Når livet endrer seg

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 18

I sommer reiste jeg gjennom Europa med mann og tre barn. Det skapte minner og oppdagelser, glede og latter. Det var også intenst og slitsomt. Søl i bilen, mas om nettbrett, kjeks som ble urettferdig fordelt, diskusjoner om vi skulle reise sent eller tidlig. 

Innimellom de gode stundene kom det tilbake; følelsen av å kveles, utmattes, tankene om å seile av gårde på et isflak, der jeg kan være helt i fred, fritatt for krav, uten en lyd. 

Det er vanskelig å sette pris på noen du har rundt deg døgnet rundt. Det er lett å glemme å være takknemlig.

Excel-ark og x-faktorer

Mye av turen, som startet i Spania, gikk ut på å planlegge sommeren i Norge. Vi gledet oss til å komme hjem til familie og venner.  Vi laget en vanntett plan for hva vi skulle gjøre med hvem, når og hvor. Alt stemte i excel-arkene. Men vi hadde glemt en vesentlig ting: Livet.

Denne X-faktoren som trumfer alt. Virvelvinden som sveiper med seg excel-ark, river i stykker visjoner og lager støv av drømmer. 

Den har ikke alltid et dramatisk inntog. Noen gang kommer den som et stille vindpust. Som denne dagen, midt i juli, når sola nettopp har stått opp, og jeg blir vekket av min fars stemme: Mamma er dårlig.

Bare dette, lavmælt og nærmest betydningsløst. Men det er noe med måten han sier det på. Tonefallet overdøver ordene. Jeg setter meg opp i sengen og kjenner en fornemmelse av kvalme. En indre uro som stiger. Som når du trekkes opp en berg- og dalbane, sakte, det knaker i metallet, og du aner ikke hvordan ferden vil bli eller når den tar slutt. Du vet bare at fra nå av har du ikke kontroll på noe. Livet vil kaste deg hit og dit og du må holde deg fast og holde ut. 

En sårbar klippe

Jeg hadde ikke feiltolket tonefallet. Mamma er dårlig, og blir fort verre. Ambulanse og båre, to fremmede, uniformskledde mennesker i mitt barndomshjem. Mamma har et vrengt ansiktsuttrykk som får henne til å ligne en annen. Pappas ansikt får en grålig farge. Øynene er store og forvirret. Han, som alltid er rask og handlekraftig, går rundt i sirkler og gjentar for ambulansefolkene at mamma aldri er syk.

Men nå er hun syk. Så syk at hun må ned steintrappen og ut i den signalgule bilen. Hun brekker seg. Skjelver. Får ikke puste. Må sette seg i trappen. Sterile spyposer og oksygenmasker.  Og jeg står der i morgenkåpen, hennes morgenkåpe, som lukter mamma, slik hun alltid har luktet mamma og vært min klippe av trygghet i en organisk, sårbar kropp, og det forstår jeg ikke helt før akkurat nå, og alt jeg klarer å tenke er: Er det her det skal ende. I trappen der jeg har kommet fra skolen og hun har ventet med mat og et øre, der jeg har løpt opp som tenåring, som om steintrinnene var av springfjær, og gledet meg til å dele at jeg har fått min første kjæreste, gråtende slept meg opp for å fortelle at han har dumpet meg, der jeg har hinket meg opp for å få plaster og medfølelse, der hun smilende har tatt meg i mot etter min første interrailtur, og rasende møtt meg fordi jeg har kommet flere timer for sent og hun er redd, så redd at ansiktet hennes er like ugjenkjennelig som nå.

I trappen. 

Det voksne barnet

Det er ikke mamma som sitter der. Det er en annen. Når jeg får et glimt av meg selv i speilet ser jeg også en annen. Jeg er ikke lenger barnet som bodde her. Jeg er en voksen kvinne. Er det nå jeg skal bli den eldste, den som må være klippen, den som ingen forstår er usårlig før virvelvinden kommer.

Jeg tenker på hva mamma sa de gangene jeg var liten og gråt, og hikstet at jeg ikke orket tanken på å leve uten henne. Den dagen hun døde ville jeg dø også. Alt vil være annerledes da, beroliget hun. Jeg ville trolig ha min egen familie å leve for. 

Det er delvis sant. Ja, jeg har en egen familie som betyr alt for meg. Det betyr ikke at mamma har blitt noe mindre viktig. Jeg trenger fremdeles en mor. Barnet i meg har ikke blitt borte selv om jeg har vokst meg stor.

Uønskede ord i livsplanen

Oppdateringer fra pappa på sykehuset mens vi andre er hjemme og venter. CT og EKG, og alle disse andre tekniske ordene som vi ikke har plottet inn i excel-arkene. Ord ingen vil ha inn i livsplanen, men som må skrives inn av altfor mange.

Samtidig ringer en venninne. Mannen vil skilles. Rett etter at de har flyttet til en ny by, der hun ikke kjenner en kjeft. I perioden der hun er uten jobb. Nå sitter hun der, langt nord i landet, med to døtre som snart skal få nyheten. Hun aner ingenting om timene fremover, dagene, ukene, månedene, årene. Sorgen over å ha mistet sin store kjærlighet, og alt som skulle fortsette å bli, blander seg med frykten for det praktiske. Hvor skal de bo? Hvordan skal barna fordeles? Vil hun klare å forsørge seg og jentene?

Hver gang stemmen hennes er i ferd med å briste tar hun et dypt drag av sigaretten. Jeg aner ingenting, sier hun, og han er ikke til å snu. Jeg føler meg totalt hjelpeløs.

Jeg kan ikke hjelpe henne, annet enn å lytte og forsøke å støtte. Hun er alene i sitt, jeg i mitt, og den eneste trøsten er at vi er alene sammen.

Kan dø av alt

Så kommer det en telefon fra pappa. Mamma har fått blindtarmbetennelse. Vondt og dramatisk, og like ufarlig. Snarlig kikkhullsoperasjon. Og mamma, som er gjennomlyst av røntgenapparater, ser fullstendig frisk ut ellers. Pappas stemme er lett og trillende. 

Berg- og dalbanen kommer i mål, etter en liten loop. Det gikk bra denne gangen. Kvalmen avtar. Uroen forsvinner. Innholdet i kroppen faller langsomt på plass. 

Rett etterpå tikker det inn en melding fra en kamerat. Han har akkurat vært på etterkontroll etter en kreftsykdom. I flere uker har han grudd seg til dommen. Nå vet han at han er kreftfri. I to år til han kan være overlegen. Jeg skal bestille meg en tur til Sydney, sier han, jeg har alltid drømt om å se operaen der. 

Du er blitt sterkere, sier jeg. Ja og nei, sier han. Det er ikke sant at alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere. På mange måter føler jeg meg svakere. Reddere. Fordi jeg vet hvor sårbar jeg er. Samtidig tør jeg å gjøre ting jeg ikke turte før, nettopp fordi jeg vet at man kan dø av alt. 

Kontroll er en illusjon

Hvor redde skal vi være på livets reise?

Du kan spenne på deg sikkerhetsbeltet, kjøpe all verdens forsikringer og ha plan B, C, D og E. Likevel har du ingen garanti. Alt kan ramme deg og dine nærmeste, når som helst og hvor som helst. Du har ingen kontroll, det er kun en illusjon. Da den illusjonen brast for meg, ble jeg vettskremt. Samtidig var det noe forløsende over erkjennelsen. Jeg kunne lene meg tilbake og ta vare på det eneste jeg hadde: Øyeblikket.

Samtidig er det ikke mulig å nyte hvert øyeblikk. Lykke er en følelse, ikke en tilstand. Hadde du vært euforisk døgnet rundt hadde hjertet stoppet av overbelastning. Denne hete sommeren må til slutt bli avløst av regn. For den samme sola som varmer og skaper liv, er den som setter fyr på skoger og tar liv.

Det utvidede rommet

Når smerten sprenger innvendig gjør det vondt. Det utvidede rommet kan skape plass for redsel, bitterhet og sinne. Og ny visdom, nestekjærlighet og glede. Når mørket stilner verden rundt deg og gjør rommet kjølig, kan det kjennes ubehagelig. Det er også det som får deg til å legge merke til morgenens solstråler som varmer opp rommet, og lyden av verden som settes i bevegelse. 

Etter den lille loopen har jeg satt på cruisekontrollen og begynt å irritere meg så smått over baksete-mas om is og wifi. Sånn skal det være. Jeg kan ikke være redd for hva som kan dukke opp rundt neste sving, og jeg kan ikke være takknemlig hver gang jeg ser barnas fjes i bakspeilet. Men jeg kan forsøke å ha det så bra jeg kan ha det på reisen, vel vitende om at veien har en ende. En dag skal jeg ikke videre. Da er det ugjenkallelig over. Frem til da kan jeg kan ta de veivalgene jeg ønsker, samtidig som det når som helst kan dukke opp virvelvinder som slenger meg i en annen retning. De kan være varme og omfavnende eller kalde og brutale. Ingen vet hvor mange de får, av den ene eller andre sorten, og derfor er livet urettferdig og samtidig demokratisk.

Hjertekameraet

La slitenheten og takknemligheten, gleden og irritasjonen, roen og rastløsheten, gå hånd i hånd i sommer. Disse følelsene utfyller hverandre bra. Ta vare på øyeblikkene, frys dem med hjertet, ikke nødvendigvis med kameraet. Og husk at som regel titter lyset frem igjen bak en sving, etter en tid med forvirrende mørke og manglende GPS. 

Sommerklem fra Antisupermamma 🙂


Leave a Comment:

Leave a Comment: