Når alt er mørkt

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Dec 20

Når jeg sier jeg har dårlige dager, virkelig dårlige dager, oppdager jeg at det er mange som ikke helt tror meg. Du som bor i Spania, sier de. Du som driver en forfatterskole med mannen din, har en godt besøkt blogg, prestert å gi ut flere titalls bøker, fått tre velskapte unger, er frisk og rask. Hva har du å være nedfor for?

Innvendig + Utvendig = Ubalanse 

Poenget er bare at det som er rundt deg ikke nødvendigvis har sammenheng med det som skjer innvendig. Tenk om det var så enkelt som at et vakkert julehjem gjorde det like skinnende på innsiden. Men det er et overskuddsfenomen. Når du har det bra kan du bli enda mer oppstemt av å pynte hjemmet ditt og glede deg til jul. Men når det er mørkt på innsiden hjelper det ikke med en lysende plaststjerne i vinduet. Da er det mørkt uansett. Og alle bud om lettkjøpt lykke føles som et hån. For det finnes ikke. Vi kan ikke kjøpe oss ut av vanskelige følelser. Der er livet fullstendig demokratisk: Vi må takle nedturene, alle sammen, i den form og grad de kommer. 

Blodigle i magen

Jeg er ikke redd for dårlige dager. Det er når den vonde følelsen ikke vil slippe taket i kroppen, når blodiglen har sugd seg fast, at det begynner å bli ubehagelig. Jeg blir urolig og tappet for energi. Det er lett å forsøke å flykte fra den, late som om ubehaget ikke er der, i en tid der bare lyse følelser er verdt noe. Overalt er det online-kurs og bøker og videoer om hvordan du skal tenke for å bli lykkelig - eller såkalt vellykket. Du sitter i førersetet i ditt eget liv. Du bestemmer hvordan du skal føle deg. Du kan visualisere deg frisk og glad og rik. Start med å føle deg sånn, så vil hele universet hjelpe til, og alt endrer seg til det bedre. Vær takknemlig, hver eneste dag, for alt du har. Skriv lister. Ser du hvor mye du bør være glad for? Nå, slutt å sutre. Kom deg på beina og lær deg om hvordan du blir din beste versjon. Din vanlige versjon er ikke bra nok. Din verste versjon vil vi ikke høre snakk om engang. 

Når du bare ikke makter ...

Men hva når du ikke makter å tenke positivt, når du ikke klarer å være din beste versjon og du sliter med å føle deg takknemlig? 

For en stund siden ble jeg tatt av en mørk bølge. Dette var etter en periode der jeg jobbet mye og presset meg for hardt. Så kom det noen uventede knekker på toppen av dette, både økonomisk og relasjonsmessig. Det var det lille som fikk alt til å bikke over. Brått satt jeg bare der. Handlingslammet. Stirret ut i luften. Fikk ikke gjort noe fornuftig. Alt føltes meningsløst. Tomt. Mørkt. Til ingen nytte. Jeg begynte å miste troen på meg selv, alt jeg hadde jobbet for. Misunnelsen begynte å sive inn, som gift i systemet. Hvorfor får alle andre det til - unntatt meg? Så kommer følelsen av å være et dårlig menneske. For vi skal være rause, ikke sant? Sosiale medier flyter over av hjerter og lykkønskninger og komplimenter. Og her sitter jeg, og er misunnelig og smålig og ekkel. 

Og slik starter en negativ spiral. Du dras nedover, enten du vil eller ikke. Det er lett å forsøke å dempe ubehaget med mat, alkohol, narkotika, spilling. Jeg klandrer ikke de som gjør det - og det har nøyaktig samme effekt som å pisse i buksa for å bli varm. Det hjelper med en gang, og etterpå kommer den kalde, stikkende følelsen. Selvforakten. 

Drittmamma

Jeg ville tatt en kule for ungene mine, når som helst. Jeg elsker dem høyere enn mitt eget liv. Og jeg elsker å være sammen med dem, nå som de har blitt større og mer selvstendige, og samtidig kjærlige og tett på. Men i slike mørke stunder, eller perioder, vil jeg helst gå inn i en grotte. Både for deres del og for min. For jeg klarer ikke være blid, annet enn det smilet jeg trekker opp og som holder seg omtrent til leggetid. Jeg har ikke overskudd til å høre på anekdoter fra skolen, annet enn med et halvt øre. Og det får meg til å  føle meg som en drittmamma. 

Særlig når jeg leser artikler om mødre som angrer seg for tiden med barna som de ikke satte pris på. Nyt hvert sekund, sier det samstemte koret, for tiden kommer ikke tilbake. Og her sitter jeg, og klarer ikke sette pris på et eneste sekund. Jeg får det bare ikke til.

Jeg ligger på soverommet og hører dem våkne til liv om morgenen, en bøffelflokk ned trappen, et usynkronisert dyr med seks føtter og enda flere behov, og alt jeg tenker er: Jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke stå opp og lage frokost, blåse på sår, le av prompevitser, få sofaturnende unger i fanget, sette meg i bilen og ta dem med til nye steder, hva skal vi finne på, mamma, hvor skal vi hen i dag, hva skal vi gjøre, hva skal vi ha til middag, kan vi spille et spill, være hest opp trappen før tannpussen, lese, prate, blåse, klemme, være, mamma, hele, døgnet. Og i bakhodet, hakk i plata: Hvorfor i all verden ble du mamma hvis du ikke er takknemlig for ungene dine? Du burde skamme deg.

Noen som lytter

Heldigvis vet jeg hva jeg trenger, både i kraft av min psykoterapeut-utdanning og som et helt vanlig menneske med livserfaring. Jeg trenger noen som lytter. Uten å fordømme. Analysere. Diagnostisere. Overøse meg med råd.

Du er ikke alltid din beste versjon når du er på bånn, med all din misunnelse og selvforakt og frustrasjon. Genuine venner makter å se bak dette. De omfavner sårbarheten din fremfor å angripe. De avspiser deg ikke med en flåsete bemerkning, eller noen lettvinte emojis. De slipper det de har i hendene, selv om det er altfor mye, og ringer. Eller kommer. Eller sender deg et brev av en melding. De lytter. Og går ved siden av. Til du er oppe av grøfta.

Jeg jobbet en periode som telefonvakt hos Kirkens SOS. Der lærte vi om kjellertrappen. Når noen ringer inn og forteller om sine vonde følelser, er en vanlig impuls å forsøke å dra dem opp av kjellertrappen og ut i lyset. Da føler vi oss bedre, for vi tåler lyset bedre enn mørket. Motparten kan også oppleve å føle seg bedre, der og da. Men når vi legger på røret, og strikken brytes, havner de ofte i trappen igjen. Kanskje enda lengre ned enn sist. 

Det du trenger er noen til å gå ved siden av deg, trinn for trinn. Noen som tåler deg, og mørket, helt til du møter lyset igjen.

Lettere å puste

Og det er en vidunderlig følelse, når du kjenner at du glir ut av mørket. Det blir lettere å puste. Alt blir lettere. Jeg tar meg selv i å le høyt når ungene forteller anekdoter fra fotballen. Jeg gleder meg til å stå opp og lage frokost til dem. Jeg kan kjenne en sitring gjennom kroppen ved å stryke hånden over bollekinnene deres og vite at de fremdeles er små, og her, hos meg. Dagen føles meningsfull. Jobben føles riktig. Livet føles viktig. Og jeg har overskudd til å snakke med ungene om tøffe perioder. Vanskelige dager. Vonde følelser. Livet er en veksling mellom lys og mørke. Du kan ikke oppleve en soloppgang med mindre det har vært mørkt først. Derfor skal du stå i mørket, ikke flykte, og ikke tro på alle som vil selge deg løsninger som gjør livet kronisk lyst og lett. Det er like utopisk som det er kjedelig. Og snakk med noen. Snakk gjerne med meg. Eller en god venn. Akkurat som jeg snakker med mine foreldre. Og en god venn. Og sett pris på alle som er der for dere i slike stunder, og ikke bare når alt er bra. 

Alene, sammen

Livet har en begynnelse og en ende, og begge deler må vi gå gjennom helt alene. Det er også mange fødsler og dødsfall i løpet av livet. Ikke bare av mennesker rundt deg, men av følelser, tanker, drømmer, ideer, nye epoker. Når du har det som tyngst, og føler du er helt alene i den kjellertrappen, så vit at det alltid er mange mennesker som er på samme sted som deg, i sin egen trapp, og har de samme følelsene, selv om de kan variere i form. På den måten er du aldri helt alene likevel. Og de menneskene som åpner kjellerdøren og kommer ned for å gå sammen med deg opp, de er det viktigste du har.

For hva er livet uten menneskene i det? Vokt dem bedre enn en julesekk med gull. 

Klem fra Antisupermamma


Leave a Comment:

(1 ) comment

Charlotte 23. December 2017

Nydelig skrevet!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: