Mammaoppdragelse

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Oct 14

Det er et stort fokus på at barna skal få være unike individer. Men vi mammaer skal liksom være helt like. Tålmodige, pedagogiske, godnattsyngende, kakebakende vesener som følger en slags oppskrift på hvordan familielivet skal leves. Men er det egentlig noen som sitter på fasiten?

Svaret er nei. Jeg tror ikke det. Fordi det som er riktig for et barn blir galt for et annet. Og det som er riktig for en mamma blir galt for en annen. Så hvorfor i all verden bryr vi oss med hvordan andre gjør mammaoppgavene? Selv blander jeg meg ikke inn med mindre det dreier seg om omsorgssvikt. Noen har en tendens til å forveksle dette med at barnet ser en time mer på tv enn nabogutten, at hun ikke får den økologiske yoghurten i matpakken eller at mor ikke skråler seg hes på sengekanten hver kveld. Nei, det er ikke omsorgssvikt. Omsorgssvikt er lett å spore. Det er den lille vrengningen i magen når du hører et barn si: Jeg skulle ønske noen sa god natt til meg. Eller: Mamma er så sliten, hun bare sover og sover. Eller: Jeg lager middag til broren min (det går greit når jeg står på en skammel).

Du kjenner at du får vondt i magen? Og da skal du si fra. Da skal du ikke være redd for å blande deg, for å spørre, for å ikke gi deg før du får svar, for å ta opp telefonen og ringe inn en bekymringsmelding. Men heldigvis er det mer omsorg enn omsorgssvikt der ute. Og dreier det seg om at mammaen gir flaske eller brystmelk, går for spelt eller hvete, legger barnet syv eller åtte, da bør du holde det for deg selv. For du vet ikke best. Og denne indirekte mammaoppdragelsen skaper bare konflikter. Det har jeg sett og hørt utallige eksempler på. For eksempel overhørte jeg denne samtalen sist jeg var på kafe med to mammaer, og det ene barnet forlot bordet mens det andre måtte sitte:

– Åh, får hun lov til å gå fra? Våre barn må alltid sitte ved bordet til de er ferdige med å spise.
– Du mener at de må spise opp maten sin? Ja, jeg mener det ikke som kritikk, altså – men jeg tror det er sånn jeg fikk disse kiloene for mye. Jeg prøver å lære barna mine at de skal slutte å spise når de er mette.
– Åja, sånn … Hadde jeg sagt det, så hadde barna bare tatt en bit av maten og løpt fra bordet. Vi har veldig aktive barn.
– Våre barn er også aktive. Det er bare det at de må sitte til de er ferdige. De har ikke noe valg.
– Nei, men det er ikke alle barn som har like høyt temperament. Våre finner seg ikke i å sitte i evigheter på en stol. Og barn er ikke skapt til å sitte stille. De er ikke små voksne. Jeg tror veldig på det, altså. Søsteren min er Montessori-pedagog.
– Det er greit at barn ikke er små voksne. Men de må jo lære å oppføre seg. Ja, jeg mener det ikke som kritikk, men de kan ikke bare springe rundt og …

Ser du hvilken vei det går? Dit mødre krangler. For selvsagt er det kritikk. Og kritikk er sårt. Særlig når det er personlig. Og finnes det egentlig noe mer sårbart og personlig enn å være mamma? Ikke for meg. Tårene og sinnet er aldri langt unna. Både fordi jeg tenker jeg vet hva som er best for min familie – og da er det irriterende at andre blander seg inn. Og fordi jeg er usikker, fordi det ikke kommer noen brukerveiledning med barna. Hver familie må skrive sin egen. Og da er usikkerheten der: Gjør jeg det riktig? Vil han bli skadelidende? Burde jeg ha gjort som henne? Kanskje er det denne usikkerheten som gjør at så mange av oss har behov for å kritisere andre mammaer, og fortelle hvordan tingene bør gjøres. Blir det mer riktig hvis vi går i flokk?

Ferien er høysesong for konflikter. Barna går som regel godt overens og aksepterer hverandres ulikheter. De finner sine egne regler i leken. Det er verre med oss voksne. Når vi har ulike barn og ulike regler, når du gjør det sånn og jeg gjør det sånn – hvordan gjør vi det da sammen? Kanskje kan vi praktisere det vi lærer barna – akseptere hverandres forskjeller, lage felles regler og heller jenke oss en gang for mye. Jeg hadde nettopp en god opplevelse med en venninne som jeg var på hotell med. Barna fikk lov til å forsyne seg selv, og våre barn grabbet til seg det de kunne av kaker. Jeg lukket øynene og nøt noen minutter i fred og ro. Min venninne derimot, synes ikke det var greit at barna hennes spiste tre kaker. Hun spurte meg rett ut: Skal vi lage en felles regel? For eksempel en kake hver? Hun sa det respektfullt og uten det lille vedhenget etterpå: ”For vi er veeeldig opptatt av at barna ikke skal få i seg for mye sukker”. Og da svarte jeg på samme respektfulle måte: Selvsagt! Vi gjør det sånn. Det er trolig bedre for dem alle sammen. Og hadde vi vært uenige kunne vi ha forklart barna det også: Verden er ikke rettferdig. Vi har ulike regler for dere. Sånn er det bare.

Usikkerheten blir ikke mindre av tiden vi lever i, med alle nettavisene som forteller oss hvordan vi skal være korrekte oppdragere og sosiale medier som viser oss ”den perfekte familien”. Kanskje er det da vi trenger å være ekstra rause, støttende og aksepterende. Skape en enklere verden med rom for nyanser og ulikheter. Når jeg er sammen med andre mammaer tenker jeg; Du gjør ting på din måte og jeg gjør det på min. Enten du skipper fiskemiddagen og drar på McDonalds eller lar dem spille ipad fremfor å lese eventyr på sengen. Jeg vet sannelig ikke om det er riktig å være super eller antisuper heller. Jeg bare er som jeg er.

Klem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

(2) comments

Irene 14. October 2014

Ja! Fram for de individuelle mødrene også! 🙂 Jeg er glad for to ting:

1. At jeg var nærmere 30 da jeg fikk førstemann. Da var jeg så sikker på meg selv at hva andre mente om det gjorde, overså jeg faktisk glatt.

2. At det ikke var vanlig med internett da (1994). Da slapp jeg å få hundremillioner ulike meninger tredd nedover ørene på hvordan jeg burde eller ikke burde gjøre ting.

Å være ung mor i 2014 tror jeg må være en enorm utfordring langt utover amming, bleieskift, kolikk og oppdragelse.

Reply
Oslofru 20. October 2014

Så bra 🙂

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: