Når alt blir smått

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Nov 19

Når tragedien treffer føles alt annet smått. Det som nylig har skjedd i Frankrike er bare vondt og meningsløst. Det skaper redsel og forvirring, medfølelse og sorg, sinne og hat. Og det setter livet og morsrollen i perspektiv.

Noen mammaer har brukt uendelig mange timer på å oppdra og elske menneskene som ble drept. Noen mammaer har brukt like mange timer på å oppdra og elske menneskene som fyrte av skuddene. Uansett hvor mange ganger vi prøver å stemple mordere som monstre – og jeg skulle ønske det var slik, for da hadde alt vært enklere - så er vi alle mennesker av kjøtt og blod. På samme planet. Og på en del av planeten har noen tenåringer blitt hjernevasket til å utføre grusomme handlinger, i den hensikt at det er det eneste riktige å gjøre.

På en annen del av planeten sitter jeg, Antisupermamma, og synes alt som skjer her er så smått, så smått. Alle innleggene som ligger på vent, stikkord fra en kjip morgen der jeg var altfor sur eller en komisk episode fra sist jeg var på foreldredugnad. Det virker så ubetydelig nå. Fordi ingen av menneskene jeg er glad i har blitt drept. Fordi jeg ikke har hjernevasket noen til å drepe et annet menneske. Så hva har jeg å være lei meg for? Hvorfor i all verden skal jeg ha dårlig samvittighet?

Det kommer nok tilbake. Alt småtteriet som tidvis gnager i magen. Men akkurat nå, når tragedien er så nær, både i rom og tid, er det meningsløst å straffe meg selv fordi jeg brølte litt for høyt en kveld: Nå er det nooooook! Minstemann ville ikke legge fra seg lekegeværet og klokka var over 21. Men det var ikke et ordentlig gevær han gikk rundt med og ikke siktet han på noe annet enn veggen. Det er meningsløst å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke konstant ser på barna når de roper: Se meg! Se på meg!

For nei, akkurat nå ser jeg ikke på dem mens de spiller fotball. Folk rundt meg tror sikkert jeg er en Tårnfrid-mamma som driter i ungene, og sitter og bestiller meg ny veske på nett eller svarer på jobbmail.

Men jeg gjør ikke det. I stedet skriver jeg om noe jeg synes er viktig. Viktigere enn å feste øynene konstant på mine egne tre avkom. Jeg prøver å finne perspektivet. Og dele det med deg. Fordi jeg tror vi trenger det mer enn noen gang. Ikke bare mammaer i Norge, men hele verden.

De siste ukene har jeg grudd meg til å se meg selv på ”Kjære mamma” på TV2. Jeg får ikke sett episodene der de andre mammaene er med, ettersom jeg for tiden bor i Malaga. Men jeg hører at alle mødrene som er med er fantastiske. Firebarnsmammaen, der en av barna har cerebral parese, som trener dette barnet hver dag samtidig som hun har en engels tålmodighet med de tre andre. Karrieremammaen med stoppeklokke – og barn som følger den (!) Jeg skulle gjerne hatt stålkontroll på mine unger. Men de oppfører seg som bikkja vi hadde en gang i tiden, som tenkte ”whats in it for me” hver gang vi ropte på ham. Det tar en evighet å komme ut av døren hver gang vi skal noe. Og jeg klarer bare ikke å si fra om at barna skal legge seg 14 ganger på rad uten å detonere til slutt. Hakke sjangs.

Har jeg dårlig samvittighet? Nei. Fordi jeg tar meg i å stadig trekke ungene tett inntil meg og fortelle hvor høyt jeg elsker dem. Selv om jeg blir sprø av grisingen ved bordet, maraton i vanndrikking etter sengetid, en halvtime for å få på seg skoene før fotballtreningen, fettflekker på vinduene. Så vet jeg at jeg er verdiløs uten dem. At det er en hårfin balanse mellom et liv som er verdt å leve og et liv der jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene. Jeg har ikke mistet mine barn i et terrorangrep. Jeg har ikke mistet pappaen deres heller. De er her alle sammen, med alle lemmene intakt og latter og brøl som skaper ekko i veggene. Og det vet jeg å sette pris på.

Jeg har god samvittighet fordi jeg jobber med å skape barn som ser at verdenskartet er større enn deres egen navle. Vi har bodd i Panama, der ungene har sett rikdom og fattigdom på nært hold. De har vært på internasjonal skole der de måtte kjempe seg inn i miljøet, lære seg to nye språk samtidig og tåle å sitte på gulvet når det ikke var nok stoler i det eneste klasserommet med air condition.

Jeg har god samvittighet fordi jeg ikke er med over til naboen når de sparker ballen over gjerdet. De må stotre seg frem på spansk og lære å beklage seg. Med ydmykhet og rett rygg. Da vet jeg at de tør en annen gang. Når jeg ikke er der. De vil snakke med et annet menneske, selv om han ser annerledes ut, selv om språket ikke er det samme. Og naboen smilte. Sønnen min fikk ballen tilbake. Et glass saft. Og ros for det lille han klarte å si på spansk. 

Innimellom kikker jeg på barna mine over dataskjermen. Hva ser jeg? Tre unger som spiller på et lokalt spansk fotballag og er komfortable med det. De synes ikke lenger alt som er nytt og annerledes er skremmende og ”feil”. De ser nyansene. De ser mennesker som på mange måter er like dem selv, selv om de snakker et annet språk, ser annerledes ut og har andre vaner og måter å oppføre seg på.

For hei, mine tre elskede sønner som tidvis driver meg til vanvidd, hør! Jeg vil at dere skal gå foran. Forstå. Være tre eksempler for andre. På sosiale medier og i det virkelige liv. Jeg vil at dere skal forstå at selv om en gutt med rødt hår slår deg en gang, betyr det ikke at alle med rødt hår er voldelige. Selv om en schæfer glefser etter deg på gaten betyr det ikke at alle schæfere biter. Du skal ikke være en av dem som sitter bak skjermen i sofaen og sprer gift på sosiale medier, om muslimer og flyktninger som du ikke vet noe om, annet enn at de skremmer deg og truer din konforme tilværelse. I stedet skal du ut i verden og få perspektiv. Selv om det er ubehagelig til tider. Og gjett hva? Jeg har god samvittighet for det ubehaget også. Fordi ubehag er det du vokser på. Hvordan skal barn som bare har hatt solskinn og lyskasterne rettet mot seg, tåle regn og dunkel belysning?

Så nei, fremdeles gnager det ikke i magen fordi jeg ikke står med blå poser under øynene hver morgen og lage eggehjerter i matpakken eller leser ”Frida har følelser i alle farger” til jeg blir hes og sur.

Det er ikke en eneste god ting å si om det som skjedde i Paris, eller noe annet terrorangrep i hele verden. Men i det minste kan det redusere eller fjerne den meningsløse skyldfølelsen vi mammaer går rundt med. Jeg håper det. For jeg er sikker på at det beste vi kan gjøre for ungene våre er å lære dem å blåse i bagatellene og sette energien inn på det som er viktig. Og det gjør vi først og fremst ved å få dem til å se utover. Tenke større enn seg selv. Rette samvittigheten mot en klode som ligger syk med feber og samtidig er full av aggresjon. Og vite at alt annet, det er ikke så farlig.

Nå sitter jeg på flyet på vei hjem, og gruer meg ikke lenger til å komme i studio for å høre hva andre mammaer synes om meg. Den slakke mammaen som har bestemt seg for å ikke ta mastergrad i moderskap, for å skape tre perfekte produkter som blir høye på seg selv. Jeg vil heller være et helt vanlig menneske, på godt og vondt, som gjør så godt jeg kan for å skape unger med vidsyn og empati. Klarer jeg det, ja, da skal jeg gi meg selv en god klapp på ryggen.

Varm klem fra snart kjære (antisuper)mamma

Ps! Boken min Antisuper skriver jeg mer om hvordan du kan konkret kan senke skuldrene og føle deg god nok som den mammaen du er - blant annet ved å innta det store perspektivet. Her kan du kjøpe boken (få bøker igjen!)

Leave a Comment:

Leave a Comment: