke vært mer enig! Endelig er noen ærlige på hva det vil si å være mamma, på godt og vondt. For det er det, både godt og vondt. Det er aldri bare smilende glansbilder og rosa cupcakes med sommerfugler på. Det er hardt arbeid, frustrasjon, skuffelser, prøving og feiling, men samtidig og mest av alt er det å være mamma preget av et svulmende mammahjerte og ubetinget kjærlighet <3

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Hundre prosent enig. Takk for at du deler 🙂 Akkurat så kontrastfylt er det.

    Reply
Monica 22. January 2015

Tusen tusen takk

Reply
Monica 22. January 2015

Tusen tusen takk

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    :-)!

    Reply
Ingebjørg 22. January 2015

Og som min pappa alltid har sagt til meg og som jeg har som en leveregel: “La ikke solen gå ned over din vrede”

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Så sant, så sant! 🙂

    Reply
Atle 22. January 2015

Dette er vel noe som også rammer oss fedre? Kjenner meg hvertfall godt igjen…
Flott skrevet!

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Så absolutt! Jeg skriver ut fra mitt eget mammaperspektiv, men for å si det sånn. Min mann kjenner seg godt igjen. Og helt sikkert mange, mange andre 🙂

    Reply
Christine 23. January 2015

Takk❤️

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    :-)! Klem til deg!

    Reply
Katrine 23. January 2015

Akkurat nå ble jeg litt mindre monster! <3

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Herlig! Så blir jeg glad 🙂 Du er trolig bare et helt vanlig mammamenneske. Som de fleste andre av oss.

    Reply
pernille 23. January 2015

Bra skrevet om evige utfordringer!
Som min 4 år gamle sønn sa spontant en morgen. “Mamma jeg er kjempeglad i deg…… selv om du er litt kranglete.”
Jeg unnskyldte meg for å være kranglete, men fikk til svar at det var jo helt greit altsa. Ingen fare med det.
Neivel da så.

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Ikke sant? Barn er ofte så herlig ukompliserte og aksepterende i tankegangen. Takk som deler!

    Reply
ohelene 23. January 2015

Takk for at du deler og at du løftar opp oss andre hissigprompane frå sumpen av dårlig samvit! Klart det er sunt for ungane å sjå oss bruke følelsar – så lenge vi ikkje går over streken! Eg har sjølv sagt at dei som seier at dei aldri har vore skikkelig sinte på ungane sine enten hugsar skikkelig dårlig eller er, som du òg skriv, robotar.

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Ha ha, ja, ikke sant? 😀 Den hukommelsen er farlig selektiv, altså. God helg!

    Reply
HildePilde 23. January 2015

Tusen takk for et veldig bra og tankevekkende innlegg!! 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    :-)! God helg!

    Reply
Britta 23. January 2015

Oi oi oi.., som høygravid hormonell følelsesmessig bombe som sprekker i tide og utide på 4åringen i huset, traff det skikkelig i hjerterota!

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Det tror jeg på! Har blitt mer og mer sensitiv og lettrørt for hvert barn – ikke bare sint 🙂 God helg!

    Reply
Peanøtt 23. January 2015

Fint innlegg, bortsett fra karakteristikken av “roboter”. Det er normalt å bli sint innimellom, men det er også normalt å ikke bli det.

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Så sant, så sant! Takk for at du nyanserer 🙂

    Reply
Mor til to 23. January 2015

Dette var gjenkjennelig og treffende, takk for det! Minnet meg på disse kloke ordene: Barn tar mer skade av dårlig klima enn et uvær i ny og ne.

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Kloke ord! Det har jeg ikke hørt før – og tar med meg selv 🙂 Takk!

    Reply
Kim 23. January 2015

Fantastisk! Tusen takk!

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Takk 🙂 God helg!

    Reply
Sigri 23. January 2015

Åh, nå rant tårene så masse at den lille valpen vår la fra seg leken og kom og skulle trøste. Utrolig fint skrevet om å være menneskelig, og ikke minst barns uendelige evne til å tilgi, varme og trøste.

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Tusen hjertelig takk! Klem til deg og valpen! 🙂

    Reply
Kenneth 24. January 2015

Utrulig flott skrevet! Vil legge til at dette i høyeste grad gjelder for pappaer også. I hvertfall den moderne pappaen, som er i stor grad likestilt med mor på alle områder av hverdagen. Påkledning, kjøring til barnehage, handling, osv. Skjønner selvfølgelig at du skriver ut i fra ditt ståsted, som er å være mamma 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 24. January 2015

    Flott at du bringer inn dette! Min mann er helt likestilt med meg på alt dette også – ellers hadde jeg nok ikke overlevd 😉 Og ja, jeg skriver fra mammaperspektivet – men er så glad hver gang det treffer en pappa eller flere også. Takk for at du deler!

    Reply
Merete 25. January 2015

Jeg kan ikke huske at jeg overhode var særlig sint før jeg fikk barn. Jeg skremte både ungene, mannen min og meg selv med raseriet. Så ble lunta lenger med årene, og jeg har blitt en lyttende og nærmest tålmodig tenåringsmamma. Også tenåringer vil gå uten strømpebukse i minusgrader, og helst med minikjole. ☺

Reply
    Kristine Henningsen 26. January 2015

    Takk for at du deler! Da er det håp 😉

    Reply
Stine 25. January 2015

Veldig flott innlegg om det å være mamma, eller pappa 🙂 noe av det bedre jeg har lest på lenge. Tårene spratt og jeg kjente meg godt igjen 🙂 fortsatt god søndag til deg og dine 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 26. January 2015

    Tusen takk! 🙂

    Reply
silje 25. January 2015

Ett kjempeviktig tema. Jeg klarer ikke å være pedagog 24/7 i heimen.
Jeg husker fremdeles med gru at jeg ligger på soveromsgulvet til 4åringen hulker og hylskriker “xxx, hvor er du!” Da hadde han hadde gjemt seg, like før leggetid. Jeg var høygravid og på randen av sammenbrudd, fant han ikke noe sted. Jeg var livredd for at han hadde gått ut av huset ol.
Da jeg endelig fant han var han blid som ei sol og forsto ikke alvoret. Ei heller hvorfor jeg gråt og var sint.

Den kvelden la jeg meg med en klump ekstra i magen. Dagen etter husket ikke 4åringen noe annet enn at jeg ikke hadde sunget nok sanger før leggetid..

Reply
    Kristine Henningsen 26. January 2015

    Takk for at du deler! Lo med gråten i halsen jeg nå. Så gjenkjennelig! Og ja, neste dag er det som regel glemt, det er det som er så bra og så utrolig! 🙂

    Reply
Line 26. January 2015

Dette var akkurat det jeg trengte å lese, etter en litt for “tøff” morgen med mye sinne fra både meg å 3-åringen. Men vi kom oss i barnehagen og vi var verdens beste venner når vi skilte lag. Ja, jeg blir skikkelig sinna innimellom, men jeg prøver å være flink til å forklare hvorfor etterpå, og alltid be om unnskyldning begge to. Mammaer og pappaer tar også feil, selv om vi selvfølgelig “alltid” vet best;-) Keep up the good work:-)

Reply
    Kristine Henningsen 26. January 2015

    Tusen takk! I like måte 🙂

    Reply
Agathe 26. January 2015

1000 takk 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 26. January 2015

    :-)!

    Reply
Anders 27. January 2015

Hei du. Du er veldig modig som tørr å si dette her. Jeg er fornøyd.
Mvh Anders

Reply
    Kristine Henningsen 10. February 2015

    :-)!

    Reply
Kristin 27. January 2015

Hei og takk for det viktigste og klokeste jeg har lest om barneoppdragelse på lang tid. Jeg gråt masse når jeg leste dette, jeg kjente så godt igjen følelsene du beskrev og den dårlige samvittigheten. Jeg tror også sterkt på å vise følelser, være den man er på godt og vondt ovenfor barn, jeg tror på å prate med de og være tydelig og klar og ikke minst- si unnskyld når det kreves. Jeg vil så gjerne gå foran som et godt eksempel og modellere ved eksempel. Dette innebærer jo ikke å være perfekt, men å være ekte og ærlig, ydmyk og sårbar.
Du beskriver noe menneskelig og ekte og veldig fint, og er en god motvekt til alle de pedagogiske rådene som ikke alltid er mulig å leve opp til. Takk!
Hilsen mamma til gutt på 4 år

Reply
    Kristine Henningsen 10. February 2015

    Tusen hjertelig takk. Nå rører du meg tilbake 🙂

    Reply
Elsa Austegard 29. January 2015

Hej! Det är intressant det du skriver om barnen och de vuxnas reaktioner. Men jag håller inte riktigt med dig på alla fronter. Jag tror inte att man är en robotförälder bara för att man försöker hålla uppe den pedagogiska reaktionen i hemmet. Jag tror snarare att vi lyckas bevara hemfriden och att vi visar våra barn att även om omständigheterna är stressiga, så har jag bestämt mig för att jag ska göra mitt rätt. Även om den andre parten är superjobbig och jätteolydig så håller jag mitt humör under kontroll. Mina barn avgör inte när mitt tålamod ska ta slut. Det tror inte jag är speciellt tryggt för dem. Man kan visa känslor för barnen även om man inte blir arg, man kan markera gräns även fast man inte “får nog”. Då är det egentligen bara den där “får nog” känslan som sätter punkt, inte dina vanliga ord som du försökte förmedla trevligt. Om man är rädd men blir arg – så misslyckas man ju lite med att förmedla det man egentligen upplever..? Jag tror på att visa barnen att man blev väldigt rädd och att man sedan talar allvar med dem. Inte blir arg och freakar ut. Sånt tror jag skapar en förälder som får kämpa för respekt lite senare i livet.

Med vänlig hälsning, Elsa

Reply
    Kristine Henningsen 10. February 2015

    Kjære Elsa! Takk for ditt innspill. Jeg tror ikke man alltid kan velge menneskelige reaksjoner – som sinne. Det var poenget mitt, at vi vet bedre men ikke alltid får det til. Jeg har god selvkontroll – men av og til tipper det over. Det tror jeg ikke barna har vondt av å se. Hvor ellers skal de lære at sinne ikke er farlig? Jeg tror det er svært få som er fulltidspedagoger på hjemmebane. Selv ikke min mor, som er makeløs og tålmodig og saklig, klarte å være det i 18 år. Og respekten er der, heldigvis, selv om vi blir sinte innimellom. Sinne er der for en grunn, det har en funksjon, og det er ikke alltid lett å bare kanalisere det ut mot voksne.

    Reply
Ani 23. February 2015

Reply
Elim 23. May 2016

Lest dette innlegget før, men kom over det igjen her jeg sitter med dårlig samvittighet etter å ha blitt monstermamma ved leggetid i dag. Hjemme alene i fire døgn med en sjalu storebror på 3 og en uskyldig lillesøster på 8 uker. 3 åringen vet å tøye strikken.. Rart hvordan de små man elsker høyere enn himmelen kan gjøre en skikkelig sint! Teksten din trøster denne monstermammaen i kveld hvertfall! Skal gi goingen min en ekstra god klem i morgen tidlig 🙂

Reply
Hanne 25. February 2017

Nå sitter jeg og hylgriner her i sofaen. Det har vært to grusomme dager her i hjemmet, hvor trykkokeren har blåst mer enn en gang, og femåringen i huset har gjort sitt ypperste for å strekke strikken lengst mulig. Jeg føler meg som den verste i verden og kanskje jeg ikke burde hatt barn, kanskje jeg er fullstendig uegnet som mor. Så leser jeg dette. Jeg må nok fremdeles jobbe hardt for å reagere på bedre måter når femårstrassen setter igang, men nå føler jeg meg litt mer menneskelig og litt mindre som at mine barn tapte mammalotteriet. Tusen takk fra bunnen av mitt hjerte!

Reply
Marte 27. November 2017

Takk. Denne teksten trengte jeg nå!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: