Før og etter barna

By Kristine Henningsen | Diverse

jul 10

Hva gjorde du før du fikk barn? Hva fylte du tiden din med? Og hva i all verden ble du sliten av?

Maratonsøndag i pysjen​

Jeg jamret og bar meg over det ene og andre før jeg fikk unger. Nå virker det absurd. Uansett om jeg hadde jobbet trippelvakt kunne jeg bare slenge beina høyt når jeg kom hjem. I helgene kunne jeg sove så lenge jeg ville. Tusle rundt i pysjen halve dagen. Det var da lat søndag var nettopp det: Lat søndag. Ikke maratonsøndag,

Eksplosiv hval

Så fikk vi tre barn på tre år. Først da forsto jeg hva det ville si å være sliten. For eksempel: Å være høygravid, ti dager på overtid, mens det er hetebølge, og våkne hver morgen av to hypre gutter på ett og to år, som vil ha mat og har enda mer lyst til å bade, og du synes det er en god ide for guttene river snart ned alt i det lille rekkehuset, etter å ha slukt frokosten i avanserte yogaøvelser, og snart koker det over og dere kaster dere i bilen og kjører til en strand der ungene konstant løper i hver sin retning og alt for langt ut, og du ender opp med å feste røde heliumballonger rundt livet på dem og gir fullstendig f* i hva andre sier,  fordi det viktigste er at de ikke drukner, tross alt, og du flyr som en eksplosiv hval på svabergene og holder øye med dem hele tiden, to røde prikker som løper i vill fart i vannkanten, og til slutt må du dra dem opp av vannet mens det verker i ryggen, og du vet det er 10 gode timer igjen av dagen, minst, og en pokker masse opp og ned trappen og rugging i senger for å få dem til å sove, så melkesyren svir i armene, og aller helst vil de stå og le mens de bruker magen din som tromme, for den er så stor og morsom, og det verker i hvert ledd når du endelig er i seng, som når du har influensa, og du aner ikke hvordan du skal klare en eneste feriedag til.

Foreldreskap i varmere strøk

Denne perioden var det mange fraser som hadde samme effekt som når man vifter med et rødt flagg foran oksen. Det ene var "god ferie". Ferie? Det var fri når barnehagen var åpen. Ellers var det en 24 timers jobb som aldri ville gått gjennom hos Arbeidstilsynet. Et tostemt, etter hvert trestemt, kor av behov fra morgen til kveld, uten innlagte pauser. Så vi kalte det ikke ferie i noen år, det var å skru forventningene for høyt. Vi kalte det "foreldreskap i varmere strøk". Og "ferien" gikk helst til steder der det var inngjerdet og langgrunt. På den måten ble det overlevbart for oss også. Glem eksotiske reiser. Det er ikke så sjarmerende når du må sitte og holde på en kålmark med solhatt, fordi de ikke har barnestol på restauranten. Lange flyreiser der lyset og høyttalerne går på akkurat idet ungen sovner, er heller ingen vinner. For ikke å snakke om å dra med skranglende tuktuk til et sykehus midt på natten, med en glovarm unge på fanget, og en sjåfør som ikke forstår hva du sier.

Da føltes det enklere og tryggere å bli hjemme med alle hjelpemidler rundt seg. 

Komatisk våken

Så er det de stundene der du får noen streif fra ditt tidligere liv. Gjerne i form av venninner som ikke har fått barn ennå. Mennesker som er vant til å tenke på egne behov. Er jeg litt sulten, tro? Nei, jeg har ikke så lyst på fisk i dag. ​Huff, jeg er visst litt trøtt. Det må være dette jetlaget. Eller får man kanskje ikke det når man flyr fra Tyrkia? Jeg må brygge på noe. Synes jeg kjenner det klør litt i halsen også ... 

Når du har tre bleiebarn rundt deg er det mer sånn: Jeg har ikke spist på 12 timer. Gi meg den brødskiva. Hvorfor er den så hard? Oj, det var visst skjærefjøla. For salt mat, sier du? Så lenge jeg ikke må knase i meg hele saltbøssen med tennene er det bra nok. Trøtt? Jeg vil heller kalle det komatisk våken, hvis det finnes noe slikt, når du har ligget en hel natt med revnende brystvorter og skriking som går rett på jeg-klarer-ikke-et-sekund-til-nerven, og du vet du ikke kan sove ut om morgenen fordi to lopper våkner joggende i sengen ved grålysningen og vil stå opp og leke med biler, eller lego, eller noe annet som er fullstendig meningsløst før soloppgang, og du sitter og bygger i halvsøvne mens du hører naboen rai-raie seg hjem fra nachspiel, og tenker: Hangover er ingenting mot dette. Han kan jo bare sove og ete hamburgere hele søndagen.

Strålte mer enn brudeparet

Da minstemann bikket tre år ble vi bedt i buddhistbryllup i Thailand, som forlovere. Foreldre og svigerforeldre sa ja til å passe alle tre barna - i ni hele dager. Det var første gang vi var så lenge borte fra barna. Vi grudde oss litt, men aller mest gledet vi oss. Vi visste barna ville bli ivaretatt på keiserlig vis, og vi kunne være bare kjærester på tur igjen. 

Aldri har vi vært så positive og løsningsorienterte og forelsket som på den reisen. Alt virket såre enkelt. Det var jo bare voksne med! Og for oss, som var vant til å samarbeide kjapt og effektivt og slukke branner døgnet rundt, var ingenting et problem. Hvem som skal ta oppvasken? Herregud, jeg tar den hver dag. Det er jo ikke barn her. Lang biltur, sa du? Legg deg og sov, det er ingen barn som skriker. Hun flørter med en annen? Herregud, la henne ha det litt moro, da. Dere har jo ingen barn å ta vare på.

Vi fikk et tilbakeblikk på hvor enkelt alt var før vi fikk barn. Og samtidig en oppdagelse av at vi fremdeles hadde det bra sammen, til tross for det hektiske småbarnslivet. Dessuten hadde ungene gitt oss det store perspektivet, vi så langt forbi bagatellene og var like langt forbi dramatisering. 

La meg si det sånn. Vi strålte mer enn det nybakte brudeparet. 

Ikke lag barn!

Jeg ser at vi må ha vært ett av to på den reisen: Befriende eller irriterende, Trolig litt av begge deler.

Skremmende var vi nok også. Etter et par glass vin, når det nybakte ekteparet begynte å snakke om å lage barn på bryllupsreisen ("så romantisk!") fikk jeg nærmest panikk på deres vegne. Det må dere ikke finne på, sa jeg. Vent så lenge dere kan. Det er ingenting romantisk over å få barn. Tenk dere godt om før dere setter i gang! 

Så begynte jeg å ramse opp livet vi sto opp i: Et trestemt kor av behov, ​førti bæsjebleier om dagen, pottetrening, varming av flaskemat, mosing av babymat, raserianfall, lite søvn, stadige besøk på legevakten, det evige huekjøret med bekymringer og logistikk og praktiske oppgaver som skal løses. 

Den nybakte ektemannen ble grå i ansiktet, og hans bedre halvdel ble enda mer grå. Vi trodde det var så hyggelig å få barn, mumlet de. Tenk dere om før dere begynner å produsere, gjentok vi.

Generaltabben​

Og fortsatte å leke unge og barnløse på tur. Helt til vi gjorde generaltabben. Skypet med ungene. ​Da var det gått nøyaktig en uke og guttene hadde rukket å bli litt fremmede for meg. Jeg hadde begynt å henge meg opp i egne behov igjen. Fokusere på detaljer. Nei, jeg har ikke lyst på kylling idag. Hvorfor må du søle med tannkremen? Uff, det er ikke lett å sove i denne varmen. Lager ikke den viften en veldig irriterende lyd? Hjelpe meg, så høyt han drikker.

Jeg ble helt overveldet da jeg så barna. De tre små, blide ansiktene på skjermen. De lyse stemmene. Måten de sa mamma og pappa på. Alle de søte spørsmålene.

Jeg ville ikke legge på. Og etterpå brøt jeg helt sammen. Jeg ville hjem til dem. Med en eneste gang. Det virket meningsløst å sitte på andre siden av kloden uten barna. Hva hvis det skjedde meg noe og jeg aldri fikk se dem igjen? Jeg klarte ikke med min beste vilje å forstå hvordan jeg hadde kunnet være sliten av dem. Langt mindre sint. Hva slags monster var jeg, som ønsket meg bort fra dem? 

Utålelig lengsel

De to siste kveldene satt jeg på bar og forsøkte å bedøve den utålelige lengselen med whisky. Hva er det jeg har klaget på, hulket jeg. Barna er jo meningen med livet, og jeg er verdens heldigste mamma. Hvordan kunne jeg være så utakknemlig? Ta meg hjem, book om billetten, jeg vil ikke miste et sekund til med dem.

Da sa ekteparet forsiktig: Jeg synes du sa vi burde vente lengst mulig med å få barn?

Vente? Sett i gang med en gang! Å få barn er livets mirakel. Det finnes ikke noe som er større og viktigere. Stryk alt annet jeg har sagt, 

(vi var nok mest slitsomme å ha med på bryllupsreise)

Timeslang trompetkonsert

​Så kom vi endelig hjem. Barna hadde fått små plasttrompeter av bestemor, for virkelig å ønske oss velkommen hjem. Du vet, av den typen man får kjøpt på 17. mai. Og den spilte de på i alle timene vi var der. Etter å ha klemt dem flate, rundkysset dem, gladgrått og følt meg som verdens heldigste mamma, begynte det å gå opp for meg hvorfor jeg hadde vært sliten. Etter et par dager forsto jeg hvorfor jeg hadde blitt sint. Og omtrent på samme tid husket jeg hvordan det var å være zombie-trøtt. 

Sånn er jo småbarnslivet, ikke sant? Det er ikke det at vi aldri blir fornøyde. Men det er ikke mulig å nyte hvert sekund. Til det er småbarnslivet altfor krevende. ​De som sier noe annet har færre barn, roligere barn, eller er laget av noe annet enn meg. Samtidig ville livet uten barna vært tomt, utålelig, meningsløst, for like mye som de bringer deg sinne og frustrasjon og slitenhet og bekymringer og lite søvn, kommer de med grenseløs latter og fantastiske bemerkninger og ubetinget kjærlighet og dypere mening og strålende energi.

Selvgående unger​

​Nå er jeg på det stadiet at barna begynner å bli selvgående. Så kanskje jeg begynner å bli som min venninne, som jeg ergret meg grønn over da jeg hadde tre barn og hun ingen. Vi var på restaurant sammen og ungene mine forsøkte å turne seg ut av stolene og det regnet pommes frittes over de andre gjestene, og jeg visste maten ville bli kald før jeg rakk å sette meg. Og alt venninnen min snakket om var at hun hadde trengt en litt varmere jakke og at hun trodde all solen ga henne en begynnende hodepine (med et lidende uttrykk). Stikk en paracet opp der sola ikke skinner, hadde jeg lyst til å si, og spis maten joggende. Da kan vi kanskje spise sammen også. 

Det var ikke noe galt med noen av oss. Vi var bare i helt forskjellige verdener. Livet før og etter barn. Nå er det hun som har små barn. Og lurer på om hun noen gang får sittet på do i fred. Spist et måltid uten forstyrrelser. Eller sovet en hel natt. Og jeg kan si: Jo da Du kommer dit. Se på meg, ​Jeg spiser maten min igjen og sitter på dass i fred og sover så lenge jeg vil. Dessuten får du som regel superegenskaper etter denne perioden. En flerbarnsmor kan holde i hverdagsballene som en blekksprut, megle som en profesjonell og slukke små og store flammer som en ekte brannkvinne.

Bedre folk finnes ikke, spør du meg.

Sommerklem fra Antisupermamma :-)​

PS! I boken min​, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg alvorlig og humoristisk om det å ha barn. Hvordan kan du stå i foreldrelivet på best mulig måte, uten å bli utslitt? Og hvordan kan du se deg selv som den unike og gode mammaen du er? Her kan du få tak i en av de siste eksemplarene, til sommerlig røverpris og null (!) porto: Ja takk, ta meg til denne boka!

... og slik kan det være uten barn (fint og viktig i stunder)

Leave a Comment:

Leave a Comment: