Mammavulkanen

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

Mar 29

Sinneanfall er noe av det vi mammaer har aller mest dårlig samvittighet for. Utsagnet er basert på tonnevis av mail fra dere følgere, hjertesukk fra utallige venninner og ikke minst: Egen erfaring. Jeg, som anklaget min far for å bli altfor sint til tider, er i ferd med å gå ham en høy gang. Det er det positive med å få barn – man forstår bedre hva sine egne foreldre hadde å stri med.

Sliten og skamfull

Jeg trodde jeg skulle bli mer rolig og harmonisk da jeg fikk barn. Men for hvert barn kommer jeg mer og mer i kontakt med et latinamerikansk gen jeg ikke ante at jeg hadde.

Du vet at alt blir verre når du blir sint. Men det er sannelig ikke så lett å holde lokket på trykkokeren bestandig. Som når du krangler med toåringen i en time om strømpebuksen (nei, Jesper Juul, det er ikke så lett å snu ryggen til og la henne ordne det selv, når hun bare ikke vil ha den på og det er 20 minus ute, du har en annen unge som må på skolen, en jobb du skal rekke og har hatt tærne til treåringen i neseborene halve natten). Det bobler innvendig. Og av og til flyr lokket av. Det er en naturlov. Selv om du har bestemt deg for ikke å bli sint. Selv om hun bare er to år. Selv om du har planlagt morgenen og lagt inn ekstra tid.

Etterpå føles det grusomt. Som en følelsesmessig hangover. Du er sliten, Kvalm. Skamfull. Du ser for deg det gråtende lille ansiktet. Gråten som du har forårsaket. Mammamonsteret. Hvorfor i all verden klarer du ikke å beherske deg og være den rolige og vennlige bestemte mammaen du så gjerne vil være?

Du er bare et menneske​

Fordi du er et menneske. Du har følelser. Og sinne er en såkalt sekundær følelse – altså en følelse som legger seg oppå en annen følelse, som frustrasjon eller redsel. Hvor sint blir du ikke når poden løper over veien uten å se seg for? Du skriker i raseri – fordi du er redd. Min mor fortalte om en gang hun gjemte seg i et skap i flere timer, mens bestemoren min gikk rundt og lette. Min mor var tre år og forsto ikke konsekvensen av det hun gjorde. Hun hørte sin egen mor bli reddere og redde. Til slutt ble hun hysterisk. Mamma ble gladere og gladere inni skapet. Hun gledet seg sånn til hun skulle hoppe ut og glede bestemor. Hallo, jeg har jo vært her hele tiden!

Hvordan tror du bestemor reagerte? Hun filleristet mamma. Så begynte hun å hylgråte. Og så fikk hun dårlig samvittighet og unnskyldte seg. Min mamma husker ennå sine egne følelser relatert til dette. Først sjokket over bestemors reaksjon. Så selvmedlidenheten. Deretter hvordan hun syntes synd på bestemor. Og til slutt vissheten om at dette måtte hun aldri gjøre igjen. 

Alle mini-infarktene

Jeg har hatt mange slike stunder. Når du får tre aktive gutter på tre år er du dømt til å få små hjerteinfarkt hver gang en av dem forsvinner i butikken, løper ut i veien, aker mot en bil og andre hverdagsepisoder. Jeg har blitt rasende, fordi jeg ikke klarer å ha kontroll, Jeg ser for meg at det verst tenkelige skjer, med det aller kjæreste jeg har. Det har jeg forsøkt å forklare dem. Når det er et sinne med mening er det lettere for barn å forstå. Kanskje kan de lære noe av det også. Når ungen har mast om å få sjokolade i butikken for tiende gang, og dere inngikk en avtale om at hun ikke skulle mase, og du til slutt blir sint - da er det et sinne med mening. Det markerer en grense. Nå er det nok! Og det er trygt for barn. Det som er utrygt er når sinnet ikke gir mening, når det kommer raserianfall ut av ingenting. Eller enda verre, når foreldrene ikke viser følelser i det hele tatt.

Forberedelse på voksenlivet​

Det ligger mye informasjon til et barn i dine følelser. Hvordan reagerer omverdenen når jeg oppfører meg sånn og sånn? Hvor går grensen, og hva skjer når jeg krysser den? De vil også lære at vi foreldre har ulike lunter, slik de senere må forholde seg til mennesker med ulikt temperament. På den måten er livet i hjemmet en trygg og god forberedelse på voksenlivet, som slett ikke er noen dans på roser. Å lære seg å leve handler i stor grad om å lære seg å håndtere sine egne følelser, og klare å forholde seg til andres. Hvis et barn aldri opplever sinne på hjemmebane, hvordan skal det klare å å takle det på bortebane?

Hva er motpolen til en mamma som aldri blir sint? En mor som alltid evner å holde ett toneleie, som bruker pedagogikk i alt hun gjør, som aldri blir usaklig eller emosjonell. Med andre ord: En robot. Og du er et menneske. Der ligger hele forskjellen. Jeg hører stadig mammaer si: Jeg må jo være den voksne! Ja, selvsagt. Du er den voksne, enten du vil eller ikke. Men er ikke en voksen også et menneske med følelser?

En krangel er ikke farlig​

Jeg har hørt flere venner snakke om ”den kalde krigen” i barndomshjemmet. De har hatt foreldre som ikke har kranglet, ikke grått, knapt vist følelser. Og så ligger det en underliggende stemning der, noe de kan sanse og som gjør dem utrygge – aggresjon, sorg, vonde følelser som det ikke blir satt lys på. Da tror det er sunnere for barn å vokse opp i et hjem der det er lov å vise hele registeret - bli lei seg, sint, frustrert. Når du viser slike følelser, og forklarer i tillegg, så lærer du barna at det er greit å spille på hele følelsesregisteret som de har blitt utstyrt med. Selv husker jeg at mine foreldre kunne krangle så koppene spratt (bokstavelig talt – jeg kan ennå huske at mamma smalt neven i bordet så kaffekoppene hoppet). Etterpå så jeg dem kysse og bli venner igjen. Det lærte meg at krangler og sinne ikke er farlig, og at det på ett tidspunkt vil komme en forsoning. Som regel ble det pappa som måtte krype til korset. Etter at vi hadde vært hos bestemor et par dager og han hadde ringt telefonen varm. Så dro vi hjem igjen. Det var ikke verre enn det. Bestemor var like rolig. Man må regne med litt klabb og babb, sa hun. 

Alt kan repareres​

Bestemor forsto noe viktig: Man kan ikke regne med at alt skal være fryd og gammen. Og alt kan repareres. Fremdeles reparerer jeg med mine barn. Selv om de er over alderen der de oppfører seg som om strømpebuksen er en tvangstrøye eller som om jeg er ondskapens yppersteprestinne når jeg skrur av barne-tv, så hender det at lokket flyr av. Som en morgen der minstemann ikke ville på førskolen uten Pokemon-kortene sine, som han vet han ikke kan ha med. Jeg hadde PMS og var stresset og vi endte opp med å komme altfor sent. Jeg ble sint. Altfor sint. Jeg hadde ingen forståelse for andre enn meg selv.

Først da vi var halvveis til skolen begynte jeg å roe meg ned, og kikket i bakspeilet. Der så jeg en femåring som satt ved vinduet og gråt stille. Det vrengte seg i magen. Jeg ble kvalm. Jeg så på meg selv i speilet. et mammamonster med røde øyne. Jeg kjørte bilen inn på en sidevei og stoppet. Jeg tok av oss sikkerhetsbeltene og trakk ham opp på fanget. Jeg sa unnskyld og lot ham gråte ut. Han er bare fem år, tenkte jeg. Alt han ville var å ha med seg kortene. Sånt er viktig i hans univers. Kanskje stikker det noe annet under også, som jeg ikke vet, kanskje kranglet han med kompisen din i går. Så begynte han å le gjennom tårene. Det er det som er så fint med barn, de snur like fort andre veien. Vi sitter i bilen midt på dagen, sa han! Da måtte jeg også le. Så kjørte vi til førskolen, og plutselig var det ikke så farlig med de kortene lenger. Glad i deg, ropte jeg etter ham da han gikk inn, i et siste, desperat forsøk på å reparere litt ekstra. Få ham til å glemme bildet av meg som et gapende monster. Hele drittstarten på dagen.

Barna vil få skrammer og sår​

Jeg gråt på vei hjem. Og hadde vondt i magen hele dagen. Da han kom hjem om ettermiddagen minnet jeg ham på episoden. Jeg trodde han skulle bli anklagende, eller begynne å gråte igjen. Vet du hva han snakket om? Klemmen i baksetet. Midt på dagen! Og jeg fikk meg en tankevekker. Vi legger sånn vekt på alt det gale vi gjør, vi mammaer. Vi glemmer alt det gode vi gjør - som å reparere. For barna vil få skrammer og sår i oppveksten, det er en naturlov. Men vi kan sette plaster på og blåse så godt vi kan. Og det er mer enn godt nok, så lenge det er gjort med kjærlighet.

Som Leonard Cohen sa så vakkert: There is always a crack in the wall. Thats have the light gets in.

Klem fra SuperAntiRobot

PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg om hvordan du kan føle deg bedre som den mammaen du er - og hvordan du kan stå i den uperfekte hverdagen på best mulig måte. Her kan du sikre deg et av de siste (!) eksemplarene av bestselgeren: Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske.​

Et lys i raseriet

Kiling er bra for å reparere

Leave a Comment:

(4 ) comments

Charlotte Ho 4. April 2017

Viktig innlegg om et viktig tema <3 Takk!

Reply
hege 4. April 2017

Dette var akkurat det jeg trengte å lese i dag, etter en heftig morgen! Tusen takk for at du deler 🙂

Reply
Silje 4. April 2017

Godt skrevet. Det er viktig å huske 🙂

Os. Thats HOW (!) the light

Reply
Cathrine Narum 5. April 2017

Takk! Bare takk.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: