Fra skam til stolthet

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Apr 20

Jeg har hatt det svært hektisk under lanseringen av Antisuper-nettsiden. Min mann, som har fått det tekniske ansvaret, har hatt det like hektisk. Jeg har nok ikke vært den enkleste å jobbe med: Stresset og sur, utålmodig når ting tar tid, og hele tiden med nye oppgaver til ham.

Så jeg ble mildt sagt irritert da han satte i gang et nytt prosjekt oppi lanseringsforberedelsene, sammen med ungene. Sammen med en annen fyr og hans to barn skulle de selge limonade i gata og billetter til barnefilmer som de skulle vise på storskjerm, for å samle inn penger til et jentehjem.

Jeg brydde meg ikke stort da de fortalte om prosjektet. Jeg var mest sur hørte etter med et halvt øre, knapt nok det. Skulle vi ikke satse på denne nettsiden, etter at jeg hadde blogget i halvannet år uten å tjene en krone? Var det ikke jeg som var viktigst nå?

Men han ga seg ikke. Ikke ungene heller. Dette skulle de gjøre. De sendte meg bilder av seg selv i refleksvester mens de solgte limonade langs veien og solgte kinobilletter. Og jeg fikk assosiasjoner til meg selv som barn, da jeg solgte saft og sure epler i gata og kjøpte smågodt i kiosken etterpå. Eller da vi plukket blomster i folks blomsterbed og solgte dem på døra til folk etterpå, og sa det var til inntekt for ”Nei til atomvåpen” (det gikk også til smågodt). Jeg var nok litt antisuper som barn også.

Det betyr heldigvis ikke at man får demoraliserte barn. For litt siden kom det en invitasjon til hele familien på mail. Vi var invitert til jentehjemmet som guttene hadde samlet inn penger til. Mannen min insisterte på at vi skulle gå. Ungene gledet seg vilt. De hadde vært der før. Vi trodde det var skolen deres, sa de – men det er der de bor, mamma. Helt sant!

Vi skramlet oss av gårde på en buss, tidlig en lørdag morgen, helt til vi var langt ute på landet. Det var glovarmt da vi gikk av bussen og enda varmere da vi kom inn på jentehjemmet. Så hett at det nesten var uutholdelig. Men vi må tåle noen timer, sa mannen min, disse jentene bor tross alt her. Dette er hjemmet deres. Og det hjemmet er de ekstremt takknemlige for.

Det er vanskelig å forestille seg hvorfor når man ikke kjenner historien deres. Standarden er middels, hvis man legger på noen plusspoeng. Det er opptil fem senger i hvert rom. Tenåringsjenter deler disse rommene. Utenfor er det ingenting, bare en huske av enkleste sort. Likevel holder de på å sprekke av stolthet – av lunsjen de har brukt hele dagen på å lage til oss, av garderobeskapet der de kan ha alle klærne sine, av lipglossen og maskaraen på hyllen foran speilet, av plakatene på veggene, av skolen de går på.

P1040006

Den største gaven du kan gi ungene dine: Vise dem at verden er større enn dem selv (og at du kan ha det gøy overalt!)

Majoriteten av disse jentene kommer fra fattige kår i fjellene. Far kan jobbe som gartner i byen og så vidt klare å forsørge familien. Det er dyrt å reise hjem, så han ser kanskje familien en helg i måneden. Mor sper på ved å vaske hus for rike mennesker. Barna går på offentlig skole til de er femten. Skoleveien kan være uendelig lang. To søstre på hjemmet fortalte at de måtte stå opp klokken fire hver morgen (natt) og gå i to timer til skolen. Frem og tilbake. Hver eneste dag. På en skole der de knapt lærte engelsk.

Når de er ferdig med den offentlige skolen har de to valg: Møte en mann, bli gravid og forsørget. Eller begynne å vaske andres hus. Kanskje begge deler. Fordi foreldrene ikke har råd til å betale for utdanningen deres.

Noen ildsjeler fra Panama har gitt dem valg. De har bygget dette jentehjemmet, Woodys House Of Hope” og gjør hva de kan for å skaffe folk som kan donere møbler og såpe og klær og alt de trenger – og gjerne samle inn penger. Alt går direkte til hjemmet og jentene, ingen administrasjonskostnader.

Jentene får mulighet til å skape seg sin egen fremtid. Til gjengjeld må de gi tilbake – når de har fått sin utdanning og kan stå på egne bein, må de bruke to år på å hjelpe jenter i tilsvarende situasjon til å skaffe seg en utdanning. Slik skaper de ringer i vann. Endrer livet til andre unge kvinner. Endrer Panama. Endrer verden. Litt etter litt.

Da jeg hadde spist lunsj og vært gjennom rommene, og klumpen i halsen hadde vokst seg større enn egoet, skulle kvinnene stå foran oss og fortelle om seg selv. Med tårer i øynene, stolte smil og rak rygg fortalte de om hvor takknemlige de var for å ha fått denne muligheten. For oss er dere Jesus, sa de, vi hadde aldri klart dette uten dere.

Jesus? Jeg blunket febrilsk bak solbrillene og det var ikke sola som fikk meg til å se rød ut, men skammen. Jeg hadde jo ikke gjort annet enn å forsøkt å sabotere. Heldigvis hadde jeg ikke klart det. Og snart kom det noen og dro meg i armen. Er ikke dere familien Henningsen? Guttene, gubben og jeg ble dratt opp på scenen. Fordi vi (de!) var blant familiene som hadde klart å samle inn mest penger. Hundrevis av dollar. Og det gjorde en enorm forskjell for disse jentene. Det var rett og slett med på å forme livene deres og gi håp.

Lettere i sjokk - både skamfull og stolt. Jeg hadde jo bare vært sur?

Skamfull og stolt. Jeg hadde jo bare vært sur?

I slike øyeblikk settes alt i perpektiv. Jeg følger av og til debatten hjemme i Norge. Om man skal ta seg et glass vin til middag eller ikke. Om barna blir traumatisert av å sove borte før de er tre. Om det skal være lov med yoghurt i matpakken eller ikke. Og her er det foreldre som ikke har mulighet til å se ungene sine mer enn en helg i måneden. Som ikke kan gi dem det mest grunnleggende av alt – mulighet for å gå på skole og skaffe seg en fremtid.

Hos meg snudde skammen mer og mer til stolthet. Fordi jeg vendte blikket mot ungene mine. Ja, dere har fått en del diplomer, sa jeg. Men dette diplomet, som dere har fått fordi dere ”are changing lives in Panama”, den skal henge på hedersplassen. Til evig tid. For å minne oss på, og særlig oss voksne, at vi aldri må glemme å være naive. Det er den beste egenskapen et menneske kan ha, troen på at alt er mulig, på at vi kan gjøre en forskjell. Her har vi alt å lære av barna.

Når vi skaper en forskjell for andre skaper vi også en forskjell for oss selv. Å være noe for andre, å gi noe til en som trenger det, gir en unik følelse av verdi, mestring og mening. Det er noe av det beste livet har å by på innenfor vinn-vinn-kategorien. Det kan forebygge og lindre skam, angst og ensomhet. Det beste av alt: Du trenger ikke være super for å gjøre noe. Du trenger bare å vise barna dine at verden er større enn dem selv. Så vil de minne deg på det når du trenger det.

P1040083

“For changing lives in Panama”. Klart jeg er stolt av krapylene!

Leave a Comment:

Leave a Comment: