Kaosfamilien har landet i Panama

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 08

Så har vi kommet frem til Panama, der vi skal ha ferie og bo det neste året. Et fantastisk lite land med hyggelige mennesker, god mat og sol fra morgen til kveld. Vi bor i en leilighet med fasjonabel utsikt og digert svømmebasseng. Alt er vel. Likevel blir jeg påminnet om noe viktig mens vi er her: Vi er akkurat den samme familien som hjemme i Norge. Uansett hvor fint og flott alt er rundt oss, så er vi de samme.

1980446_10152135771972540_4083886783993100782_o

Det virker banalt. Men det er mange som glemmer dette. De bygger seg større hus og får et barn til og flyr beina av seg i interiørbutikker og pimper opp hagen for titusener. Og for all del – mange blir såre fornøyde med dette. Faren er når man tror det skal forandre familien fra innsiden. Det lar seg ikke like enkelt gjøre. Dere er den samme familien som skal bo i det store huset, være i hagen, feriere sammen.

Dette tenker jeg alltid på før vi skal på ferie, og forsøker å senke forventingene til det minimale. Likevel ligger det på lur hele tiden – alt blir sikkert så mye bedre når vi kommer dit. Mine tre kaniner blir mindre hypre i varmen. Det nye språket får dem til å snakke lavere. De nye butikken får dem til å elske sunn mat. Men selvsagt blir det ikke slik. De er de samme. Vi er de samme.

Ekstra intenst blir det gjerne de første dagene, når vi skal være sammen hele tiden – og på ingen måte er vant til det. For oss ble overgangen ekstra stor. Vi har jobbet mye hver for oss før vi reiste, tatt avskjedskaffer og farvel-øl med venner, og besteforeldrene har slåss om å se barnebarna.

Denne sommeren er vi heldigvis over dotrening og ellevill gjeting på bassengkanter. Likevel er gutta like aktive. Er det Bikram-yoga det heter når man har yogaøvelser i 30 varmegrader? Her praktiserer supertrioen bikram-tennis med far. Og etter tre timer med tennis i stekende sol, og far i huset ligger som et slakt med en rødfarge en tomat ville misunt ham, slenger de fra seg tennisracketen, roper at de er suuultne og så vil de bade med meg. Da er det ellevill bassenglek hvor jeg konstant står med hjertet i halsen og er sikker på at de drukner, i timevis. Hva er de laget av, mumler vi når de endelig sitter trygt i sofaen og vi har kastet til dem en ipad. Det vet vi for så vidt godt, vi klarer bare ikke å fatte det. For vi verken har eller har hatt halvparten av den energien.

Så er det det evige trestemte mamma-koret. Mamma, hvor er den gule ballen min? Mamma, kan jeg få brødskive? Mamma, har de brønner i ørkenen? Mamma, hvor lenge skal vi være her? Mamma, mamma, mammaaaaaaa …. Og så brøler jeg, som skulle slå opp i leksikon hver gang barna spurte om noe jeg ikke visste: Stooooopp! Jeg er ikke en maskin! Ser dere ikke at jeg bare er et menneske? Jeg vet ikke alt! Jeg vet ingenting! Og så brøler mannen min til meg: Slutt å brøle til ungene! Sinnet mitt vender seg mot ham: Men de roper jo mamma hele tiden! Svarer du dem ikke, eller hva? Visst pokker svarer jeg dem!

Og så er vi i gang. Nei, forresten, det er vi ikke. Etter 11 år sammen og med tre gutter som kom på tre år, orker vi ikke lenger å lage drama rundt dramaet. Vi kaller det stilltiende for ”situasjonsbetinget”, legger ungene og setter oss på verandaen med et glass vin. Kanskje tar vi et bilde av vinglasset og havet og legger ut på Facebook. Og etterpå snakker vi om at ferie er givende og krevende på en gang. Ferie er i grunnen like kontrastfylt som livet hjemme. Og det er så deilig å dele, uten å beskylde hverandre for ikke å være glad i ungene eller putte det i sutrete eller negativ-boksen. Det bare er sånn. På godt og vondt. Og så gråter jeg kanskje en liten skvett fordi jeg tenker at jeg kommer til å angre når barna er 18 og på vei ut av redet. Og så sier mannen min: Angre på hva? Vi er jo sammen med dem og gjør så godt vi kan. Og så må vi inn og kikke en ekstra gang på dem før vi legger oss, akkurat som hjemme. For når lemmene endelig er i ro og fuglenebbene stilnet, da er foreldrekjærligheten på sitt mest intense.

Det ligger mye forventning i ferie. Vi skal kose oss så vi overgår feriebildene i reisekatalogen. Forholdet skal få en romantisk oppsving. Vi skal leke masse med barna og være mer smilende tålmodige enn noen gang. Streb gjerne etter det. Men om du ikke får det til, så skal du vite at det sitter en antisuper mamma på andre siden av jordkloden som koser seg og er sliten på en gang. Akkurat som i tidligere ferier og sikkert i de kommende.

Klem fra Antisupermamma

PS! Er jublende glad for egen do! Her er det fem doer – en til hver (og alle som har delt do med fire gutter vet hvordan det er). Et lite skår i gleden er at mellomstemann har brukt kofferten min som karatesparksparringspartner i mangel av en villig bror. Så noen av de dyre kremene jeg tok med – de har rett og slett hatt en antirynkebehandling på den aldrende kofferten. Vel vel – den trengte det sikkert!

Leave a Comment:

Leave a Comment: