Mammaer er mammaer verst

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Apr 12

Jeg tror jeg kan konkludere med det, etter å ha hengt med i noen nettkvinnegrupper over tid. Også den jeg selv har startet: "Uperfekt og stolt". Der har jeg vært klar på at vi skal tørre å være unike og uperfekte med rak rygg. Mitt ønske er at vi skal backe hverandre, ikke hamre ut usaklig kritikk, men ha respekt for at vi er forskjellige og tar ulike valg. Både som kvinner og mammaer. Hva kan vi lære av hverandre? Hvordan kan vi berike hverandres liv?

Likevel - det blir stadig lange tråder med meningsløse diskusjoner. Mammaene behandler hverandre omtrent som på det tivolispillet, der man skal dælje ned frosker med slegge hver gang de stikker frem hodet. Flest mulig slag på kortest mulig tid gir premie.

Dessverre er det ingen som vinner i virkeligheten. Det ender ofte opp med at noen blir lei seg og såre, andre sitter igjen med sinne og frustrasjon - og ingen lærer noe som helst. Fordi man ikke er åpen for en konstruktiv diskusjon som kan gi noe til begge parter. Agendaen er kun å fremme sin egen mening, insistere på denne som den eneste riktige, og man gjør seg fullstendig døv for hva den andre sier. Hver gang den andre har skrevet noe, sitter man kun å pønsker på motsvaret. Fingrene går kjappere og kjappere og diskusjonen blir hissigere og hissigere, 

Angrep er beste forsvar

​Jeg klarer ikke å forstå dette med min bare vilje. Hva er det som skjer med oss når vi får barn? Kloke og rause kvinner, med normale doser folkeskikk, kan bli bedrevitende og usaklige hekser bak tastaturet.

Det er sjelden jeg ser menn diskutere på den måten. Jo, jeg kan merke det blir temperatur når for eksempel temaet fotball kommer på banen. Men det diskuteres så godt som aldri uten glimt i øyet og en respektfull, fandenivoldsk energi. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om oss kvinner. Når vi diskuterer har det lett for å bli blodig alvor. Sårbart og giftig. Og når vi blir mammaer er det som om vi blir rene matadorene. Arenaen blir livsfarlig. I en periode der vi, ironisk nok, burde støttet hverandre mest av alt. 

Dette er ikke et retorisk spørsmål: Hvorfor oppfører kvinner seg sånn? Jeg er genuint nysgjerrig. Hva er de psykologiske mekanismene bak disse diskusjonene?

Kanskje er det vår egen usikkerhet som gjør at vi føler andres valg og meninger som et angrep på våre "metoder" og livsstil? Og motangrep er som kjent beste forsvar. 

Den betente sovingen

Ta for eksempel denne typiske diskusjonen om det betente temaet soving:

- Huff, vi sliter sånn med å få henne til å sove.

- Det høres slitsomt ut. Er dere i rommet helt til hun sovner? 

- Ja, vi har ikke noe valg.

- Kan dere ikke gå litt frem og tilbake? Hun blir trolig mer våken, og oppspilt, av at dere er der og underholder henne.

- Vi underholder henne ikke, vi er ganske klare på at det er natt. Og hva mener du med å gå frem og tilbake. Skrikemetoden? Den har jeg ikke noe tro på, altså. De kan bli traumatiserte av sånt.

- Det er en mellomting, da. Jeg mener ikke at hun skal ligge og hyle hele natten. Bare at dere kan gå litt inn og ut, så dere ikke er der hele tiden. 

- Jo, men da skriker hun jo hysterisk! Hun er ekstremt viljesterk..

- Klart hun blir viljesterk når hun får viljen sin hele tiden. Vi bare legger ungene våre, vi. Så må de sove.

- Så heldige dere er, da! 

- Nei, det vet jeg ikke. Det ligger jo en jobb bak. Alle barn kan oppdras.

- Ikke når de er så små, tror jeg. Og dere har jo veldig rolige unger, da. 

- Vel, vi skrur dem i hvert fall ikke opp.

- Vi skrur henne heller ikke opp. Hun vil bare ikke sove, sier jeg!

Blir fort stygt​

Nå begynner det å bli stygt, som du ser. Ingen får noe ut av diskusjonen. Den ene mammaen tenker hun sitter på en fasit som hun på død og liv skal tre over hodet på den andre. Den andre mammaen, som baler med leggingen, føler seg ikke møtt. Hun blir sår og sint og reagerer med å gå i forsvar. Og nå blir det kasting av ord og argumenter frem og tilbake, helt til den ene blir skikkelig sint. Eller de klarer å legge soveballen død, med høy puls og knute i magen.

For min egen del vil jeg si at jeg aldri fant noen fasit. Det eneste jeg vet er at guttene mine var helt forskjellige. En ble krakilsk hver gang han skulle sove og vi måtte gå ut og inn, eller sitte der, i timevis. Den andre sovnet før hodet traff puta og sov 12 timer i strekk. Den tredje måtte gi fra seg noen heftige skrik før søvnen kom og tok ham, og han våknet alltid i løpet av natten.

Alt kan diskuteres

Så er det andre diskusjoner, som spising. Se hvordan dette "uskyldige" temaet kan utarte seg mellom to mammaer:

- Han spiser ingenting lenger. Uansett hva vi serverer, sitter han bare og pirker i maten. Nå har jeg begynt å servere mer pølser enn jeg hadde tenkt. Da får han i alle fall i seg litt.

- Pølser? Den ferdigmaten er full av salt og tilsetningsstoffer. Nei, da hadde jeg heller servert skikkelig mat.

- Men han vil jo ikke ha!

- Åh, han spiser nok når det står en stund foran ham. Er han sulten nok, så går det meste ned.​

- Nei, det gjør ikke det, altså. Vi har prøvd alt!

- Så rart … Vi har gitt ungene alt av mat bestandig. Og spist sammen med dem. Da spiser de også. Og da jeg var gravid fikk jeg i meg stort sett alt.​ Jeg tror det gjorde at barna våre ble vant til mange ulike smaker tidlig.

- Jo, men det gjorde jeg også! Og han har jo spist normalt frem til nå. Det er i det siste han har endret seg.

- Det kommer vel litt an på oppdragelsen også. Jeg mener, hvis dere lager egne middager til ham … 

- Nei, det gjør vi ikke! Jeg sa bare at vi har litt enklere middager innimellom, så han skal få i seg noe mat. Jeg er så redd han ikke skal vokse og utvikle seg, hvis ikke … 

​- Vi er nok mer opptatt av at barna skal få i seg noe sunt. Jeg tror ferdigmat er det verste vi gir barna våre. Forskning viser … 

- Jeg vil da også at sønnen min skal få i seg sunn mat! Jeg er ingen barnemorder heller.

- Morder? Jeg bare mente at han får en dårlig start på livet, hvis han bare får pølser til middag. Og at det går an å ...​

- Han får ikke bare pølser! Og mener du at vi gir ham en dårlig start på livet? Å tvinge i barna mat de ikke vil ha, er det noe bedre? 

​Du skjønner tegninga. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tema etter tema. Hvor mange barn man bør ha, hvor mye penger man skal bruke på en barnebursdag, hvor mange pakker poden skal få til jul, hvor langt man bør dra på ferie, hvor mange ganger man bør ta tempen på en febersyk unge, hvor gamle ungene bør være når de begynner å barnehage. Og. Så. Videre. Og. Så. Videre.

Skremt og flau​

Innimellom blir jeg skremt og flau over å være en del av dette mammafellesskapet. Kan vi slutte å blande oss i alt, og la andre mammaer få være de unike menneskene de er? Enten de sverger til bæresjal, reiser til Mexico i barselspermisjonen, ammer til ungene er to, eller ikke ammer i det hele tatt, gir økologisk mat eller ferdigmat, samsover med ungen, putter dem i barnehage fra de er ett, holder dem hjemme til de er tre.

Og vær så snill, hver gang noen begynner å moralisere over deg, ikke la dem bruke kortet med at det er barnet de tenker på. Det tror jeg nemlig ikke på. Jeg tror at hver gang en mamma hever fanen, så er det mest for hennes egen del. Forklaringen kan være usikkerhet. Men det er ingen unnskyldning for å tråkke andre mammaer ned. Så be dem vennlig, men bestemt, om å la slegga ligge. 

Det befriende mangfold​et

Jeg synes det er viktig, og befriende, med mangfold. Hvem har sagt at vi blir mammaroboter så fort vi får barn? Vi er som regel de samme unike individene som før. Og for barna er det en gave å se personligheten til mamma. Hvem er hun og hvem er jeg i forhold til henne? Så vil de trolig gjøre noe likt når de selv blir mammaer, og noe ulikt. Et sunnhetstegn, spør du meg. For det finnes ingen fasit.

Av og til er det fint med råd. Når google ikke strekker til - eller bare forvirrer - og du trenger noen å snakke med. Bare husk at folk som regel gir råd ut fra seg selv, sin livssituasjon, sine erfaringer og behov. Det samme gjør du. Og vi kjenner ikke oss selv på andre. Dessuten ser vi som regel bare et flik av en annens liv, og ikke hele bildet. Det gjelder i enda sterkere grad når vi ser en kjapp facebookoppdatering, eller hører en bemerkning fra en søvnløs mamma.​

Klarer vi å akseptere at andre gjør disse mammagreiene annerledes enn oss, tror jeg vi er langt på vei mot et fellesskap der vi kan støtte, trøste, underholde og berike hverandre. Fremfor å nebbe over tastaturet og bryte hverandre ned. Det er tross alt det vi prøver å lære ungene våre: Å tørre å være sitt unike jeg. Være tolerante overfor alle som er annerledes. Og aldri, aldri bli et nettroll.

Mangfoldig klem fra Antisupermamma

PS! ​I boken jeg ga ut i vår, "Antisuper - leve best mulig som et helt vanlig menneske", skriver jeg om hvordan du lettere kan være den unike mammaen du er, med rak rygg, og bry deg mindre om hva andre tenker og mener. Her kan du lese mer om boka, som er i ferd med å ta et stort steg utenlands: Antisuperboken!

Leave a Comment:

Leave a Comment: