Kvinne, kom ut av skammekroken!

By Kristine Henningsen | Diverse

Oct 16


Det er slutt på de tider da småpiker fikk beskjed om å gå i skammekroken når de ikke var snille og stille. Vi har vært gjennom en kvinnefrigjøring, der BH-er ble brent og kvinner sto sammen for å kreve selvbestemt abort, likelønn og mye annet som burde vært en selvfølge. Kvinner var lei av å bli sett på som laverestående vesener som hadde til oppgave å stelle unger og hjem, og sørge for at mannen var mett på kjøttkaker og sex.

Kanskje var det slik de så det for seg, kvinnene som gikk med frigjøringsfanene høyt hevet på 70-tallet, at dagens kvinner ville vandre rundt med kondomene blafrende ut av veska, følge ungene i barnehagen med et smil, være åpen om fertilitetsproblemer og vise frem cellulitter med et skuldertrekk. Kvinner skulle slippe å reise til en lyssky lege for å fjerne fosteret med strikkepinner, etter at en mann hadde gjort henne gravid. Permisjonen skulle utvides til ett år, så mor og far kunne dele den mellom seg og få et nært forhold til barnet. Alt lå til rette for et likestilt liv, der både hun og han kunne være en del av samfunnet og voksenlivet og dele ansvar for hjem og unger.

Men så harmonisk og enkelt ble det ikke. Etter at jeg begynte å blogge som Antisupermamma har jeg blitt nedmailet av kvinner som har ryggen bøyd av skyldfølelse. Som rødmer av skam under kåpa. Og for hva?

For å gå tilbake til jobb etter endt permisjon – selv om pappaen er hjemme eller ungene er i et trygt og stimulerende barnehagemiljø. For ikke å lage økologisk mat fra bunnen av, for ikke å få mer enn ett barn (hun må da ha søsken!), for å få for mange barn (er de med i en sekt, eller?), for ikke å stimulere barnet tilstrekkelig (barn som lærer å lese før de begynner på skolen gjør det bedre i alle fag, fostre som hører Mozart mens de er i magen blir smartere, krysskrabbing er viktig for utviklingen av hjernen, jeg, kunne, fortsatt, i, det, uendelige). Og det er ikke bare mammatilværelsen som skaper følelse av skyld og skam. Vi trener ikke nok. Spiser ikke riktig. Er ikke tynne nok. Eller stolte nok av å være normalvektige.

Skamfølelsen sniker seg inn lenge før ungene kommer. Jeg leste nylig om kvinner som skjems over å ha kondomer i veska. I stedet for å være stolte av at de beskytter seg mot kjønnssykdommer og forebygger uønskede svangerskap, lar de seg overtale til å ha ubeskyttet sex. Eller de tør ikke si at de har kondomer med seg, i fare for å virke billige. Så mannen skal få mest mulig nytelse og føle han har nedlagt et (uskyldig) bytte. Og når de først må behandle kjønnssykdommen de fikk i morgengave, eller fjerne et uønsket foster, skammer de seg over dette også. Og det stopper ikke der. Jeg skrev nylig en artikkel om psykiske reaksjoner etter spontanaborter. Der var skam på topp tre-listen! Kvinner føler seg ofte skyldige i den ufrivillige aborten, enda hun ikke har gjort noe for å fremprovosere den. Og selvsagt føler hun seg skyldig når hun selv velger å avbryte et svangerskap. Hun burde jo ha beskyttet seg! Men uten å ha kondomer i veska. For fremdeles er det slik at mannen regnes som en attraktiv sjarmør når han har klart å nedlegge mange damer (jepp, det uttrykket er ikke tilfeldig) – som det er stas å temme. Mens jentene blir stemplet som fellesshøl hvis de har hatt et tosifret antall sexpartnere innen redebyggingen starter.

Og skammingen fortsetter langt inn i voksenlivet. Jeg har snakket med kvinner som skjems fordi de ikke klarte å føde vaginalt (keisersnitt kan jo forårsake astma og andre ulumskheter), fordi de ikke klarer å amme (samme grunn som forannevnte). Og sannelig er det slik at mange kvinner skammer seg over at de har mensen også. Selvsagt! Vi burde klare å være formeringsdyktige uten å ha utflod, menstruasjon, slappe pupper, strekkmerker, postkilo og slitne fjes. Skulle bare mangle! Er du ikke kvinne, da?

Åh, som jeg skulle ønske at jeg var den kule, tøffe jenta som kunne fortelle deg at jeg aldri har hatt problemer med noe av det overnevnte. Men nei, sorry. Riktignok var jeg en av dem som ropte høyest om at jenter hadde like mye rett til å ha fri sex som gutter. Men alltid med et lite stikk av usikkerhet i magen (synes de jeg er billig nå?). Og jeg slet med å snakke åpent om mine (mange) spontanaborter. Særlig etter at en mannlig lege så litt strengt på meg, da jeg var på etterbehandling og langt nede. Drakk du alkohol under svangerskapet, sa han. Jo da, jeg hadde vel tatt noen glass vin før jeg visste at jeg var gravid. Var det min skyld nå? Og selvsagt stemplet jeg det som min feil, da ungen som vokste til balet med språk en periode i barnehagen. Det måtte være det tapetløsningsmiddelet jeg sniffet inn på soverommet da vi pusset opp, før jeg husket at jeg var gravid. Og ammingen, da. Ennå kan jeg få tvil om at jeg ikke prøvde nok, selv etter tre svangerskap med trøske, brystbetennelser og melkeproduksjon som ikke ville mettet en kattunge.

Det er kanskje meg det er noe galt med. Men det er verre enn som så. Det er mange av oss det er noe galt med. Illevarslende mange. Nettopp derfor fikk forfatter Mari Grinde Arntzen og jeg forespørsel om å holde foredrag på Sandefjord Bibliotek på Verdensdagen for psykisk helse. Mari har skrevet boken ”Perfekt – skapelsen av det plettfrie menneske” og jeg har skrevet: ”Antisuper – å leve best mulig som et helt vanlig menneske”. 

Mari og jeg er journalister, og vi snakket om hvordan media og reklamebransjen bevisst spiller på vår følelse av å være ufullkommen for å selge produkter. En bransje som bruker astronomiske summer på å forstå på hvilken måte vi føler oss ufullkomne og utilstrekkelige – og hvilke produkter de kan selge så vi får det vi tror vi drømmer om. På den måten får de mangedoblet igjen for sine astronomiske investeringer.

Visste du det, sa Mari til forsamlingen, at det første en fotograf gjør når han får et kroppsbilde av en kvinnelig modell er å trykke på ommodelleringksnappen? Dermed blir løgnen sannheten. Vi streber mot noe uoppnåelig - og trenger stadig flere produkter for å bli hele og glade. Dette skriver jeg om i et helt kapittel av Antisuper–boka. Fordi jeg tror på bevisstgjøringen, på at å vite hva som faktisk skjer og hvorfor, kan være med på å omprogrammere hjernen din. Så du i større grad kan fri deg fra å strebe etter uoppnåelige mål. Da blir ikke livet som en evig vandring mot en luftspeiling.

Da kan du kanskje slippe å gå rundt i 2015 og føle deg feil selv om du ikke er en Barbie-dukke. Evig slank og smilende (selvsagt, det er jo DITT ansvar å ha det bra. Ellers burde du skamme deg! Du lever i et av verdens rikeste land og kan bestille deg en selvhjelpsbok med et lite tastetrykk). En kvinne uten mensen, kanskje bare et par delikate dråper i et nesten usynlig bind, med en eller to seksualpartnere i bagasjen før hun gifter seg, som blir gravid på første forsøk, føder uten gørr og skrik, veier 55 kilo etter fødselen og er stram som en fjortenåring, har sex uten smerte etterpå og får et barn til, som hun kjører rundt i en miljøvennlig bil som er sikker som en tanks, når hun ikke trener til Birken med naboen eller lager økologisk middag til ungene

Da slipper du kanskje å føle deg feit hver gang du ser postfødselbilder av en rosablogger i sexy undertøy. Eller du er på Instagram og inntar shots av flate helsestudiomager i spesielle vinkler (det er mange måter å manipulere bilder på). Og du klarer kanskje å stå i mot matvareindustrien, som har stadig mer gigantiske størrelser på usunn mat. Eller bensinstasjonene som knapt selger motorolje, men er rause med ti sjokoboller og to brus for en tier-menyer. Det blir som vi lærte da jeg begynte i den glossy magasinbransjen: Damene skal slankes før julebordet, fetes opp før nyttår og så slankes før sommeren igjen. Vi får servert problemet først og løsningen etterpå. Hele tiden. I en evig runddans. Det er sånn pengene tikker inn. Og vi blir så vant til det at vi til slutt tror det er normalt. Det unormale blir normalt.

Men hei, søster! Vi kan stå sammen mot denne galskapen. Kast et blikk rundt deg. Hvis du ikke sprader ned Bogstadveien akkurat nå, er sjansen stor for at det er normale kvinner du ser. Det er flest av dem, nemlig. Mammaer med litt polstring på magen, kanskje litt røde øyne etter en slitsom morgen, hun som baler med å stå i mot all sjokoen ved kassa, som har dårlig samvittighet fordi hun aldri klarer å gjennomføre treningsregimet og som forsøker å fortrenge at det ble pølser til middag i dag igjen.

Det er normalt. Du er ikke alene. Og det er nok skamming nå. Kom deg ut av kroken og gå med meg. La oss skape ekte kvinnekraft! Nei, ikke den der man viser seg på forsiden av mannemagasiner i minimalt med klær og ”kom og ta meg”-blikk. Eller står med prinsessekrone og cellulittfri rumpe på forsiden av et damemagasin og ”harselerer” med seg selv. Nei, jeg snakker om et tog av vanlige damer som bærer normale kropper med rak rygg. Det burde ikke være nødvendig, men det trengs. Et tog der vi kan gå med kondomer i åpen veske, kjøpe de største bindene på butikken og kaste dem i hodet på den første som ler, snakke åpent om vonde spontanaborter, amme med plastpuppen (flaska) med rak rygg og føle oss normale selv om vi er over størrelse 36.

Jeg tror det er eneste måten å tvinge skammen bort på. Gå sammen. Snakke om det. Sette lys på temaet. Slik kan vi trekke det perfekte trollet ut i lyset, og se at han sprekker like stille og lett som en såpeboble. Og etterpå kan vi ta bilder av oss selv og legge dem ut på sosiale medier. Uten et eneste filter.

Og du? Kanskje kan vi gå sammen og gjøre som foreslått på fordraget jeg holdt med Mari - kreve at retusjering blir forbudt. På lik linje med tobakk- og alkoholreklame. Det skulle bare mangle. Vi lærer da ungene våre at folk kommer i alle farger og fasonger - og at det er rom for alle. Og så lærer vi dem noe minst like viktig: Juksing og juging ække lov.

Klem fra Antisupermamma – først i toget med skjev fane og rett rygg!

PS! Til alle dere som har lest "Antisuper-å leve best mulig som et helt vanlig menneske" og kommet med tilbakemelding: Tusen takk! Mest glad blir jeg når jeg hører at noen vil lese den flere ganger, som en påminnelse. Vi blir nemlig påvirket hele tiden, det er menneskelig. Så akkurat som reklamebransjen bruker gjentakelse som virkemiddel, helt til noe blir sant, skal vi jevnlig minne hverandre på å være stolte av de fantastiske, feilfulle og fullendte menneskene vi er! 

Leave a Comment:

Leave a Comment: