Når blir man en mamma?

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Jul 05

Det åpenbare svaret på spørsmålet er selvsagt idet babyen fødes. Du er mor fra det øyeblikket den lyserosa bylten legges på brystet ditt, bare sekunder gammel. Og for noen er det sikkert slik det føles også.

Så har du sånne som meg, som aller mest lurte på «Hvor kom du fra?» og ikke kjente seg så veldig annerledes, selv ikke når jeg kjente ekstra godt etter.

mor

Sånne som gjør det de kan for å ta seg av babyen, men som selv etter noen måneder fremdeles ikke skjønner helt hva som har skjedd, og i hvert fall ikke føler seg som en mamma: en som bare er full av omsorg og ny erkjennelse for at ja, dette er meningen med livet.


Det gikk ikke som forventet

Jeg innrømmer glatt at selv om jeg leste side opp og side ned om hvordan et svangerskap forløper, hva som skjer under en fødsel og hvordan man håndterer en baby i etterkant, var jeg fullstendig uforberedt på det å bli mor.

I den grad jeg tenkte over slikt i det hele tatt, hadde jeg en vag forventning om at hodet ville omstille seg det øyeblikket babyen var ute. At jeg ville bli dunket i hodet med mammatryllestaven til en eller annen magisk morslykkefe, at jeg ville sveve på rosa skyer og bare være dypt forelsket i det lille mennesket jeg og mannen hadde laget.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. I det hele gikk det aller meste veldig annerledes enn jeg så for meg.

Først ville ikke ungen ut. Termindato kom og gikk, men ingen tegn til noen nært forestående fødsel. Jeg vasket vinduer. Jeg høytrykkspylte hagen. Jeg klippet gresset, og da mannen glemte å handle inn brødposer (én av tre ting han skulle kjøpe, og nei han hadde ikke handleliste) til de ørti rundstykkene jeg hadde bakt for å fryse ned, ja, da vagget jeg meg jaggu til butikken for å kjøpe det også.

Og så slo det meg at det var merkelig stille der inne i magen. Vi dro inn til føden for en sjekk.


Ingen magisk bryter

For å gjøre en lang historie kort gikk det ikke så verst med den lille treigingen, men han måtte hentes ut nødutgangen, etter en lang og særdeles kjip natt.

Og med det kom første realitetsorientering. Jeg hadde sett for meg en hard kamp for å få babyen ut, for så å være høy på lykkehormoner i et par dager i etterkant, men fikk en heller skummel opplevelse på et operasjonsbord med påfølgende «var det en lastebil som traff meg?»-følelse.

Ikke fikk jeg babyen rett på brystet heller, og der jeg lå og trodde at jeg holdt på å dø på meg var jeg egentlig ganske likegyldig til det. På postoperativen var jeg for kjørt, både mentalt og fysisk, til å å snakke med noen, og det var først etter en god del timer at jeg fikk sett ungen min ordentlig.

Det ble ikke vridd om en magisk bryter i hodet mitt umiddelbart. Mest av alt hadde jeg problemer med å koble at den greia der hadde bodd i magen min i ni måneder. Var den virkelig min? Det var riktignok et ganske vellaget eksemplar av arten, men var jeg virkelig mamma nå?


Jeg skammet meg

Jeg skjemtes veldig. Jeg skulte olmt på de andre nybakte mødrene på sykehuset fordi de så så slitne, men lykkelige ut. Jeg gråt for ingenting, for alt som kunne gått galt, for det som faktisk gikk galt, men bra likevel, for at utsikten fra vinduet mitt var til en hersens kirkegård, for at magen gjorde vondt, for at kroppen hadde sviktet meg fullstendig.

Jeg skulle jo være en perfekt fødemaskin, ploppe ungen så pent og pyntelig ut, elske ham umiddelbart for så å legge ham til brystet og nære ham med amming. Istedenfor ble det ammestress og en følelse av å feile på alle felt.

Jeg skammet meg enormt over å ikke elske barnet mitt, å ikke føle meg som moren hans. Og da folk sa at «nå må dere koooose dere, den tiden går så fort!» kunne jeg ha lappet til dem. Jeg koste meg ikke, jeg følte at livet mitt var over og at jeg var et grusomt menneske!

Antagelig var det en lett fødselsdepresjon jeg plantet føttene rett nedi etter det ublide møtet med virkeligheten. Antagelig er jeg ikke alene om å sneie innom vanskelige, kjipe tanker i kjølvannet av en opplevelse som mildt sagt snur opp ned på livet. Men der og da føltes det veldig, veldig ensomt.

Heldigvis hadde jeg åndsnærvær nok til å oppsøke hjelp.


Vendepunktet

Det var en helsesøster som løftet den tyngste børen av skuldrene mine. Hun spurte rett ut om hva jeg hadde sagt om hun spurte om jeg ville at hun skulle ta barnet, om jeg ønsket å gi det fra meg. Der og da tenkte jeg instinktivt «Nei! Han er min!» og ble med ett enormt bekymret for at det var en skjult trussel. Hun kunne ikke bare ta babyen min?

Den følelsen jeg fikk akkurat der, at denne lille bylten hørte hjemme så nært meg som mulig, ble et vendepunkt. Og i etterkant ser jeg at det antagelig var nettopp den følelsen helsesøsteren ville trigge, sikkert klok av erfaring etter mange møter med mødre som meg, som ikke helt klarte å ta inn over seg hva som hadde hendt dem.

Helsesøsteren sa til meg at det kunne ta tid å virkelig elske barnet sitt, og at det ikke var noe å skamme seg over. «Det går seg til,» sa hun. «Du er ingen dårlig mor selv om det tar litt lengre tid for deg.»

Hun hadde helt rett. Det gikk seg til. Det tok tid og gikk med mange tårer, men gradvis har jeg funnet meg mer til rette i den nye rollen min.

I dag går det mye bedre. Jeg koser meg med den fine, lille tassen min og gleder meg til årene fremover med ham. Ved at han oppdager verden for første gang, gjenoppdager jeg den også – og det er helt fantastisk.

Jeg føler meg fremdeles ikke spesielt mamma, men jeg har innsett at jeg ikke trenger det å gjøre det. «Mamma» er ikke en følelse, det er det du bare er, på lik linje med at du er så gammel det står i passet at du er.

Jeg er mamma. Og det er faktisk ikke så aller verst.

Gjesteblogger, Kjersti

 

Leave a Comment:

(12 ) comments

Line 8. July 2013

Så godt sagt. Jeg er først og fremst MEG, jeg er tilfeldigvis/heldigvis mammaen til 3 stk barn i tillegg til å være megselv. Min eldste er snart 16 år, men jeg føler meg ikke som en mamma, vet ikke helt hvordan det skal føles, men jeg ER 100% mamma for dem og elsker dem over alt på jord.

Reply
Elina 12. July 2013

Så godt å lese. Hadde veldig lik opplevelse som deg, jenta mi måtte også ut nødutgangen etter en lang natt med rier som ikke “virket”. Da jeg våknet fra narkosen og fikk sett henne tenkte jeg bare at hun så skikkelig rar ut, kan umulig være min datter!For ei enorm nese!(var litt hoven stakkars..) men jeg hadde et enormt beskyttelsesinnstink med en gang. Morskjærligheten kom etterhvert den også, og er veldig sterk, 10 mnd etter ankomsten. Kanskje annerledes når man har tatt keisersnitt? Godt å lese at ikke det er bare meg som har hatt det slik 🙂

Reply
Kjersti 26. July 2013

Takk til dere begge for kommentarer.

Line: jeg tror nok vi ubevisst har forestillinger om hvordan man er og skal føle seg som mor, på lik linje som at vi har visse forventninger til alder. Og når man kommer til det punktet, står ikke virkeligheten i stil. En gang i tiden var jeg overbevist om at jeg kom til å være “voksen” når jeg ble 20, men selv nå, halvveis til 60 og med mann, barn og rekkehus, føler jeg meg ikke spesielt voksen. Men jeg ER det likevel.

Elina: det finnes noe statistikk på dette, som viser at fødsler som oppleves som dramatiske øker risikoen for fødselsdepresjoner.

Ved keisersnitt, som jo ofte er hastesnitt og dermed kan oppleves ganske traumatisk, går man gjerne glipp av en del hormoner som utløses under en normal fødsel. Der hvor man egentlig skulle vaset rundt i kroppens egenproduserte lykkerus, ligger man kanskje heller omtåket i senga, proppet full av (nødvendige) smertestillende.

Men dette forsker de på as we speak. Man ser blant annet på om bedre oppfølging og omsorg for mor i etterkant av fødselen kan forebygge fødselsdepresjoner.

Reply
Siv 30. July 2013

Nydelig og ærlig beskrevet. Jeg var også innom disse følelene som deg. Jeg slapp unna nødutgangen, men var likevel så slagen etter lang fødsel at jeg helst ville noen andre skulle ta hånd om babyen min. Ammingen gikk ikke etter boken heller…en flott helsesøster og jordmor hanket meg inn slik som med deg. Godt de finnes. Jeg har fikk oppleve at med baby nr 2 gikk alt som det skulle… enkel fødsel, enkel ammestart og stor lykke… så det går an for oss likevel!
Takk for at du har skrevet så fint og ekte!

Reply
Elise 22. August 2013

Fint å lese, også kommentarene! Har ennå ikke forstått dette med morskjærligheten, hvordan det føles, det høres så fantastisk ut når andre beskriver det! Lillegutt er snart 5 mnd, men jeg føler meg absolutt ikke som en mamma. Har det fint med ham og alt, man mamma, nei. Ønsker så inderlig at det bare sier pang, og så skjønner jeg “greia”?

Reply
    Kjersti 30. August 2013

    Elise: Det begynte faktisk å løsne mer da poden begynte i barnehagen. Plutselig måtte jeg forholde meg til at andre skulle ta seg av ham, og da merket jeg veldig at beskytterinnstinktet sparket inn igjen. De andre er jo ikke like bra som meg, som er MAMMAEN. Poden gjør tydelig forskjell på oss (ikke så rart, kanskje), og jeg vet at jeg kjenner ham best.

    I tillegg blir tiden med poden mer “hellig”, fordi det er så mye mindre av den, så jeg har fått en litt annen innstilling.

    Jeg synes fremdeles det er snodig å bli titulert “mamma”, bare så det er sagt. Det frembringer mentale bilder om “voksne” damer i flagrende gevanter, som baker boller og brød daglig og klipper håret sitt kort fordi det er praktisk. Hårsveisen har jeg riktignok, men de flagrende gevantene er jeg ennå et stykke unna.

    Men det er nettopp den sårheten av å lese hvor forelsket alle andre blir umiddelbart som gjorde at jeg ville dele historien min. De, som du og jeg, som trenger tid til å omstille oss mentalt, hører man ikke så mye til.

    Sånn sett hadde det vært interessant å sett statistikk på hvordan det da er hvis man får en til. Jeg har inntrykket av at mange, som Siv over her, opplever en mer umiddelbar morslykke da.

    Reply
Lotte 30. September 2013

Som om jeg skulle skrevet det selv for 17 år siden!
Jeg måtte også ha hastesnitt med førstemann. Alle forberedelser, små bokser med frukt og nøtter og Enya på stereo’n ble raskt byttet ut med tårer, angst og redsel. Skjær meg på kryss og tvers, bare få ungen levende ut, tenkte jeg i det narkosen slengte meg inn i drømmeland. Da jeg våknet sånn halvveis satt pappaen der og fortalte meg at vi hadde fått en fin gutt. Verdens fineste. Han var litt slækk i strikken, så han lå på nyfødtovervåkingen og fikk hjelp til å produsere blodsukker.
Det kunne ikke vært mer irrelevant, for nå var jeg så tørst at jeg ikke klarte å tenke på noe annet. Og jeg fikk ikke det jeg ønsket meg mer enn noe annet; et glass vann. Jeg snøvlet i vei om billig cola på OBS, og prøvde febrilsk å bestikke alle hvitkledde i rommet.
Og da jeg fikk se poden for første gang, var jeg så omtåket at jeg ikke kunne skjønne hvorfor de ikke kunne gi meg noen flere piller og la meg sove istedet.
Ikke noe jeg var stolt av da jeg våknet morgenen etter. Ei heller at jeg hadde truet hun jeg delte rom med med å kvele henne om hun ikke fylte blomstervasen i vinduskarmen med vann og ga den til meg…;(
Da jeg hadde kommet meg ut av senga og ut på gangen, ble jeg med for å bivåne vidunderet som lå lenket til en haug med maskiner og ledninger på overvåkingen.
Jeg tenkte: De kunne gitt meg et barn fra Guatemala og insistert på at det var mitt, og jeg kunne ikke protestert. For jeg var dessverre ikke tilstede da han ble født!
Ingen dus belysning og myk musikk som ønsket ham velkommen til verden der, gitt.
Jeg pumpet meg for at han skulle få mat. Jeg satt der som ei ku på et tragisk lite rom sammen med både Litago og Dagros, som heller ikke kunne amme. Og hele tiden skammet jeg meg over å være misunnelig på pappaen som kom nydusjet og frisk, og som denne dagen ikke kunne bli så lenge, for han skulle ut på krympefest for å feire verdens fineste gutt med cognac og sigar.
Sånn gikk nu dagan. Jeg kjedet meg på sykehuset, og følte overhodet ingen glede. Ingenting var stas. Ungen, verdens fineste, var liksom ikke min. Han tilhørte en plastkasse med ledninger og dyne.

Men så. Etter fjorten fæle dager, koblet de ham fra alle maskinene. Nå virket han!
Solen skinte inn vinduet, og da jeg fikk løfte han ut av kassa, fri for ledninger, DA ble jeg mamma.
Da ble jeg den lykkelige mamma til en liten gutt. Verdens fineste.
Ammestyret forløp på samme måte som du beskriver, og etter to uker dreit jeg i alles meninger, og gikk over til flaske. Uten snev av dårlig samvittighet. Det var verdens fineste veldig fornøyd med;)

Åtte år senere ble jeg mamma til enda en fin gutt. Og jeg var mamma hele tiden. Det kunne ikke blitt bedre. Alt stemte denne gangen, og jeg kunne ha skrevet om det på Facebook. Med tilhørende bilder på instagram.
Men det eksisterte vel ikke den gangen…

Reply
Tess B 29. October 2013

Takk, jeg er veldig glad for å høre at det er flere av oss 🙂 Jeg elsker sønnene mine (har 2 under 3 år), men jeg synes fremdeles det er rart å kalle meg mamma. Og den store forelskelsen som noen snakker om at de kjenner for sitt nyfødte barn, den har jeg aldri hatt. Ellers må jeg bare si at jeg leser meg bakover i bloggen, nå som jeg endelig har funnet den 🙂

Reply
Heidi 1. March 2018

Bra skrevet. Jeg synes det var ganske mye fokus på morsdeprisjoner når jeg fikk barn. Jordmor og helsesøster fulgte opp og spurte hvordan jeg hadde det. Det de ikke spurte om var hvordan far hadde det – og han hadde det nok veldig som deg. Det var også tøft for meg, men ikke akkurat noe jeg følte jeg kunne ta opp med noen. Fordi far har jo ikke hormoner eller mammadeprisjoner. Venninnene mine tolket det dit at han var en dårlig ektemann og far som klaget på barnegråt og at livet var «ødelagt».
Nå er gutten snart 5 år og han er verdens beste pappa. Men det første året var tøft. Og jeg synes det også er lite info om at dette kan ramme alle foreldre.

Reply
    Kristine Henningsen 5. March 2018

    Godt innspill, Heidi. Takk!

    Reply
Nina 14. March 2018

Fantastisk å lese din historie!! Utrolig lik min egen – jeg hadde også keisersnitt, og alt føltes bare så rart og merkelig etter fødsel som jeg ikke var forberedt på. Skjønte heller ikke at jeg hadde fødselsdepresjon før etter en stund, da jeg måtte innrømme at det hadde “skyet over” i topplokket og at jeg trengte hjelp for å komme videre. Godt det ikke var så mye Facebook og Instagram for 10 år siden da jeg fikk barn, tror jeg hadde tippet helt over om jeg hadde sett alle disse perfekte innleggene til nybakte, superhappy mødre som sprekker av kjærlighet, for slik følte ikke jeg det. Heldigvis er det blitt mer stuerent å snakke om fødselsdepresjon nå enn det var for 10 år siden da jeg fikk barn!

Reply
    Kristine Henningsen 19. March 2018

    Ja, ikke sant? Takk for ordene dine 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: