Antisuper kjærestetur

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Apr 17

Jeg er gift med en økonomisk mann. Mens jeg lett kan få 2 + 2 til å bli 22 – elsker han å knuse tall. Og hans kjepphest i vårt ekteskap er å ikke sløse. Så mens jeg kan bli rasende på at han ikke tørker av smulene etter frokosten på kjøkkenbenken, kan han bli rasende når jeg bruker tre kroner ekstra på smør i butikken, som smaker helt likt som billigvarianten.

Sånt. Vi har alle våre greier. Det har jeg godtatt for lenge siden. Noen ganger er jeg til og med så grei at jeg tenker jeg skal støtte opp under det. Så da vi skulle bestille hotellrom til familieutflukten på Hotwire (der du kan få hva som helst til antall stjerner du velger – eller flere stjerner, hvis du er heldig) – sa jeg kjekt: La oss velge tre stjerner.

Vi har tre familier som skulle på tur. Alle var skeptiske, inkludert min mann. Det blir gøy, sa jeg, jeg har bodd på tre stjerners før! Jeg mener – hvor gæærnt kan det være? Og det er billigere! Kom igjen a, dere!

De ga seg og vi trykket på ”kjøp”-knappen. Hotellet åpenbarte seg på skjermen, som en padde opp av gjørma. Det var nesten ikke bilder. Vi kjente ikke adressen. Det virket i det hele tatt ganske lugubert. Men fremdeles var vi ved godt mot. Det viktigste er at det er sentralt og fritt for kakerlakker!

Så var det å få x antall unger av gårde. Det er dette som driver meg til vanvidd hos min mann – at han skal sjekke noe på mobilen når ungene skal ha på seg sko og sekken skal pakkes. Aaaargh! Og denne gangen sprakk jeg. Gi meg den telefonen, sa jeg, så kan jeg sitte her og sjekke alt mulig tull mens du får dem av gårde.

Jeg gjorde bare den tabben at jeg klarte å glemme telefonen hans hjemme. Dermed slo det tilbake på meg. Halvveis til destinasjonen oppdaget vi dette – og på telefonen lå reservasjonsbekreftelsen til hotellet. Det ble ampert i bilen, mildt sagt. Nei da, barn, vi krangler ikke – bare diskuterer litt høyt.

Så dro vi ut i jungelen først, der vi hadde planlagt båttur for å se på aper og krokodiller. Da vi kom frem, etter en to timers biltur med ”er vi snart framme”-unger, hadde de ikke plass til oss. Da hadde vi prøvd å ringe hele kvelden før og morgenen uten å få svar. Det hjalp ikke å klage, gråte eller bli sint. Vi måtte pent vente i tre timer. Ja vel. Det var en stor dyrepark i nærheten. Hva med å gå dit så lenge, da? Jaaaa! Alle seks ungene var fra seg av lykke.

Da vi kom frem var det stengt. Ingen grunn. Bare stengt. Flere familier sto foran med skuffede uttrykk og unger som dro i buksebeina. Ok, vi drar tilbake på stedet med ekskursjonen. De har en nydelig buffet med utsikt over jungelen! Og alle var enige om at de var sultne – og i hvert fall hadde lyst på is!

Tilbake til jungelresortet. Buffeen åpnet ikke før 12. Og frokosten var akkurat ryddet av. Blodsukkeret var i ferd med å bli farlig lavt hos noen av oss nå. Det endte med en limonade i lobbyen. Ungene, som var høye på sukker og oppskrudd av forventninger, laget sin egen moro ved å ta heisen opp og ned. Hvilket sikkert var helt ukorrekt – og til slutt førte til at den stoppet.

Vi så dem gjennom glassheisen. Og var like apatiske, alle sammen. Du vet når du ser dem gjennom glasset og bare tenker at det hadde vært fint sånn, også – at de kunne gå opp og ned hele dagen og du kunne sitte med en kopp kaffe og se på?

Men sånn er jo ikke virkeligheten. Vi fikk dem ut og det ble safari. Vi så aper og klarte å forhindre at de hoppet ut i vannet til krokodillene, så vidt det var.

Så var det videre til hotellet i byen. Hotellet måtte være to stjerners – det var vi alle enige om. Vi hadde ikke vindu på rommet. Det manglet lås på den ene døra. Og det så ikke ut til å være ordentlig vasket på rommet etter sist gjest. Ikke gjesten før der igjen heller. Den eneste luksusen var den digre firkant tv-en som hang i taket med noen lite barnevennlige kanaler.

Men fremdeles var vi positive. Vi visste det ville bli umulig å få et annet hotellrom så sent og midt i påskeferien. Så vi kunne like gjerne gå ut og spise og se oss om i gamlebyen – Casco Viejo – og tåle en natt på hotellet. Vi dro ut på eventyr igjen. Og det jeg hadde sett for meg som en hyggelig hånd i hånd-tur i gatene med Panamahatter og smilende unger med is, ble raskt til en ”hold på barna i menneskevrimmelen”- tur. Og midt oppi kaoset foran en kirke klarte to av ungene og jeg og komme bort fra mannen min og de andre.

Så begynte den paniske letingene etter den andre. Mannen min hadde ikke mobil – det hadde jeg sørget for. Og min lå til lading på hotellrommet. Noen ganger føler du at det sitter noen over skyene og peker nese og regisserer alt sammen. Og nå kom klimakset. Min mann som får øye på meg, som både var redd og sint, og jeg som går til frontalangrep tilbake etter en hektisk morgen. Vanligvis klarer vi å roe ned og ta det store overblikket. Men av og til føles det umulig. Så der gikk vi i Cascos gater og ropte til hverandre på norsk og fektet med armene. De hørte nok ikke hva de sa, de rundt oss, men de kjente garantert igjen de latinamerikanske faktene. Og ungene som virret mellom beina våre: Slutt å krangle! Hva er det dere alltid sier til oss? Bli venner igjen! Si unnskyld!

Men nå var vi sta som to treåringer, begge to. Vi sa ikke et ord til hverandre på restauranten vi dro på. La Sjiraff, het den, og lå helt på toppen av en uendelig lang trapp. Dundrende musikk og bønnestuing som barna ikke likte. Vi vil leke på takterassen, sa de, etter å ha turnet i trappen en lang stund og jeg hadde skoen til syvåringen i øret. Etter en kort sjekk kom den ene mammaen tilbake. De kan ikke være der heller, sa hun. De sitter på barkrakker foran utsikten og er centimetre fra å tippe over kanten.

Det tippet over. Nei, ikke ungene, heldigvis. De måtte inn igjen til bønnestuing og discomusikk. Men for min mann. Jeg må gå meg en tur, sa han og slang nøklene på bordet. Jeg kjørte til hotellet med ungene bak i bilen og kjempet mot gråten. Prøvde å huske min bestemors ord: Man må regne med litt klabb og babb.

Ja, det er sikkert – av og til føles det som om hele livet er klabb og babb. Og nå satt jeg på hotellrommet og gråt en skvett og lurte på hvor mannen min var, mens ungene hoppet i sengen og jeg ikke orket å si fra. Så ble døren revet opp og sønnen min sto smilende foran meg. ”Mamma, jeg har mistet en tann!”. Jeg skulle akkurat til å smile da jeg hørte et brak. Så ble det helt stille. ”Å-åååå …” kom det fra den ene ungen. Det hørtes mistenkelig ut som lyden av en planke som knekker.

Jeg fortrengte det også og fikk dem i seng. Og snart kom gubben tilbake og la seg snurt i sengen. I neste øyeblikk så det ut som om hele den 1, 92 lange kroppen var stappet ned i et tacoskjell. Med andre ord: Planken hadde definitivt knekt.

Ok, noen ganger må man bare jobbe i team selv om man er sure på hverandre. Og så skjønte vi langsomt at vi bare var slitne. At vi hadde hatt uflaks. At livet av og til er sånn – det topper seg helt. Det er menneskelig. Og nå måtte vi jobbe sammen for å slippe å sove i tacoskjellet.

Da vi løftet på madrassen så vi at det ikke bare var en planke som var knekt, men flere. Vi la de løse plankene på kryss og tvers før vi forsiktig la madrassen oppå igjen. Nå må du ikke snu deg for brått, sa mannen min, da detter i gjennom – og ligg mest mulig ut til høyre.

Da måtte vi le. Det minnet om hvordan vi hadde det da vi var nyforelsket og sov sammen på en sofa som var maks en meter i bredden. Når den ene skulle snu seg måtte den andre holde seg fast i hemsen over for ikke å falle ut. Det var dårlig med penger og plass. Men aldri har vi hatt det bedre. Og kanskje var dette en slik stund, der man kan se det vakre i det imperfekte. Å ligge på en omsnekret seng etter en krangel med en løs barnetann på vasken og vite at man lever og er glad i hverandre.

Dessuten blir det historier av sånt, hvis man bare klarer å se det komiske i det. Nettopp derfor er humor en av de viktigste mestringsstrategiene vi har for å forebygge skilsmisse, få perspektiv og gjenoppbygge broen mellom oss. Eller ødelagte senger. Om du vil.

God helg fra Antisuperkona!

Leave a Comment:

Leave a Comment: