Konsekvent inkonsekvent

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 22

Med tre gutter i huset føler jeg det er to ting som gjelder: Skjerm og sukker. Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen jeg hører: Mamma, kan vi spille ipad? Pleeeeease? Bare noen miutter med Minecraft! Det er supersunt for tenkeren!

Jada, Minecraft er nok ikke det verste spillet de kan bryne seg på. Men når jeg ser hvordan de kan sitte timevis med bøyde rygger og trykke manisk på skjermen – og hvor hypre og sure de blir etterpå – nei takk. Så vi prøver å begrense det. Det får være grenser for hvor antisuper man skal være.

Så er det sukker. Jeg bestemte tidlig at barna skulle få et sunt kosthold med et minimalt sukkerinntak. Med førstemann laget jeg brokkolistappe fra bunnen av, hadde ezekielbrød i matpakka, serverte ham økologisk frukt til barne-tv – du vet, alt det der. Med nummer to skled det ut. Da nummer tre kom var det en stund helt utilgivelig. Jeg brukte sukker som overlevelsesstrategi. For å få dem hjem fra barnehagen – alle på en gang – for å få dem til å sitte i ro noen minutter, for å få dem til å sitte stille i vogna. Det var som å tisse i buksa for å bli varm. Bedre med en gang. Enda verre etterpå. Så lå jeg på sofaen og grein, med tre sukkerhypre kaniner som ville alt annet enn å legge seg.

Nå er det alle disse artiklene om at barn ikke bør se på skjerm før de er tre år. Disse artiklene burde komme med et advarsel-stempel: Når du leser denne artikkelen kommer du til å føle deg som en dårlig mor! Bør absolutt ikke leses når du har PMS, sovet dårlig eller har feberhypre unger rundt beina på tolvte timen. Det burde vært en egen kategori for disse artiklene under nettavisene: Spedbarn, kosthold, helse, dårlig samvittighet …. Bare så du har filteret på før du tar inn all informasjonen om at barnet ditt kommer til å bli litt mindre smart og motorisk enn andre, fordi du har tydd til ”krisepadding” i ny og ne.

Jeg forstår ikke hvordan mødre klarte det før skjermenes tid. Hva gjorde de for å få seg en pause? Sendte de toåringen ut med en matpakke? Og hvordan skal vi nå holde ettåringen unna barne-tv når storesøster ser på? Jeg mener – det er enkelt å gi ekspertråd, men hva med å komme med tips til hvordan man faktisk gjennomfører det? Og helst fra et menneske som har barn, takk – gjerne mer enn EN tolvåring.

Selv velger jeg å tro at ungene vil klare seg greit selv om det har blitt noen runder foran Drømmehagen og knotting på små, idiotiske froskespill på ipaden før de fylte tre. Det ga i alle fall meg noen små, etterlengtede stunder med beina høyt og kaffekoppen i fred.

Noen ganger kan likevel stundene bli for lange. Og det hender panikken tar meg. Katastrofetankene melder seg: De kommer til å ende opp foran Ipaden, døgnet rundt, og alt de får i seg er cola! Så dør de langsomt foran skjermen. Og det er min feil!

Bort med alt! Ikke et korn sukker i huset mer! Nå skal vi ut i sola. Alle sammen – nå skal vi på tuuuur! Og så skjeller jeg gjerne ut mannen min med det samme fordi han ikke tar dem med i skogen og lærer dem å slå spikre i trær og redder maurtuer og slike speiderting som vi er superdårlige på, hele gjengen.

Men etter en sånn raptus tar det ikke lang tid før jeg vender tilbake til gamle synder. Ok, finn frem paden, gutter. Bare en times tid (jeg er sliten).

– Men blir ikke kroppen vissen og hjernecellene innskrumpet da, mamma?

– Jo da. Men det går ikke SÅ fort. Mange timer om dagen er ikke bra. Litt av og til gjør ikke noe.

Nå er vi på en greie om at spilling og usunn mat er helt ”off” i hverdagene. McDonalds har vi prøvd å venne oss helt av med, etter alle redselshistoriene jeg har lest. Hver gang vi kjører forbi det røde og gule skiltet og ungene roper ”åååååååh, Biiig Mac!” eller ” kan vi pleeeeease få sjokolademilkshake, mamma?” holder jeg min vante tordentale i bilen: Å spise den maten er det samme som å servere kroppen gift. Hamburgerbrødet er rent sukker i oppblåst format, kjøttet er dyrehjernemasse som er blandet sammen med det beste krydderet dere vet, milkshaken er et pulver fullt av giftige stoffer som er blandet med vann – og nuggetsene er fritert rumpeinnmat.

Faktaene om maten varierer litt fra gang til gang, men dette er noenlunde gangen i det.

Så hender det selvsagt at jeg selv får lyst på McDonalds. Sist jeg hadde barna i bilen var fristelsen for stor. Først kjørte vi forbi en drive-in. Jeg syntes jeg kunne kjenne den uimotståelige lukten av saftig junkfood gjennom lukkede ruter. Ved neste drive-in svingte jeg inn.

– Mamma, lød det overrasket fra baksetet. – Hvor skal vi?

– På McDonalds.

– Men … Er ikke det farlig for kroppen da?

– Ingenting er farlig i små doser.

– Men hva med de hjernene som er blandet med krydder?

– Ikke snakk om det nå. Det er ikke sikkert det er akkurat er … hjerne. Det er bare at kjøttet ikke er så rent. Sånn, nå later vi som om maten er sunn mens vi spiser. Og etterpå vet vi at vi har gjort noe dumt og usunt som vi ikke skal gjenta på en veldig lang stund.

Ungene spiste i andektig stillhet bak i bilen. Og jeg nøt hamburgeren min. Etter en stund lød det fra baksetet:

– Mamma, de nuggetsene smakte veldig godt til å være rumpeinnmat. Det kan ikke være bæsj, vel?

Da måtte jeg le. For hva skal jeg gjøre … gråte? Jeg trøster meg med at jeg vet vi er flere. Og jeg tenker at så lenge barna mine får mer sunt enn usunt så skal jeg være fornøyd. Jeg mener – det kunne vært verre: McDonalds og Ipadspilling 24/7! Da er det tross alt bedre å være inkonsekvent konsekvent.

Helhjernet klem fra halvkonsekvent Antisupermamma

Leave a Comment:

(4 ) comments

Line 22. April 2015

Trur me e fleire i den båten der ja:)

Reply
    Kristine Henningsen 23. April 2015

    😉 Godt å høre!

    Reply
Jessica 22. April 2015

Utrolig bra! Herlig å lese dette, det er så sant!
Hvordan er det mulig å gjennomføre alt man håper
Da man får barn- da man fortsatt er idealistisk
Og tror alt er mulig! Nydelig, takk!

Reply
    Kristine Henningsen 23. April 2015

    Tusen takk 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: