Lykken er store barn!

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Apr 27

For meg, i alle fall. Jeg hører ikke til dem som synes babyer er det mest fantastiske på denne jord, og som kan sitte og kikke på dem i evigheter. Som synes at det å trille vogn, eller sitte på en kafé med poden og en kaffe latte,  er definisjonen på det gode liv. Så ble det heller ikke helt sånn hos oss. I en periode hadde vi tre bleiebarn – som var MYE på do. En påske sørget vi sikkert for å fylle opp hele søppelcontaineren på Norefjell med bleier. Alle dager var en langfredag – min mann og jeg satt ved siden av hverandre på gulvet og skiftet bleier i kor. Eller løp beina av oss for å fylle et behov (nei, ikke våre egne). Alt jeg klarte å tenke på i denne perioden var at barna kom til å bli større. Da føles det helt forferdelig når noen sier at du skal nyte småbarnsfasen. Hva er det å komme med? Enten vet de veldig godt å nyte dette selv, og da er det helt unødvendig å si det. Hvis ikke, blir slike utsagn bare en kilde til dårlig samvittighet. Nettopp fordi man ikke klarer å nyte det.

lykken.er.store.barn

Nå har jeg hatt en nydelig helg. Yngstemann har passert fire, eldstemann er syv. Jeg kan sove til ti. De hjelper hverandre med frokost og påkledning. De sykler til små kompiser i nærheten. Vi er sammen, men ikke hele tiden. Noen ganger er vi fem, noen ganger to, noen ganger helt alene. Det føles fantastisk. Verdt å vente på! Og når klokken er syv, da samles vi alle rundt kveldsmatbordet. Med litt å fortelle hverandre.

Her om dagen møtte jeg en pappa i nærmiljøet. Han har et barn på halvannet og et på to og et halvt. De mest krevende aldrene, synes vil. Barn på halvannet løper rundt uten fornuft, henger i beina og roter. Når de er to og et halvt er de fremdeles uten fornuft, like aktive, og med et tonn mer vilje. Da jeg spurte om hvordan det sto til hjemme hos dem, var det som å trekke ut en propp. Yngstemann ville ikke sove, eldstemann var så kresen at han nærmest ikke spiste noe, ingen av dem ville sitte i ro, det var ørebetennelser og omgangssyke, bleieslutt som ikke funket og søskenfeider. Hva gjør vi feil, sa han, helt på gråten. Og sammenlignet seg selvsagt med alle som har rolige sovebarn. Hadde jeg noen råd, jeg som hadde tre tette? Jeg fikk tårer i øynene samtidig som jeg måtte le. Det var så gjenkjennende, alt han sa. Så ga jeg ham det eneste rådet jeg kunne gi: Stå i det, vit at det bare er en fase. Gi deg selv alle pusterom og belønninger du kan. Og når du er over det – gi deg selv en klapp på skulderen og ta deg en dobbelt whisky.

Da lo han høyt. Og sa det var det beste rådet han hadde fått. Kanskje fordi det ikke  var noe konkret råd. Bare litt trøst fra en som har vært gjennom det samme. Og som vet at alle barn er ulike. At det verken er noen fasit eller oppskrift. At ingenting er perfekt, og at ikke “alle andre” har det bedre. At småbarnsverdenen ikke er slik som den blir fremstilt på Facebook. Ikke alltid, i alle fall. Det er lurt å være raus med seg selv, finne noen pusterom, og få ut gruffet når man har mulighet.

Nå tar jeg meg en dobbel whisky. Eller en Aas Lite, om du vil. I solen på verandaen. Mens barna sover. Og tenker om meg selv: Perfekt er du på ingen måte. Du er en antisupermamma. Men jaggu meg kom du deg gjennom de første årene. Fremdeles gift. Og med tre barn som smiler når de våkner. Stort sett. Det er noe å være stolt av, åkkesom. Skål!

Leave a Comment:

(4) comments

Husfrue 5. May 2013

Ja, skål! Og takk! Jeg elsker at vi er flere! 🙂

Reply
    kristine@s-henningsen.com 8. May 2013

    Jeg også!
    Klem fra antisupermamma

    Reply
Mammanivest 7. May 2013

Tusen takk! Tusen hjertelig takk for at du innser at jeg er ikke noe freak og unaturlig fordi jeg ikke synes det å være hjemme med min baby sønn er guds velsignelse og å stirre på han time etter time er noe morsomt. Eller en nødvendighet. Takk for at du normaliserer hvordan hverdagen med småunger faktisk er, og hvor j*** det faktisk kan være og ikke bare cupcakeblogg og rosa skyer. At det å se frem til storesøsteren hans blir større og kan klare seg litt mer selv og vi slipper den enorme trassen er helt greit å se frem mot (Istedenfor å høre, “nyt tiden de blir fort store.” eller “Alle alder har da sin sjarm”……………..) At å ville være et menneske, seg selv og ha egne behov er også helt normalt. Det trengtes!
Takk for at jeg fikk innse at det å være en antisupermamma er også helt greit.

Reply
kristine@s-henningsen.com 8. May 2013

Godt å høre! Det er jo det som er hensikten med hele bloggen. Kjenner meg igjen i alt du sier. Det kommer bedre tider, stol på meg!
Klem fra en antisupermamma til en annen

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: