La barna leve

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

May 12

Jeg har skrevet to artikler om målingssamfunnet vi lever i - et samfunn der det blir stadig viktigere å prestere, helst fra et så tidlig tidspunkt som mulig. Ikke før er blekket tørt, så snakkes det om å sette opp ferdighetsmål for førskolebarna. 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener det er "rom for mer læring i barnehagen og at barnehagene bør jobbe med språk og læring på en mer systematisk måte".​ For å styrke barnas språkferdigheter vil han innføre en norm for hvor mye språk en femåring må kunne. 

For å unngå alle misforståelser: Det er bra med fokus på språk i barnehagen, det kan fange opp de som trenger ekstra støtte og gjøre skolestarten enklere. Det siste året er jo også skoleforberedende på flere måter. Og jeg er sikker på at​ de ansatte i barnehagen er gode på å gjøre dette på en lekende og pedagogisk måte.  Men hør på setningen: " ... en norm for hvor mye språk en femåring må kunne". Dette skal altså ikke handle om måling. Men er det ikke nettopp det det gjør? Jeg har problemer med å tolke setningen annerledes. Det hevdes også at det økte fokuset på språkferdigheter ikke skal ta tid fra den frie leken. Men det må det vel gjøre? Eller skal man utvide barnehagedagen med flere timer? Det er tydeligvis mye her jeg ikke forstår.

Skulle være en lek

Det kjennes ikke ut som det er lenge siden det var heftige diskusjoner om hvorvidt 6-åringer skulle begynne på skolen eller vente et år. Selv begynte jeg på skolen da jeg var syv. Det føltes tidlig nok. Da seksåringene skulle starte ble det lovet at det første skoleåret skulle være mer lek enn læring. Sånn ble det tydeligvis ikke. Da våre barn begynte på skolen var det læring fra første dag. Det har de taklet fint. Og jeg er glad for at de fikk de frie årene i barnehagen først. 

Med frie år mener jeg ikke år uten læring. Jeg tror dette er de viktigste og mest lærerike årene i barnas liv. I denne perioden opplever de den livsviktige frileken, alene og med andre barn, der de får tid og rom til å utvikle seg til hele og sammensatte mennesker, På denne måten fungerer barnehagen som et mikrosamfunn der barna kan forberede seg på å møte en større verden, i trygge rammer og over tid. Dette skjer ikke over natten, det kan ikke stresses eller komprimeres, barna trenger tid og rom til å erfare og utvikle seg i sin egen rytme.. 

Den viktige leken​

Lek er langt mer enn tull og tøys. Det er ikke sikkert du ser hvor viktig den er når du går fordi noen barn som har klappeleker, bytter på å skli eller leker sykehus med bamsene. Klappelek er trening i å samarbeide og være i takt med en annen, når barna bytter på å skli lærer de seg å vente på tur. Når de leker sykehus med bamsene utvikler de empati, og lærer å prioritere og organisere. Alle disse egenskapene er viktig for å fungere godt i et samfunn. Det er gjennom leken barna finner seg selv - og sin rolle i forhold til andre. Er jeg en typisk leder? Eller liker jeg meg bedre i bakgrunnen? Vil jeg aller mest tegne, eller har jeg behov for å løpe masse og klatre i trær? 

Lekfulle erfaringer som er minst like viktig som å lære seg å plusse sammen tall og snakke med 7 ords setninger.

Føler alvoret​

Mellomstemann gledet​ seg å begynne på skolen. Han maste om å få lekser i barnehagen og var misunnelig på storebror, som gikk i første klasse. Ofte ble leksene glemt. Eller han gjorde dem parallelt med broren. Jeg tror likevel barn kjenner forskjell på moro og alvor. Dette var det han som styrte, han som tok initiativ til. Det er noe helt annet enn å bli påtvunget noe - og bli målt på hvor godt man klarer det. Da kan skuldrene bli høyere og prestasjonsengstelsen komme snikende. Opplever ikke barna dette tidlig nok, når de begynner på skolen? Der blir de målt og satt krav til fra første stund.

Den gylne middelvei

I flere år var jeg styreleder i barnehagen til guttene mine. Enkelte av foreldrene etterlyste flere organiserte aktiviteter. Og pedagogene tviholdt på viktigheten av fri lek og det faktum at ikke alt må styres og organiseres av de voksne. Selv tenker jeg at en mellomting er fint. Unger som vaser rundt i en firkant hele dagen, mens de voksne skravler og drikker kaffe, det er selvsagt ikke bra. Jeg tror heller ikke heseblesende aktiviteter i åtte timer, der de voksne er støyende helikoptre, er bra. Det er sunt for barn å kjede seg også, det er de stille rommene som skaper rom for initiativ og fantasi. Og av og til trenger barna hjelp av en voksen til å sette i gang en ny aktivitet.

​Min frie barndom

Selv husker jeg barnehageårene mine som frie, varme og utviklende. Og i ettertid ser jeg at jeg lærte og erfarte enormt mye der. Og jeg fikk en bestevenninne. Vi kunne sitte i timevis og grave i jorden og bygge små hus av småstein mens vi utviklet noe vi kalte heksespråket. Et språk bare vi to forsto.

Vi var bestevenninner helt til hun gikk bort for to år siden, fire dager etter sin 40 årsdag. Vi snakket ikke heksespråket etter at vi ble voksne, men vi hadde koder ingen andre forsto. Koder som ga oss et helt spesielt bånd. Blikk. Små ord. Fakter. Noe vi tidlig hadde utviklet og som ga oss et helt spesiell bånd.

Jeg dyttet henne en gang så hun begynte å gråte. Hun fikk meg til å ta på brennesle så jeg skrek i smerte. Vi lærte begge at man ikke alltid er snill, selv om man er bestevenner. Men at man kan reparere og si unnskyld etterpå. Og fremdeles være glad i hverandre.

Jeg lærte at jeg kunne være misunnelig. Fordi guttene i barnehagen alltid valgte henne og en annen til å være prinsesser. Min beste venninne var penere enn meg. Det var vondt. Og jeg var like glad i henne. 

Jeg lærte at man ikke alltid er misunnelig, selv om andre får noe du ønsker deg veldig sterkt. Som da hele barnehagen var på delfinshow, og bare den som hadde bursdag fikk sitte i båten som delfinene trakk etter seg. Det ble han som vi alle forsto ikke hadde det så godt hjemme. Gutten som skilte seg ut, fordi han gikk i tynne klær i minusgrader og var snørrete året rundt. Jeg kan ennå huske smilet hans. Og hvordan det varmet mer enn om jeg selv hadde sittet der.​

​Av og til er man misunnelig. Av og til er man raus. Av og til er man modig. Av og til er man feig. Da jeg endelig fikk sitte på huska mens Ruben sto på andre siden av gummihjulet og laget fart - da var jeg livredd. Men jeg var stolt også, endelig var det min tur, og derfor sa jeg ikke fra. Helt til jeg ramlet av og gikk på magen i sanden. Jeg ble kvalm. Tårene rant om kapp med neseblodet. Og jeg lærte at jeg ikke liker fart og spenning noe særlig. Og at det kan være farlig å ikke tørre å si nei.

Jeg lærte at jeg er god til noe og ikke så god til annet. Jeg så på beundring på bestevenninnen min som kunne balansere på gjerdet og plystre Pippi Langstrømpe - samtidig. Jeg klarte ingen av delene. Ikke hadde jeg spesielt god balanse og jeg plystret skjærende falsk. Så en dag sa hun: Du er så flink til å finne på nye sklileker!

Senere fortalte hun meg at hun beundret meg fordi jeg alltid var så kreativ. Og det var i barnehagen jeg fant og utviklet mine kreative, fantasifulle sider. 

Jeg syntes ikke matte var spesielt gøy. Men det syntes min beste venninne. Det var hun som hjalp meg med å få ståkarakter, etter at jeg hadde strøket to ganger. Men det var mange år senere. På skolen, der vi hadde lært oss at livet også består av å prestere. 

Leve for å prestere?

Aldri har det vært lagt mer vekt på å prestere, og ungdommen sier i fra. Det er vanskelig med foreldre som sier det bare er å være seg selv og gjøre så godt man kan. Og samtidig svetter for å klatre høyere opp på karrierestigen, planlegger venninneturer til Roma, trener til Birken, shopper designermøbler, tar språkkurs i italiensk, setter i gang veldedighetsprosjekter, kjører til og fra barnas sjakkturneringer, fotballtreninger og teatertimer, lager økologisk smartkarbomat og forsøker å få ned pulsen med sporadiske SPA-opphold. 

Jeg vet ikke hvordan det er å være barn i dag. Det er flere tiår siden jeg gikk i barnehagen. Kanskje er det fantastisk å være mer beskyttet og overvåket enn noen gang. Kanskje blir det topp hvis man begynner med forsiktig algebra med fireåringen eller starter intensiv språkopplæring av femåringen. Selv er jeg glad for de frie årene jeg fikk. Ikke bare da jeg var barn, men også som ungdom. Dagens tenåringer er mer fornuftige enn noen gang, viser flere undersøkelser og statistikker, majoriteten oppfører seg eksemplarisk. En venninne med tenåringsbarn sier: "De er så annerledes enn meg på den tiden. De lager middag og går tur i skogen, som små voksne".

Selv var jeg opprørsk, rebelsk, ufyselig i tenårene. Det var det takhøyde for, enda mamma ble så rasende at hun ved en anledning tok inn på hotell (!). Klokskapen hennes lå likevel i bunnen. Du trengte opprøret, sa hun, det var en del av en viktig løsrivingsprosess. En del av det å finne seg selv.

Kanskje er dette det viktigste vi kan gi dagens barn? Tid og rom til å finne seg selv og sin plass i verden. Det er ikke forenlig med for mye, og for tidlig. stress, press og krav. Livet handler ikke bare om å prestere. Det handler om å leve.

Klem fra Antisupermamma​

La barna leve

Leave a Comment:

Leave a Comment: