Min viktigste avgjørelse

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

May 27

Enkelte har trodd at det å være antisuper betyr det samme som å gi blaffen i ungene sine. Det stemmer ikke.

Trygghet og grenser

Å være antisupermamma betyr å senke skuldrene og ta det store perspektivet. Se hva barna trenger - og ikke trenger. Har du lyst til å stå halve dagen og bake cupcakes? Be my guest. Så lenge du har lyst. Men det er ingenting du bør føle deg tvunget til. 

Barn trenger i hovedsak to ting: Trygghet og grenser. Alt annet er en bonus, som du skal ha overskudd til å gi.

Millioner mangler omsorg

Jeg har alltid sagt at hvis du har overskudd til å kjøre barna dine til 100 fritidsaktiviteter og bake tre sorter kake til hver skoleavslutning, så kan du bruke noe av energien på barn som mangler det vesentlige. Og det er det mange barn som gjør. 

Visste du at 1 av 10 barn har mistet eller risikerer å miste stabil omsorg fra trygge voksne? Dette utgjør 220 millioner barn. 

385 millioner barn lever i ekstrem fattigdom? 

Drøyt halvparten av verdens 65,6 millioner flyktninger er barn?

Hvert femte minutt dør et barn som følge av vold?

Da virker det kanskje ikke så farlig at du ropte litt høyt til henne i dag morges. Eller at du ikke fikk laget piratkake til bursdagen hans. 

Det lille som betyr alt

Senk skuldrene. Vit at du er bra nok for barna dine. Og gjør gjerne dem, og hele verden, en tjeneste: Lær dem å se utover seg selv. Har du tenkt over at når barn gir noe til andre, så styrker det deres egenverdi? Følelsen av å være til nytte, opplevelsen av mening?

Derfor har vi alltid tatt med oss barna på veldedighetsprosjekter, og det har gitt enormt mye. Både til de som gir og de som mottar. Vi var blant annet med på å bygge opp en pikeskole i Panama, der jenter fra fattige familier kunne bo for å ta høyere utdanning. Uten denne hjelpen hadde de forblitt i fjellene, der de hadde hatt to valg: Gifte seg tidlig eller begynne å vaske for rike mennesker. Nå fikk de muligheten til å ta en høyere utdanning, bygge et godt liv - og etterpå forpliktet de seg til å gi tilbake ved å hjelpe nye jenter.

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan de holdt tårevåte takketaler for oss, hver og en av jentene, etter at vi hadde gitt dem pengene vi hadde samlet inn. Og ikke minst: Hva det gjorde med oss og barna. Det sitter i hjertet ennå - følelsen av å ha gjort en forskjell for noen.

Praktisere det man preiker

Dette må vi fortsette med, tenkte vi, i en eller annen form. Det er ingen grunn til å vente til barna blir store. Ta dem med, de er neste generasjon som skal påvirke verden. Da trenger de stort perspektiv og et like stort hjerte. Så kom muligheten, helt av seg selv, i form av en forespørsel fra SOS-barnebyer. Kunne vi tenke oss å bo en måned i en barneby i Nepal? 

Ja, sa vi. Selv om vi ikke ante hvordan vi skulle gjøre det med jobben, og barna akkurat hadde fått dreisen på spansken. For man må praktisere det man preiker, ikke sant?

Og dette opplevdes som livsviktig. Her kan du lese om hvordan det gikk: Å spjelke vinger med kjærlighet

Hilsen Antisupermamma i Nepal

Foto: Nina Ruud


PS! Antisupermamma er nå stolt ambassadør for SOS-barnebyer. Av all inntjening på denne bloggen, eller andre aktiviteter antisupermamma driver med (foruten å være smartlat), vil en prosentandel gå til SOS-barnebyer. Fordi millioner av barn trenger det. Langt mer enn mine egne trenger perfekte matpakker.

Leave a Comment:

Leave a Comment: