Kjære mamma, jeg så hvordan du strevde

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

aug 08

I helgen var jeg på Liseberg med mann og barn. Tivolihelgen har vært en familietradisjon i flere år. Det første året var så der. Min mann og de to største ungene var såre fornøyde. De tok masse karuseller og spiste seg høye på sukkerspinn. Jeg tør ikke å ta en eneste karusell (og får høydeskrekk i pariserhjulet), så det var ikke noe problem for meg å være alene med toåringen. Eller ...

​En halvvåken unge

Minstemann ville ta den samme lille (kvalmende!) karusellen om og om igjen. Og ettersom han måtte sitte med en voksen, satt jeg med mageinnholdet i halsen halve dagen.

Men ok, det var for så vidt greit. Litt kvalme får man tåle på tivoli. Dessuten: Jeg hadde ikke lyst på verken sukkerspinn, is eller pølse. Flere hundre tomme kalorier spart. 

Likevel var det godt da han sovnet i vognen og jeg kunne ta meg en velfortjent pause. Problemet er bare at det ikke er spesielt stille på Liseberg. To sukkerhøye unger løp forbi vognen - og raste nesten ungen ut. Vel, han skadet seg ikke. Men han våknet, selvsagt. Og var akkurat så grinete som halvvåkne unger er. For våken til å sove. For trøtt til å være blid.

Lynkasting

Alt han ville var å hive Lynet McQueen-bilen sin ut av vognen, igjen og igjen. Og hylgråte etter den rett etterpå. Det var umulig å avlede ham med noe. Han var for trøtt til å ville ut av vognen. Hadde ikke lyst på noen ting. Ble jeg bestemt, eller prøvde å gjemme Lynet-bilen, ble han hysterisk. Og sånn gikk no timan. Han kastet. Vrælte. Jeg plukket opp. Stønnet. 

Jeg forsto. Klart jeg forsto. Han var trøtt og frustrert. Han gjorde det ikke for å plage meg. Likevel, etter 500 strake kast vrælte jeg omtrent like høyt som ham da bilen fløy ut av vognen. Og da finnes det ikke noe bedre enn når en annen mamma tar deg på skulderen og sier: Nå har jeg sett deg plukke opp den bilen over hele tivoliet. Og jeg vet så inderlig godt hvordan den fasen er. Hang in there! 

Bråk i sikkerhetskontrollen

Det føltes akkurat like godt som da mellomstemann fikk et hysterisk anfall da vi skulle gjennom sikkerhetskontrollen på vei mot sydligere strøk. Han hadde fått en dråpe vann på genseren, og dette var en fase da han ble helt hysterisk av å ikke ha tørre, flekkfrie klær. Skiiiifte, nåååååå. Nei, det rekker vi ikke, sa jeg, vi må skynde oss til flyet.

Alle forsøk på å forklare, småløpende, med ham som en kålmark i armene, samtidig som jeg prøvde å dra ut en tørr barnegenser av håndbagasjen, ble slukt av brølene hans. Du kan ikke bære ham gjennom kontrollen (jeg tror det var det sikkerhetsvakten forsøkte å si), så jeg satte ham ned, og så ham kveile seg rasende gjennom "piperen" (var det noe som pep klarte han å overdøve det godt).

Hvordan tror du det føltes da en pappa bøyde seg ned og ga sønnen min en gullmynt med sjokolade inni, og han ble helt stille? Som å komme til himmelen. Vi har hatt tre stykker selv, sa pappaen, jeg vet nøyaktig hvordan det er.

Dermed måtte jeg gi ham en klem, mens jeg kjente takknemlighetsgråten i halsen. Det er så godt når noen ser - og forstår. Ikke ugleser - og fordømmer.

En bamse til begjær​

For ikke å snakke om den snille damen som så hvor fortvilet eldstemann ble da de to brødrene hans fikk opp en bamse med "den store grabben".- og han ikke fikk tak i noen. Da tok hun en bamse ut av skapet, bøyde seg ned og ga den til ham. Jeg kunne forgyldet henne. Det reddet hele dagen, og trolig kvelden også. 

Eller hun som lot minstemann kjøre en karusell han var en centimeter for kort til, da han var akkurat for liten for alt, unntatt det "kjedelige som bare var for babyer".

Dette året derimot, ble fantastisk for min del. For alle ungene også. Og min mann. I år kunne barna kjøre så godt som alt, alle tre, og aldri har jeg sett dem gladere og mer selvstendige. Jeg hadde hvilepuls hele helgen, og fikk god tid.til å kikke på menneskene rundt meg. Hjelpe meg, så hardt foreldre jobber, tenker jeg. Så mye de gjør for barna sine, hele tiden, for at de skal kose seg og ha det bra. Rødsprengte i ansiktet, kø etter kø, attraksjon etter attraksjon, is etter is, deler barnas eufori, tåler sinnet deres, alt i skjønn forening. 

Spesielt en mamma grep meg. Hun var tydelig alene med barna, en baby i bæremeis og en to-treåring som løp vilt omkring. Hver gang hun forsøkte å legge den minste i vognen skrek han hysterisk. Og hver gang hun ville sende den litt større opp i noe alene, ville hun være sammen med mammaen sin.

Når lokket flyr av

Jeg kjente meg godt igjen. Det var ikke mange årene siden jeg også hadde hendene fulle. Og jeg var ikke engang alene med dem. Denne mammaen forsøkte å skifte bleie på den minste, i ekspressfart, mens den større spiste is. Tok karuseller med babyen på fanget, en hånd på hver. Løp etter den største mens hun holdt hodet til den minste inntil seg. Alt gikk med et skrik. Helt til to-treåringen fikk tidenes raserianfall. Hun skulle på død og liv opp i en bestemt karusell, , men babyen ville det annerledes, Han var tydelig sulten. Med rolig, bestemt stemme presenterte mammaen fakta: Nå måtte hun amme, jenta kunne ikke ta karusellen alene, men så snart hun var ferdig med å amme skulle hun bli med opp. Kanskje kunne de til og med få babyen til å sove, når han var god og mett? Men jenta var like lydhør som barn kan være i akkurat den alderen, når det har låst seg helt. Hun skrek så det hørtes over hele Liseberg. Babyen klarte ikke ta puppen. Og dermed detonerte mor. 

Der sto den stakkars mammaen. Og ropte og gråt ut all sin frustrasjon. En baby skrek etter puppen og den andre etter karusellen, og mammaen var ingen Houdini som kunne skjære seg i to.

Folk stirret, Hvisket. Mumlet, Pekte. 

Angrer meg

Vet du hva jeg angrer på? At jeg ikke gikk bort. For denne mammaen kunne trengt en god klem. Et gjenkjennende nikk. Et forståelsesfullt smil. En medmamma som spurte: Jeg ser du sliter og det forstår jeg godt. Jeg har vært der selv, men nå er jeg på et lettere sted. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Kanskje kunne jeg delt en historie om en gang jeg fikk et minisammenbrudd, i all offentlighet, når stressnivået ble for høyt. Og bedt henne om å se hvor harmoniske barna mine var nå. De tåler mer enn du tror, kunne jeg ha sagt. Og jeg ser hvor mye kjærlighet du gir dem. Hvor mye tålmodighet du har. Det er det du må fokusere på - ikke på at lokket av og til flyr av. Det er helt normalt.

Da kunne kanskje den følelsesmassige hangoveren hennes blitt svakere. Kanskje hadde reparasjonsfasen etterpå, som nesten alltid er lengre hos mammaen, vært litt kortere.

Vi er bare mammaer som prøver. Og av og til feiler. Så ser i det minste barna våre at de har feilfulle mødre. At det er lov å være menneske. At følelser ikke er farlig, og alltid glir over i noe annet, etter hvert.

Tivoliklem fra Antisupermamma :-)

PS! Visste du at bestselgeren jeg har skrevet, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, har blitt e-bok? Nå kan du enkelt laste den ned her, til en rimelig penge, og få øyeblikkelig "jeg er god nok"-følelse: Ja, takk, vis meg denne boken!

Leave a Comment:

Leave a Comment: