Når det skjer noe med barnet

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Aug 25

Før helgen falt mitt yngste sønn ned fra et lekestativ i barnehagen. Han falt stygt, på venstre side, uten å klare å ta seg for. Etterpå ville han bare sove. Et dårlig tegn. De var vanskelig å få kontakt med ham. Han smilte ikke. Uklar tale. Barnehagepersonalet ringte meg mens jeg var i møte i Oslo. Helt ute av seg, selvsagt. Og jeg ble helt ute av meg.
Det finnes ikke noe verre enn når noe skjer med barnet ditt. På noen sekunder blir alt annet uvesentlig. Ubetydelig. Verden forsvinner. Alt dreier se bare om barnet ditt. Vil det gå bra? En forstuet arm eller et brukket bein er ikke livstruende. En hodeskade derimot, skal man ikke spøke med.

barnskaderseg

Det var ingen som kunne klandres for det som skjedde. Sønnen min var alene der oppe, og plutselig falt han rett ned i sanden. Heldigvis var det sand der. Ikke noe tull med sikkerheten. Det var bare livet selv som grep inn, på en brutal måte. De skumle tilfeldighetene. Og jeg, som er tøff i trynet og roper høyest om at barna må få lov til å klatre, at vi ikke kan beskytte dem mot livet, at de har godt av å utfolde seg – jeg møtte meg selv i døren. Det er som med det meste annet her i livet: Når det rammer deg selv, kan du plutselig få en helt annen mening.

Så hva skjedde? Heldigvis var min mann hjemme, og dermed to meter fra barnehagen. Han dro sporenstreks og hentet sønnen vår. De dro til legevakten, og ble deretter sendt til sykehuset. På sykehuset var de bekymret et par timer. De fryktet kraftig hjernerystelse. Men så skjedde det som ofte skjer med barn: Nærmest på minuttet kviknet han til. Og far og sønn hadde noen riktige fine timer på sykehuset. De leste og spilte spill. Alt slikt som det blir liten tid til i en hektisk hverdag, med tre brødre som kjemper om oppmerksomheten. Min far hadde de to andre barna. Han kunne konstatere at vi har et skikkelig antisuperhjem. Persiennene ramlet i gulvet når han trakk i dem. Vi hadde ikke bokbind. Siste flak med dopapir. Og så videre. Og så videre.

Jeg valgte å bli i Oslo, når jeg hørte at alt gikk bra. Mannen min forsikret meg om at alt gikk bra, og at det ikke var noe poeng i at jeg kom hjem. Min egen far forsikret meg om at han hadde full kontroll på de to andre. Oppi alt det vonde kjente jeg på en stor takknemlighet over å ha så flotte menn i livet mitt. En far og en bestefar.

Dagen etter skviste jeg fireåringen til han nesten var blå i ansiktet. Jeg skal aldri være sint på ham mer, tenkte jeg. Jeg skal pusle med ham hver gang han spør. Ok – begge idealer sprakk ganske fort. Nå er han i full vigør igjen og jeg tar ham allerede for gitt. Heldigvis. Uansett er slikt en påminner om den enorme kjærligheten man har for barna sine. Det er kakebakingen, alle de helsikes avslutningene, artikler om perfekt barneoppdragelse og supermatpakker jeg vil til livs. Ikke ungene mine.

Mamma mente vi burde begynne å utstyre fireåringen med hjelm. Døgnet rundt. Nei, sa jeg, når pulsen hadde nådd normalnivå og hodet var klart igjen. Jeg er fremdeles enig med meg selv. Barn må få utfolde seg. Livet består av tilfeldigheter, på godt og vondt. Ulykker kan skje, hvor som helst og når som helst. Det som skjedde der, kunne like gjerne skjedd her. Jeg er for sykkelhjelm og faste innetider. Ikke sovehjelm og løpestreng. Livet er livet. Og jeg er fremdeles en antisupermamma. Tross alt.

Ha en fin uke, alle sammen!

Leave a Comment:

(3 ) comments

Beate 26. August 2013

Huff, det krøller seg i magen min når jeg leser dette. Den store skrekken er jo at det skal skje noe med egne barn. Jeg har også som deg tenkt at det er viktig at barn får utfolde seg, leke og lære, og slå seg litt. I teorien høres jo det bra ut, men jeg merker jo at det ikke er like greit når lillejenta mi på bare 9 måneder ramler på trynet. Da har man lyst til å sikre med både hjelm og skumgummi-puter overalt. Synes du var flink som beholdt fatningen opp i alt 🙂

Reply
Hege (artigforkidsa) 27. August 2013

Ah – frysninger.
Fordi det er skrekken å få en sånn telefon fra barnehagen.
Fordi det gikk så bra.
Fordi du deler.
Fordi jeg kjenner meg så innmari igjen (aldri være sint på han og alltid si ja til å pusle ha ha – det har jeg tenkt mange ganger det).
Fordi du ikke har tenkt bli hysterisk selv om det unektelig hadde vært ganske praktisk av og til.
Fordi du høres ut som en skikkelig super antisupermamma 😀

Reply
Jens 11. September 2013

Ofte er det hårfin balanse mellom at det går bra og at det dessverre ikke gjør det. Kjenner meg igjen i følelsen ved å forberede meg på det værste. Tror nok dessverre endel supermammaer bekymrer seg veldig mye, også når det ikke er en “krise”, å kombinere bekymring (angst) og hele tiden være perfekt og smile til verden er nok veldig slitsomt.

Du er heldig som har gode menn rundt deg, ikke alle har det.

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: