Mamma-sjalusi

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jun 11

Vi snakker mye om barn som er sjalu, på søsken og stesøsken, bonusmamma- eller pappa. Men hva når det er du, mammaen, som kjenner på sjalusi? Det er komplisert, vondt og skamfullt. Les om da jeg fikk meg en på trynet som mor, og hva episoden lærte meg.

Jeg har en stesønn fra forrige ekteskap. Det klinger ikke riktig med bonussønn for meg, selv om han var en bonus på alle tenkelige måter. Jeg forsøkte å være den gode stemoren, og han var definitivt den fine stesønnen.

Fikk ta plass

Vi hadde kjemi fra første stund, og jeg fikk en god tone med mammaen hans. Raust ga hun meg plass i hans liv, og fortalte meg ofte om hvordan han savnet meg, hva han lærte av meg, hvor glade de var for at akkurat jeg hadde kommet inn i hans liv.

Jeg parerte med å si at han savnet henne sin støtt og stadig når han var på besøk, og hvordan ingenting var som mamma. Denne nye relasjonen kostet oss nok litt i starten, men snart var vi inne i en god sirkel. En vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon: For mammaen, pappaen, min stesønn og meg. Det var ingen grunn for noen av oss til å være sjalu. Vi hadde alle stor plass i guttens hjerte, der var det et uendelig rom for kjærlighet.

Stikk av sjalusi

Det var likevel vanskelig til tider. Små stikk av sjalusi kunne snike seg inn, vonde tanker. Hva hvis pappaen ville tilbake til dem igjen? De tre utgjorde en enhet som jeg aldri kunne bli en fullverdig del av. De var en familie, i blodet, og blod var vel tykkere enn vann? Jeg kunne føle meg usikker, truet, og jeg skammet meg. Følte meg umoden. Smålig. Like fullt var følelsene der. Usikkerheten blandet seg i kjærligheten, følelsen av å være utenfor ble en del av tilhørigheten. 

Fikk ny status 

Så ble jeg skilt, giftet meg på nytt og fikk egne barn. Da fikk jeg en ny status. For mine barn var jeg den eneste mammaen. Men man har aldri noen garantier for fremtiden, det lærte jeg etter skilsmissen. Så jeg sa tidlig at dersom jeg skulle bli borte, så måtte mannen min finne seg en ny kvinne, med god samvittighet, og gi henne stor plass i barnas liv. Og skulle ekteskapet skjære seg så måtte en stemor raust få plass, slik jeg selv hadde fått rom og tillit. 

Det hørtes enkelt ut, ikke sant? Men livet er ikke enkelt. Akkurat når man tror man vet alt, så får man seg en nesestyver - og gjerne i en form man ikke venter.

Når barnet får en ny favoritt

I fjor engang fikk jeg tilbud om å reise til Nepal og bo i en SOS-barneby der, sammen med familien. Det sa jeg sporenstreks JA til. Antisupermamma skal stå for å tenke større enn seg selv, og nå måtte jeg praktisere det jeg hadde preiket. Så vi reiste i begynnelsen av april og bodde der i en måned, sammen med en SOS-mamma og hennes åtte SOS-barn.

Fra første stund tok Sabitri, SOS-moren, mine tre gutter under sine vinger. Hun jobbet for å bli kjent med dem, pratet med dem, laget mat, studerte med dem, lekte med dem, lyttet, observerte, med den roen og tålmodigheten jeg så sårt mangler. Samtidig klarte hun å ta seg av sine åtte SOS-barn, som har mistet det kjæreste av alt: Mamma og pappa. 

Vi ble en storfamilie, en del av hverandres hverdag og rutiner, og jeg merket hvordan vi knyttet oss til hverandre. Noen får bedre kjemi enn andre, og i dette tilfellet var det Sabitri og min yngste sønn som fikk et spesielt bånd. Det rørte meg langt inn i hjerterøttene. Hvem blir ikke glad i noen som elsker og tar vare på barna dine?

Liam og SOS-moren Sabitri

Liam og SOS-moren Sabitri

Gråt i tre dager

Så kom dagen da vi skulle reise. Alle gråt. Og vår yngste var utrøstelig.  Selv etter at vi kom hjem gråt han. I tre døgn, nærmest i strekk. Vi gjorde alt for å hjelpe ham – brødrene hans, pappaen og jeg. Pratet, klemte, lyttet, trøstet, kjøpte ny kosebamse, fotballkort, sjokolade. Men ingenting, eller ingen, kunne erstatte Sabitri.

Etter hvert begynte en ny følelse å snike seg inn i empatien: Sjalusi.

Jeg satt på sengekanten til min sønn og gjentok de samme frasene: Vi kan ringe dem i morgen. Til neste år skal vi prøve å besøke dem. Du har jo oss. Meg.

Ja, hva med meg?

Jeg vil tilbake til Sabitri

Jeg vil tilbake til Sabitri

Så stilte jeg et særdeles ledende spørsmål: Jeg skjønner at du er lei deg. Men jeg er mammaen din. Du er jo mer glad i meg enn i Sabitri, ikke sant?

Han så rett på meg og sa: Dere to er akkurat det samme.

Utrøstelig mamma

Han kunne like gjerne slått meg i brystet med knyttneven. Jeg ble kvalm. Kjente hvordan det begynte å vibrere i magen. Gråten presset seg oppover i brystet.

Jeg klarte å beherske meg helt til han sovnet. Da hadde jeg planlagt å si til mannen min, på en rolig og behersket måte, at jeg var lei meg. I stedet ble det full torden - og hele himmelen falt ned. Jeg gråt og gråt, og var like utrøstelig som sønnen min hadde vært i tre døgn. Samtidig kjente jeg på et sinne. Jeg ropte at jeg skulle reise min vei. Altså, Hvis 8 års innsats, og en fødsel, kunne sidestilles med 4 ukers samvær, hvis det virkelig var alt som skulle til for å ta min plass, så jeg ingen grunn til å fortsette med dette mamma-greiene. Jeg fraskriver meg oppgaven!

Inn i skallet

Mannen min forsøkte å trøste meg. Være rasjonell. Minnet meg om at det var mye følelser i sving, vi hadde jo akkurat kommet hjem. Dessuten var sønnen vår bare 8 år, han klarte ikke tenke rasjonelt på dette. Og kanskje var han redd for å si noe som kunne såre Sabitri? Hun hadde tross alt vært som en mor for ham i fire uker.

Vært som, ja. Men det var jo jeg som var den ordentlige moren hans. Og mamma-egoet mitt hadde smadret i tusen biter.

Jeg følte meg bokstavelig talt knust, og kjente at jeg tok litt avstand til sønnen min. Det jeg tolket som manglende kjærlighet, ut fra ordene hans, gjorde at jeg trakk meg inn i et skall. Der satt jeg og beskyttet meg. Slikket sårene. Og tok langsomt til fornuft. 

Plass til flere

Da jeg satte plaster på såret og kom ut av skallet, kjente jeg at jeg fremdeles var hans unike mamma. Og at det var helt greit, til og med fint, at han savnet Sabitri. Barn har jo plass i hjertet sitt til flere, akkurat som oss. Det er som svigermor sier: For hvert barnebarn som kommer tenker hun at det ikke er plass i hjertet til flere, at det ikke går an å bli så glad i en ny pode. Men det blir hun, hver gang. Det er livets magi.

Denne magien ser man i praksis i SOS-barnebyene. SOS-mødrene tar til seg barn som har mistet det viktigste av alt, mamma og pappa, og blir en mor for livet. Temaet vi skulle utforske da jeg bodde i barnebyen var: Hva er forskjellen på en SOS-mor med åtte barn og en trebarnsmor fra Norge? Svaret vi kom opp med var: Ingenting. Sabitri og jeg hadde de samme bekymringene, den samme kjærligheten, frustrasjonen, gleden og engasjementet.

Blod er tykkere enn vann? Jeg sier: Kjærlighet er sterkere enn biologi.

Mammaer har også følelser

Kanskje var det derfor jeg kjente det så sterkt - at noen utenfra kunne komme og ta min plass. Min suverene hovedrolle i barnas liv, som deres unike mamma hadde brått rykket en plass ned. Jeg følte meg truet og såret. Det var vondt. Samtidig er det godt å vite at flere kan elske barna mine så de ikke bærer å skilles fra dem. For hva hvis det skulle skje noe med meg? Da ville jeg at de skulle hatt en sånn mamma - for livet. Og det har barna i SOS-barnebyene. 

Hvordan kunne jeg tenke mer på meg selv og mine eiesyke følelser?

Æsj, så skammelig. Og høyst normalt. Vi vokser ikke fra sånne følelser selv om vi blir voksne, eller mammaer. Inni oss er vi på mange måter de samme som da vi var barn. 

Hatten av for deg som prøver

Så til alle dere som deler barna med bonuspappaer og bonusmammaer, jeg tar av meg hatten for dere. Dere som prøver, dere som får det til, dere som sliter. Tilhører du sistnevnte kategori er det ingenting å skamme seg over. Du kan ikke noe for hva du føler. Men du kan velge hvordan du handler. Og kjennes det vanskelig, så husk at et annet sted på denne planeten så sitter det en mamma med de samme antisupre følelsene. Hun sender deg herved en klem og forteller deg at du ikke er et dårlig menneske.

Du er bare et menneske.

Hilsen Antisupermamma

                                                                        Det er heldigvis plass til flere mennesker i ett hjerte 

PS! Trykk på lenken under for å se videoen fra da familien min og jeg var i Nepal. Der ser du selv hvordan minstemann knytter bånd til Sabitri, og den andre familien, og hvor lite et barn egentlig trenger. Jeg lover lavere skuldre - og trolig noen tårer:

https://www.sos-barnebyer.no/

Leave a Comment:

(3) comments

Heidi 13. June 2018

Hei
Takk for nok er flott innlegg. Kan jeg spørre hvordan forholdet ditt er til bonussønnen i dag? For selv om jeg ikke er i den situasjonen så ser jeg at det kan være vondt å knytte til seg en annens barn og så måtte miste barnet også hvis det blir slutt med kjæresten…
Ellers takk for gode innlegg. Du/bloggen din er gull å ha når ting blir vanskelig.

Reply
    Kristine Henningsen 14. June 2018

    Jeg slapp ham ikke selv om ekteskapet sprakk. Vi hadde god kontakt i årene etterpå – og nå er han voksen. Fremdeles har vi en god tone med ham og moren hans, og mine foreldre sender penger til bursdagen hans etc. Helt enig med deg – når man knytter et barn til seg så kan man ikke slippe taket etterpå. Takk for fine ord 🙂

    Reply
Lappeteppet/ Anja 14. June 2018

Jeg har kjent på rollen som stemamma. Mine barn har nå en stemamma. Jeg har min egen stemor. Kjærlighet er sterkere enn biologi. Heldigvis er jeg utstyrt med kjever som kan gå ut av ledd. For kameler skal svelges, mothårs og på tvers, “for the greater good” osv. Det er lov å hoste innimelom, og slarve med venninner. ;))

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: