Krysstrekker du deg?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jan 06


Sjansen er stor for at du svarer JA på dette spørsmålet. Dessverre. Fordi det sannsynligvis ikke gjør noen noe godt. Aller minst deg selv. Og hvorfor i all verden er det du som skal telle minst?

Det har festet seg i ryggmargen til mange av oss kvinner, særlig når vi blir mammaer, at vi skal gjøre andre til lags og utføre en diger mengde oppgaver og gjøre barna lykkelige (ikke minst) for at det skal være godt. Nok.

I julen fikk jeg en mail fra en god venninne. Hun var sliten og fortvilet, hadde et av disse øyeblikkene der alt føles mørkt og kaotisk. Midt i disse juledagene, der vi begge var sammen med familiene våre i striglete omstendigheter, satte hun ord på noe svært viktig. Vi snakker hele tiden om tidsklemma. Alt vi har å gjøre, alt vi tenker vi MÅ gjøre, at praktiske gjøremål. Ikke minst i jula, der alle skal være stappmette på mat og gaver og lykke. Så glemmer vi at det ikke nødvendigvis er det vi gjør, rent praktisk, som sliter oss ut. Det er hvordan vi strekker oss emosjonelt i alle retninger. Føler ansvar for å dekke andres behov, overskrider egne grenser, strekker oss til vi brekker oss.

Empati og pliktfølelse er gode og viktige egenskaper å ha. Og som det meste annet kan det ta livet av oss i for store doser.

Det ender ofte med overload innvendig. På et eller annet tidspunkt. Vi tåler kanskje denne krysstrekkingen en jul eller tre. Men hvis det er gjengs året rundt vil det forårsake slitasjon. En slitasjon på organismen som i beste fall forårsaker tristhet, slitenhet og irritasjon. Signaler du kan ta på alvor for å ta grep. I verste fall fortsetter du i samme spor og ender opp med kollaps. En alvorlig depresjon. Total utmattelse. Langvarig sykmelding.

Det høres alvorlig ut? Det er alvorlig. Ta et kjapt google-søk på langvarig stress og hva det gjør med kroppen, så forstår du hva jeg mener. Stadig støter jeg på eksempler, både som mamma, venninne og terapeut. Kvinner som har stått på halve livet, strukket og strukket seg for andre og glemt å kjenne etter, fortrengt egne behov, ikke satt klare grenser for hva de tåler. Og da hjelper det ikke med en uke i Syden for å komme seg igjen. Det kan ta lang tid. Som med alt annet er det bedre å forebygge enn å behandle.

Men forebygge har du ikke tid til, sier du. Det er ikke rom i livet ditt for det akkurat nå. Bare ungene blir større. Det blir sommerferie. Du blir pensjonist. Dere er ferdige med å pusse opp. Når dette, bare dette det du står i akkurat nå, er over. Da skal du sette grenser og behovene dine høyt oppe på agendaen. Og det klarer du. Dessuten er det jo bare deg det dreier seg om?

Nei, det er ikke det. Jeg skal fortelle deg hvordan du gjør omverdenen en bjørnetjeneste ved å krysstrekke deg som du gjør.

For det første er du hektisk, kanskje med hyppige raserianfall, og et evig anklagende uttrykk i ansiktet. Og det er vanskeligere å leve med enn en person som sier klart og tydelig NEI innimellom, og ellers stort sett er livsglad og i vater. Du blir hektisk fordi du gir mer enn du evner. Sinnet ditt er en form for grensesetting – en alarmklokke. Det er kroppens primale språk, akkurat som skrik er spedbarnets uttrykk for ubehag og behov. Så lytt når kroppen roper. Og hør for all del ikke på hodet. Der er det for mye annet søl som har en tendens til å forkle seg som fornuft: Egne og andres urealistiske forventinger, peptalk fra en bli effektiv på 1-2-3-bok, massiv påvirkning fra reklame og medier. Det eneste som kan gi deg virkelig og sann informasjon om deg selv er kroppen din. Her i Vesten er vi ikke så vant med å lytte til den. Men etter fire år på gestaltterapeutstudiet er dette det viktigste jeg har lært. Kroppen lyver ikke. Den gir deg eksakt informasjon om hvordan du har det. Hva du orker og hva du vil. I dag. Akkurat nå. Kroppen er et livsviktig og finstemt instrument. Så ta vare på den. Lytt til den. Hold den ved like, så ikke melodien forsvinner og rusten tar overhånd. For da er det ikke noe lystig lenger.

Det vet jeg, for jeg har vært der. Godt svidd i kantene. Lange perioder der jeg har tatt på meg alt for mye, forsøkt å hjelpe alle som trenger det, stilt opp på det meste, sagt JA når kroppen har skreket NEI. Alle alarmklokkene har ringt. Jeg har bare ikke hørt etter. Og jeg vet at når du ligger der og gråter for ingenting, eller blir sint for alt, skyr folk, ikke orker å reise deg fra sengen, og begynner å skamme deg over dette på toppen, da har ikke livet noen god melodi. Da gjør du ingen noe godt.

Jeg har lært the hard way. Men med min ”eager to please”-personlighet kan jeg ikke bare bestemme meg for å sette grenser og si nei,. Så enkelt er det ikke. Jeg må ta meg noen minutter hver dag. I stillhet. Lytte. Skrelle innover, lag for lag, og stille meg selv det viktige spørsmålet: Hvordan har jeg det – akkurat nå? Hva vil jeg og hva vil jeg ikke? Orker jeg å gi noe ekstra eller må jeg fylle på?

Så må jeg starte en dialog med meg selv. Jeg vil egentlig være hjemme og lese en bok. Men jeg bør gå i den bursdagen, det betyr så mye for henne,. Og mens jeg grubler på dette tar jeg kanskje en ekstra klesvask, selv om det verker i ryggen. Da må jeg stoppe opp og begynne å forhandle: Trenger jeg å vaske nå, eller kan det vente til i morgen? Er det ikke mange som kommer i den bursdagen, da? Jeg kommer neppe til å bli savnet. Dessuten – hadde jeg villet at noen skulle komme så utslitt i min bursdag? Nei, jeg hadde bedt min venninne vennlig om å bli hjemme. Fordi jeg er en god venn. Og det skal jeg være for meg selv også. Ellers blir jeg utslitt. Kanskje ikke nå, men på sikt. Hvis jeg tillater meg selv selv å glemme eller fortrenge egne behov igjen. 

Nei, selvsagt kan du ikke alltid ta slike valg. Noen ting må vi bare. Og noen dager blir superhektiske og slitsomme. Det er ikke til å unngå. Men ikke gå på autopilot, ikke la alle dager bli sånn. For du har valg, selv om du ikke tror det. Det har jeg også. Derfor gir jeg med hjertet, altså når jeg har overskudd til det, uten å forvente noe tilbake. Da slipper andre å få dårlig samvittighet og jeg slipper å bli utslitt. Ungene får ikke være en time lengre oppe bare fordi de maser. Jeg trenger egentid. De trenger søvn. Jeg leker ikke med lego i tre timer fordi de SKAL leke med brannstasjonen NÅ. Jeg trenger å lese i en bok. De trenger å kjede seg innimellom. Jeg lager ikke en ekstra middag selv om han griner på nesa av suppe. Jeg har ikke ork til å lage to middager. Han må lære seg å smake på det han får servert. 

Barn er grenseløse i sine behov. Det ligger i deres natur. De vil alltid ha mer, det lille ekstra. Ta det som en kompliment når de maser og kjaser, det betyr at de er trygge på deg. Nettopp derfor trenger de voksne som kan lære dem hvor grensen går. Uansett hvor mye de protesterer, gjør grenser barn trygge og spiselige. Det tar tid, men på sikt vil de lære den viktige balansen mellom å gi og ta. Det lærer du dem best ved å være et forbilde selv. Her kan du lese mer om hvordan du kan sette grenser og få det bedre med deg selv om omverdenen.

Og vær ikke redd for å bruke barnas egne ord når du snakker med dem. Er det noen som forstår å sette egne behov på agendaen, eller protestere når de ikke vil noe, så er det ungene. Jeg forklarer meg sjelden i hjel om at jeg er sliten etter jobben eller ikke er så glad i å bygge lego eller må gjøre husarbeid så vi ikke skal bli spist opp av gigantiske hybelkaniner. Jeg sier det som det er: "Jeg vet du synes det er gøy å leke med biler. Men jeg synes det er kjedelig. Akkurat som jeg synes det er gøy å lage mat og du synes det er kjedelig". Eller jeg sier det bare rett ut: Jeg vil ikke. 

Jeg vil ikke. Jeg gidder ikke. Jeg orker ikke. Alle disse ordene bør få langt større plass i det voksne vokabularet.

Og kjære mamma, glem ikke for et øyeblikk alt du gjør. Snu fokus, hver gang du føler det ikke er nok. I løpet av den siste uka er jeg sikker på at du kan krysse av minst fem ting på denne lista: Laget frokost, matpakker, middag, kveldsmat, lest på sengen, hørt en anekdote fra barnehagen eller skolen, strøket en febersyk panne, gitt en ekstra nattaklem, hjulpet med påkledning, sagt du er glad i henne, snakket med en venninne som ikke har det så lett, støvsugd, vasket tøy, ryddet etter familien, ringt din mor, kjørt på balletten, hentet på fotballtrening, vært på jobb.

Så bli bedre på å anerkjenne deg selv og alt du gjør! Gjør deg selv oppmerksom på det. Skriv gjerne en liste over alt du foretar deg i løpet av en dag – og nei, ingenting er for selvfølgelig til å være med. På den listen bør det være minst to punkter med noe du har gjort, bare for deg selv. Ellers bør det komme på fremtidige lister. Husk: Først når du har nok vann i brønnen selv, kan du gi med glede til andre.

Grensesettende klem fra Antisupermamma

PS! Vil du lære mer om å sette grenser, rent praktisk? I boken min, ”Antisuper – hvordan ha det best mulig som et helt vanlig menneske” går jeg i dybden på dette og deler av terapeutisk og egen erfaring. Det er enda noen eksemplarer igjen, som du kan sikre deg her: Antisuper-boken!

Leave a Comment:

Leave a Comment: