Min uperfekte historie

By Kristine Henningsen | Antisuperdama

Apr 15

Jeg har sagt det mange ganger – og jeg kan ikke få sagt det nok. Hvordan alle likerne og kommentarene og delingene deres har vært et gedigent boost for selvtilliten og fått meg til å dele mer og mer. Det har gradvis blitt mindre skummelt å komme ut av skallet. Ikke misforstå – jeg har alltid vært åpen og sosialt trygg. Men som mange andre har jeg delt den virkeligheten som jeg vil at folk skal se. Og gjemt det andre inni meg.

Du vet, som når du deler med venninner at du hevet stemmen til ungen fordi hun ikke ville sove kvelden før – og så ler du litt. Du forteller ikke at du lå i fosterstilling i sengen og gråt samme kveld, fordi du ikke trodde du passet til å ha barn. For du har jo hørt det mange ganger: Ja, selvfølgelig kan du bli sliten og frustrert. Men du angrer ikke!

Sånne klisjeer gjør vondt verre. Selvsagt kan du angre. Og angeren føles dobbelt ille når andre gjør det til et tabu. Jeg er veldig glad jeg hadde en nær venn som sa til meg da kolikken herjet som verst: Jo. Det kan absolutt hende du angrer.

Som når du må bære en unge hylende gjennom butikken mens føttene hans går som en tromme mot din gravide mage og blodsukkeret har nådd bånn. Er det verdt det? Var det dette jeg skulle bruke livet mitt på? Og så dette vanskelige og kontrastfylte som gjør alt forvirrende. Du elsker dette krapylet mer enn noe annet i verden. Hadde det kommet en drapsmann inn i butikken hadde du gått foran ham og tatt en kule. Uten å blunke. For det er ikke kjærligheten som er fraværende. Det er oppgaven som er overveldende. Og det er ikke nødvendigvis ungen som er problemet, men samfunnet. Fordi de skaper et glanset bilde av det å være mor. Og fordi alle følelser på den motsatte siden av glad-skalaen ikke er anerkjent. Med en verden full av løsninger og lykkelig på 1-2-3-bøker er det rett og slett pussig at man føler seg noe annet enn nettopp lykkelig og løsningsorientert.

Derfor går mange av oss går rundt med konstant dårlig samvittighet og like dårlig selvfølelse. Jeg vet det, fordi jeg blir nedmailet av unge kvinner som føler det nettopp slik. Det de sliter aller mest med er å føle seg gode nok. De lengter etter å strekke til, gjøre det riktig, være den mammaen de ønsker å være. Facebook oppdateringer av smilende barn og nettartikler om hvordan man skal rose barnet riktig og avisforsider om hvor mye man skader de små kroppene med feil kosthold – kan være med på å bryte ned følelsen av å være god nok. De får det ikke til ”slik man bør”. Så kommer skammen. Den får vokse som et troll innvendig og gnage på innsiden av magen. Og jo mer du må skjule og beskytte dette trollet, som du egentlig hater, jo mer ensom blir du.

Det eneste som hjelper for å bekjempe trollet er å åpne døren. Troll tåler ikke dagslys. De sprekker nesten øyeblikkelig. Særlig når de blir møtt med en som ikke er redd, men som rolig sier: Jeg har sett sånne som deg før. En som nikker gjenkjennende og står på stedet hvil. Troll tåler ikke sånt. De har ikke en sjans mot åpenhet og fryktløshet. Det er den eneste måten å utrydde dem på.

Jeg lærte mye om dette da jeg utdannet meg til å bli gestaltterapeut. Jeg delte ting jeg aldri hadde trodd jeg ville å dele. Jeg trodde de andre skulle støte meg vekk. Synes jeg var svak. Le av meg. I stedet opplevde jeg gjenkjennelse og støtte. Og da skjedde det utrolige – jeg kjente at sårbarheten gjorde meg sterkere. Jeg gjorde de rundt meg tryggere – fordi de kunne komme etter og fordi de følte de ble mer kjent med meg. Den ekte meg. På den måten fikk jeg ekte møter og ekte venner. For livet.

Du beskytter deg sjelden ved å holde tilbake og leke tøff. Du blir sterkere av å dele og være sårbar - i et trygt miljø. Øv deg på noen du stoler på, kom ut steg for steg. Og husk at vi er mer universelle enn du tror. Du er aldri den eneste på planeten som føler det sånn eller slik, selv om ”alle andre” sier noe annet. Det er fordi de er redde for å havne utenfor ringen. Det er menneskelig. Et urinstinkt. Vi er flokkdyr som trenger hverandre for å overleve. Men vi trenger ikke være like. Heldigvis. Tør du si eller gjøre noe annet kan en annen komme etter. Slik forandrer du verden, litt etter litt, bare ved å være ditt uperfekte jeg.

Jeg har turt, selv om det er dritskummelt. Alle de gode tilbakemeldingene fra dere har lært meg at det er verdt det, all bloggingen om det som er vanskelig og skjørt og av og til uforståelig. Kommer det en dårlig kommentar nå, som jeg vet vil såre meg, vifter jeg den vekk som en mygg. Rause, trygge mennesker støtter andre - så lenge de har hjertet på rett plass og ikke plager andre. Og det er slike mennesker jeg vil ha i livet mitt – og her på Antisuper. Så hvorfor skal jeg bry meg med de andre?

Jeg har hoppet enda litt lengre ut av komfortsonen – og skrevet en bok. Det lille, idealistiske forlaget Flux spurte om jeg ville skrive en bok om det å være et autentisk menneske. Det fikk meg til å tenke. Hva er et ekte menneske? Det er det bare du som vet. Hva som er ditt innerste vesen og hvordan du kan leve slik det er riktig for deg. Derfor er det nettopp det boken handler om, om hvordan du kan akseptere livet, og menneskene i det, som det er. Vite at det som er riktig for deg ikke nødvendigvis er det for en annen – og vice versa. Det finnes ingen fasit. Derfor kan du like gjerne senke skuldrene og være deg selv. Være åpen. For vi trenger åpenhet mer enn noen gang. Ekte åpenhet.

I det moderne samfunn viser vi bare fliker av virkeligheten. Det er derfor så mange er ensomme i et samfunn som aldri har hatt flere kommunikasjonsmuligheter. Jeg har valgt å gå i front og være så åpen jeg kan med denne boken, selv om jeg mange ganger har vært kvalm av engstelse. Tør jeg å dele hvordan jeg har sviktet andre – og blitt sviktet selv? Om hvordan jeg levde i mange år med en rusmisbruker – skammen og den økonomiske ruinen det medførte? Om hvordan det føltes å streve med å få barn i mange år – og når jeg så fikk tre på rappen – følte jeg ikke taklet det i det hele tatt? Om hvordan det var å miste sin nærmeste venn altfor tidlig og oppleve selvmord på altfor kloss hold?

Nei, dette er ingen lidelseshistorie. Tvert i mot. Alt jeg gjør er med svart humor – det går hånd i hånd med det svarte alvoret. Selvsagt skal vi le – og vi trenger det særlig når livet er trist. Og jeg sitter her i dag og har det bedre enn noen gang, det tør jeg å påstå. Ikke fordi livet er en dans på roser eller jeg har funnet en magisk lykkekode. Rett og slett fordi jeg har lært meg å akseptere meg selv og livet slik det er.

”Antisuper – hvordan leve best mulig som et helt vanlig menneske” har vært et idealistisk prosjekt fra ende til annen. Du blir ikke rik av å skrive bok og du vet aldri hvordan det går med den. Det er den enkle og brutale sannhet. Jeg vil derimot aldri gjøre noe halvveis og her har jeg gått ”all in”. Jeg skriver om egne erfaringer og setter det i en psykologisk ramme, så du kan kjenne deg igjen, kanskje gråte litt, definitivt le, bli inspirert og føle deg god nok som du er. Som et helt vanlig menneske. For det er du.

Lyst til å ta en sniktitt på boken? Les baksideteksten ved å klikke på Flux ikonet under (og etter det kan du kjøpe boken - hvis du har lyst)

Leave a Comment:

Leave a Comment: