Antisuper Vri Åtter-taper

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Oct 22

Det er mye jeg er antisuper på. På topp 3-listen står ”å tape”. Eller, det å tape i seg selv er ikke det verste. Det er min MANN jeg ikke klarer å tape for. Det er noe med det ertende smilet hans i øynene, den lille overlegenheten, som får pulsen til å stige. Og så er han irriterende god på å vinne. Han er strategisk – og så har han griseflaks når det gjelder. Aaargh!

Det går en stund mellom hver gang vi prøver oss på kortspill. Da har jeg glemt, eller fortrengt, sist vi spilte sammen. Som da han vant ti strake runder i Spardam, jeg beskyldte ham for juks og gikk og la meg. Hva skjedde med å ikke la sola gå ned over vår vrede, sa han forsiktig og la en hånd på skulderen min. Det er ingen som er sinte her, jeg er bare lei av at du jukser, sa jeg og feide hånden hans vekk.

Så glemmer jeg det. Eller: Minnet blir blekere og jeg forsøker å praktisere det vi lærer barna: Tap og vinn med samme sinn. Det er en viktig del av livet, å lære seg å tape. Ingen kan vinne hele tiden. Vi spiller for gøy og alt det der. Og i et slags ”sinnssyk i gjerningsøyeblikket”-øyeblikk, eller kanskje Panamaheten ga meg solstikk, foreslo jeg at vi skulle spille kort. Vri Åtter. Flott, sa min mann, jeg er jo Norgesmester i Vri Åtter!

Det lille smilet i øynene hans. Den lille murringen i magen min. Men jeg var ved friskt mot. Forberedt på både å vinne og tape. Med samme sinn, selvsagt. Og en stund gikk det min vei. De andre måtte stadig trekke mens jeg satt med færre og færre kort på hånden. I det jeg skulle til å slenge på siste kort med et triumferende smil, sier mannen min:

– Du må trekke tre kort!

– Trekke tre kort? For hva, om jeg tør spørre?

– Du glemte å si ”ett kort på hånden”

Ja vel. Jeg trakk pusten dypt og trakk de tre fordømte kortene. Som ødela alt. Mannen min vant, selvsagt. Og mine tre sønner kom på en god medaljeplass. Muttern, som hadde ledet overlegent, ble jumbo.  Vi spilte et par runder til. Mannen min vant overlegent. Jeg satt like blid og rett i ryggen. Men inni meg bygget det seg opp. Jeg syntes han begynte å få dette selvgode uttrykket. Det begynte å boble i vulkanen. Er det noe som er morsomt, sa jeg. Nei nei, sa mannen min, hva i all verden skulle det være. Nei, jeg vet ikke? Jeg håper virkelig ikke du sitter og er stolt fordi du vinner i et idiotisk kortspill.

Mellomstemann så sårt og anklagende på oss.

– Hvorfor er dere så rare i stemmen? Og hva mener dere med at dette spillet er idiotisk?

Jeg tok meg sammen. Men putringen i mammavulkanen var i ferd med å bli øredøvende. Så, endelig, i femte runde, var jeg i fred med å vinne igjen. Ha, sa jeg og slengte på mitt siste kort. Denne gangen hadde jeg ropte ut ”ett kort på hånden” så det hørtes helt til Panamakanalen.

– Det er ikke lov til å vri i siste omgang, sa mannen min.

– Hva mener du? Hva skulle jeg gjort med åtteren da?

– Du skulle vridd før! Kan du ikke reglene?

– Du finner på regler! Alltid når jeg er i ferd med å vinne er det noe. Først skal jeg trekke tre kort og nå er det ikke lov til å vri. Det er ikke rart du vinner hele tiden. Du jukser! Foran barna, til og med! Du eier rett og slett ikke skam. Og alt på grunn av et idiotisk kortspill!

– Slutt å kalle Vri Åtter for idiotisk, sa eldstemann.  – Og det er faktisk riktig som pappa sier. Det er sånn spillet er. Og nå må du lære deg å tape, mamma. Det er bare et spill!

Da begynte min mann å le. Ydmykelsen var total. Irettesatt av min egen sønn. Ledd ut av juksepaven. Jeg fikk tårer i øynene. Da ble minstemann rasende. Først tok han et wrestlinghopp i luften og hamret løs på sin far. Så insisterte han på at vi skulle spille en gang til – og da skulle mamma vinne! Da sprakk det for min mann. Dette er jo helt sykt, ropte han. Du tåler rett og slett ikke å tape. Og hva er det du lærer barna? At det er lov til å slå vinneren? For himmelens skyld, jente – det er et kortspill!

– Ja, nettopp. Derfor burde du lært meg alle disse spesialreglene før vi begynte å spille.

– Det er ikke spesialregler, det er helt vanlige Vri Åtter-regler.

– Ja ja ja. Du er jo Norgesmesteren, så du vet alt. Jeg går og legger meg.

– Ja, det synes jeg faktisk du skal gjøre.

– Fint. Nå skal jeg ta med meg kortstokken og øve på noen reale juksetriks. For det er visst sånn vi spiller her hjemme.

Barna prøvde å få oss til å gi hverandre en klem, sånn som vi gjør med dem når de blir uvenner. Men jeg var for sint. Solen gikk ned over vår vrede igjen. Og vi har eliminert bort nok et kortspill. Vri Åtter har blitt et minefelt. Neste gang, når jeg har fortrengt denne episoden, går vi for ”Gris”. Jeg lurer på om jeg skal døpe om spillet til ”Anti”. Samme mengde bokstaver og mer i min gate. Så får vi se om jeg kan bli Panamamester i ”Anti”. Det tror jeg helt sikkert at jeg skal klare.

Klem fra A-N-T-I Supermamma (med tommelen klar!)

Leave a Comment:

(3 ) comments

Lena Magerøy 23. October 2014

Haha, kjenner meg godt igjen, jeg klarer heller ikke å tape for mannen min, og han vinner jo nesten bestandig hvis vi spiller noe. Så det gjør vi sjelden!

Reply
Stine Warren 25. October 2014

Jeg kjenner meg veldig godt igjen her ja. Jeg sliter med å tape for barna jeg da. Jeg klarer ikke å holde igjen når vi feks spiller fotball, mrn må gi alt. Jobber med saken der.

Reply
ingerbergheim@gmail.com 12. November 2014

Hahaha, så godt å se at det er flere som er sånn. Vi spiller ikke monopol fordi jeg blir forbanna, vi spiller ikke settlers fordi jeg kaster brikker på mannen når jeg mener han saboterer mine planer med vilje (noe av poenget med spillet), vi spiller ikke amerikaner fordi jeg ikke klarer å telle trumf, and the list goes on… Men yatzy funker! Vi spiller så mye yatzy at vi måtte kjøpe ny blokk 😉

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: