Når du er i stigende minus

By Kristine Henningsen | Diverse

Jun 03

Vi rike har det godt, pleide bestemoren min å si.

Tok det bokstavelig​

Jeg tok ordene hennes bokstavelig, slik barn gjerne gjør. Enda hun ikke hadde tjenere eller tiaraer eller ferrari i garasjen eller noe. Hun var en varm og morsom minstepensjonist i et rekkehus på Oslos østkant. Og vi gjorde alt annet sammen enn det som hadde med penger å gjøre. Vi kledde oss ut. Gikk lange turer i skogen. Filmet med et eldgammelt kamera og laget grimaser. Sang tostemt. Leste. Sånt.

Senere forsto jeg at hun ikke var rik på penger - det var noe helt annet hun mente. Hun var rik på familie. God helse. Trygghet. Et meningsfylt liv.

Når penger blir alt

Men hun hadde nok det hun trengte av materielle goder også. Hun behøvde ikke å snu på her krone. Og hun hadde penger på bok hvis det skulle bli krise av noe slag. Så da var hun på en måte dobbelt rik.

jeg hører stadig uttrykk som: Penger betyr ikke alt. Penger er papir og papir har vi nok av.

Sånt er veldig lett å si når man har penger til det man trenger, og kanskje litt til. I det minste ikke er i minus. Måned etter måned. Uten å vite når, eller om, det vil bli bedre tider. Penger er ikke bare papir. De har en verdi. Og den verdien må du bruke for å kjøpe det aller meste du trenger. Eller har lyst til. For å gi barna det de trenger og har lyst til. For å være en del av samfunnet. Har du ikke nok av dette verdifulle papiret er det fint lite du får gjort. Annet enn å bekymre deg halvt i hjel. Ja, du kan gå turer i skauen. Forunderlig nok er det fremdeles gratis. Men når du har dårlig råd er det ikke alltid du har overskudd til å benytte deg av gratistilbudene. For det kan være fullstendig utmattende å ikke ha penger. Tro meg, jeg har vært der.

Slitsomt og skamfullt

Jeg har ikke vært fattig. Jeg har ikke gjort som oldefaren til min mann, isfisket i timevis for å forsøke å skaffe mat til datteren og barnebarna. Fattigdom er brutalt. Det finnes ikke noe romantisk over det. Men jeg har vært i et skrekkelig økonomisk uføre. Der jeg gikk fra å ha null gjeld og godt med penger til å ha tilnærmet null å leve for og stigende minus på kontoen. Jeg ville rett og slett hjelpe en annen. Og lot meg manipulere. For sent forsto jeg at jeg gjorde oss begge en bjørnetjeneste ved å gi og gi. Brått satt vi begge fast i en økonomisk kvikksand. Og fra den dagen av gikk det bare nedover.

En slik situasjon er er ikke bare slitsom. Den er pokker så skamfull også.

Det verste av alt: Det var ingen andre å skylde på enn meg selv. Jeg hadde forårsaket dette, med begge øynene åpne. Hvordan kunne jeg ha vært så dum? Ingenting er så tydelig som i etterpåklokskapens lys. Og ingenting er så enkelt som å hakke løs på seg selv. Og det gjorde jeg. Dyttet meg selv nedover, i takt med minusbeløpet på kontoen.

Jeg var så flau at jeg ikke torte å si det til en kjeft. Selvforakten var så stor at jeg knapt orket å møte mitt eget speilbilde.

Nei, penger er ikke alt. Men det er forbannet mye når du ikke har dem. Tankene som hjemsøker deg dag og natt, og stjeler nattesøvnen. Hvordan skal jeg få betalt husleien? Skal jeg betale strømmen eller telefonen nå? Har jeg penger til mat denne uka? Hvor mye har kredittgjelden steget siden sist?

Nett av løgner​

Skammen førte også til at jeg viklet meg inn i et nett av løgner. Skulle jeg ha venner på besøk bestilte jeg Peppes Pizza fremfor å lage mat. Du er så generøs, sa de. Og jeg ville gjerne være råflott og spandabel. Flykte fra virkeligheten et øyeblikk. Bare en liten pause der jeg kunne puste fritt og innbille meg at alt var som før. Den andre delen av sannheten var at det eneste stedet man kunne kjøpe mat selv om man hadde minus på kontoen, var på Peppes. Senere straffet det seg selvsagt, med enda mer minus på kontoen. Det var som å pisse i buksa for å bli varm. Behagelig med en gang, og enda mer stikkende og kaldt etterpå. 

Alle valgene. Spørsmålene. Tankekjøret. Har jeg nok bensin til å komme frem dit jeg skal. Hva sier jeg hvis bilen stopper og jeg må utebli fra møtet, at jeg punkterte? Hva hvis de vil komme og hjelpe meg med å skifte hjul. Har jeg betalt NAF?

Misunnelsen. Folk som kjøpte taco på Seven Eleven, som hoppet på turer til Syden, som kjøpte seg middag ute, som shoppet klær. Det var ikke så mye tingene jeg misunte dem, men friheten. Bare gjøre det de hadde lyst til, uten å tenke. Slippe å finne opp unnskyldninger hele tiden. Slippe å la pengene være alt.

 Skal du være med?

Nei, ellers takk. Jeg tror jeg brygger på noe. 

Dyrt å være fattig​

Det er dyrt å være fattig. Du har ikke råd til å gjøre storinnkjøp. Kredittlån som skal dekke nye kredittlån, med skyhøye renter. Purringer på regninger. Sånt. Til slutt kvier du deg for å gå i postkassen og åpne brev. Og du begynner desperat å tenke på løsninger.

Jeg, som aldri har stjålet så mye som en tyggegummipakke, begynte å lure på om jeg skulle rane en bank. I fullt alvor. Bare for å få slutt på  lidelsen. Jeg ville ikke traumatisere noen. Så hvordan kunne jeg gjøre det? Slike tanker hadde jeg. Jeg kan le av det nå. Og trolig hadde jeg aldri gjort noe sånt. Men så desperat var jeg, at jeg tenkte tanker jeg aldri hadde trodd skulle ta plass i mitt hode. Man kan tro man kjenner seg selv godt, og det er enkelt å moralisere når sola skinner. Men når sola går ned og man er alene med seg selv i mørket, da først ser man sine innerste kroker.

Derfor skal vi være forsiktige med å rakke ned på mennesker som gjør handlinger i desperasjonens tegn. Først når vi har vært der selv kan vi vite hva vi ville ha tenkt, følt og gjort. Jeg ser aldri ned på noen som sliter med økonomiske problemer. Eller har havnet i en annen form for uføre. Jeg sier aldri: Hvorfor gjorde du ikke bare sånn eller sånn? Jeg tenker aldri at det aldri ville skjedd meg. For jeg vet hvor sårbare vi mennesker er. I prinsippet kan alt skje oss alle. Vi er ikke mer enn den vi er i en gitt situasjon. Derfor skulle jeg ønske vi gjorde mer for å se, støtte, hjelpe andre til å hjelpe seg selv. Neste gang kan det være deg.

Å strekke ut en hånd

Mange av mine fine venner sa i ettertid: Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du oss ikke hjelpe deg?

Svaret er enkelt. Å strekke ut en tiggende hånd er det vanskeligste av alt. Du er aldri så liten og sårbar som da. Og når selvforakten er stor er det enda litt vanskeligere. Det er som om du krymper sammen og blir til mindre enn ingenting. Det skal en sterk rygg til for å tåle tyngden av alle som vil forbarme seg over deg, 

Og av og til måtte jeg låne penger. Ellers hadde det ikke gått. Da mumlet jeg noe om at "jeg har litt dårlig råd akkurat denne måneden" eller fant på noe med et kort som hadde blitt knekt nedi veska. Jeg ville betale tilbake fortest mulig. Fortere enn husleie og strøm. Fordi slikt skaper en ubalanse i forhold til venner. Ikke for dem, nødvendigvis - men for deg.

Mine foreldre var det annerledes med. De pengene har jeg ikke betalt tilbake. Og jeg ville gjort det samme for mine barn. Men jeg var flau for å fortelle dem sannheten. Fordi de har oppdratt meg godt. Og jeg følte at jeg hadde ødelagt alt sammen, ved å være naiv, ved å gjøre alle feil i boka. Derfor sa jeg ikke noe før jeg var ovenpå igjen.

Og dit kom jeg. Selv om jeg en lang periode trodde det aldri skulle skje.​

Oppturen​

En dag betrodde jeg meg til en venninne. Jeg husker ikke nøyaktig når eller hvordan det skjedde. Men jeg husker at hun hjalp meg. På en respektfull måte. Først og fremst gjennom å gi meg oppdrag, som journalist. Hun hjalp meg til å hjelpe meg selv. Og det er den beste måten man kan gjøre det på. Jeg begynte å tjene penger. Og jeg mestret de nye oppgavene mine. Gjorde en god jobb. Da begynte jeg å våkne, lysne, rette ryggen. Selvrespekten kom tilbake. Regningene ble betalt. Friheten kom tilbake. Friheten ved å kunne handle i en omgang, fremfor å gå frem og tilbake og late som om jeg hadde glemt noe, fordi jeg ikke visste om jeg hadde råd til alle varene. For det verste av alt er å stå der med for lite penger. Eller ha et kort som blir avvist. Foran flere titalls stirrende øyne, fulle av empati og lettelse ("stakkars menneske" og "takk og lov for at det ikke er er meg"). Slike øyeblikk vil man bare synke gjennom betongen og forsvinne. 

Langsomt, men sikkert stablet jeg livet mitt på beina igjen. Betalte ned all gjeld, måned for måned. Den dagen kredittgjelden var borte føltes det ut som om jeg trakk meg opp av kvikksanden med et svupp. 

Den dagen bestemte jeg meg også for å dele. For å lindre skam og ensomhet hos andre i samme situasjon. For å fortelle at det kan være en vei ut. 

Når du har barn å forsørge

Jeg er glad jeg ikke hadde barn i denne vanskelige perioden. Jeg får mange mailer av mammaer, som baler med trang økonomi og små barn. Det er mye av grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå. 

Jeg har lyst til å komme med tre oppløftende innspill til deg som sliter:

1. Akkurat nå gjør mangel på penger livet ditt vanskelig. Men livet er organisk og i stadig endring. Det trenger ikke alltid være slik det er nå. Brått kan noe skje som får alt til å forandre seg. Eller du klarer selv å gjøre en endring som snur økonomien til det bedre. Kanskje kan du søke hjelp hos noen med taushetsplikt? Det finnes mange former for rådgivning når du er i et økonomisk uføre.

2. Jeg vet du vil skåne barna dine. Ikke legge byrden over på dem. Gi dem det samme som naboens barn får. Og brått kan du få et raserianfall fordi de spør om noe du ikke har råd til. Eller de merker hvordan du kjemper mot gråten, grubler, sliter. Og så oppstår det en usikkerhet i huset. Fantasien er som regel sterkere enn virkeligheten. I stedet for å gi barna rom for tolkninger, snakk med dem om økonomien på en tydelig og konkret måte. Vær klar på at dette er ditt ansvar, at ingenting er deres skyld, og at de ikke skal bekymre seg. Men akkurat nå har du ikke råd til at dere skal gjøre ditten eller datten. Og sånn er det bare. Akkurat nå. 

3. Prøv å ikke skam deg. Jeg vet det ikke er lett. Men husk at det er mange i din situasjon. Nesten hvem som helst kan havne der. Som jeg. Det er menneskelig. Og du kan lære av det. Og sette enda mer pris på det enkle i livet ditt, som å handle i en omgang og vite at du har bensin nok til å komme frem, når situasjonen blir bedre.

Den rike barndommen​

Jeg skal trøste deg med et eksempel også. Fra en klient jeg hadde en gang - og jeg har fått tillatelse til å dele hans historie anonymt. Han var fotograf og tjente gode penger, hadde en familie han var glad i og stolt av. Så mistet han jobben og ble skilt, omtrent på samme tid, og fra det tidspunktet av gikk alt nedover. Fra å sitte trygg i en villa sammen med kjernefamilien, satt han alene i en mørk kjeller og så knapt sola utenfor det smale vinduet. Så kom sommerferien og det var hans tur til å ha barna. Alt han hadde råd til var å låne hytta til en kompis, som var uten vann og innlagt strøm, på en liten øy de måtte ro over til.

Nesten hver dag rodde han frem og tilbake til hytta sammen med ungene. Skammen var mer slitsom enn den fysiske roturen, sa han. Og når ungene var tilsynelatende blide og harmoniske, ble skammen enda større. De tar seg sammen for min skyld, tenkte han, de spiller skuespill for meg.

Da barna ble store satt de en kveld og mimret, snakket om gode minner. Da hadde min klient stablet livet på beina igjen, alt var bra, og sommeren på hytta på øya hadde han nesten fortrengt.

Det var denne sommeren barna trakk frem som sitt fineste barndomsminne. Vi var jo sammen hele tiden, sa de. Aldri hadde de vært nær hverandre som den sommeren, verken før eller etter, og stadig tok de seg i å savne disse ukene.

Da begynte pappaen å gråte. Både av glede og sorg. Jeg skulle ønske jeg visste, sa han, så kunne jeg husket den sommeren som noe godt også. Men alt han husket var bekymringer og skam.

Hva de vil og hva de trenger

Klart barn ønsker seg ting. Ipad. Telefon. Safari i Afrika. Kule klær. Sånt. Fordi vi lever i et forbrukersamfunn, der vi pepres med reklame for produkter som skal gjøre livet enklere og bedre, kan de lures til å tro at dette vil gjøre dem lykkelige. Men akkurat som oss vet ikke alltid barn hva de trenger. Men du vet det. Og jeg vet det. Dine barn trenger det samme som barna til min klient fikk den sommeren. Nærhet. Trygghet. Kjærlighet. Tilknytning. Samhold. Det er det som skaper den varme, harmoniske følelsen innvendig. Som gjør det godt å leve. Som gjør det godt å være menneske. Som gjør det meningsfylt å være en del av en familie.

Og det kan du gi barn, uansett hvor lite penger du har. Det er ikke en halvmager trøst. Det er en helfeit sannhet. 

Husk en annen ting også. De færreste synes det er kult å si at de ble født med en sølvskje i munnen. At de fikk alt de pekte på. Stjernene i Hollywood, eller forretningsmennene i Norge, liker å skryte av at de ikke kommer fra rike hjem. De kom fra hjem der de lærte seg gode verdier og måtte klare seg med det lille de hadde. "We werent raised with a lot, but we were raised right".

Jeg har kjent mange barn i min oppvekst, fra Oslos beste vestkant, som har vandret rundt i digre hus med seks biler utenfor og ingen som har tid til å kjøre dem noe sted. En stor andel av dem har det gått galt med. De hadde nok av materielle goder, men fint lite av det som betyr noe: Tilstedeværelse.​

En klem til deg

Du som sliter med å få endene til å møtes i det daglige: Jeg gir deg en virtuell klem. Jeg gjør deg til en hverdagshelt. En som jobber med å få det beste ut av hver krone for familien. Og det barna kommer til å huske er ikke alle gavene og reisene du har gitt dem. Det er det du har gitt av deg selv. Du gjør så godt med det du har. Og jo noe mer får du ikke gjort. Så gi deg selv en klem, i stedet for å rakke deg selv ned. Det er det ingen grunn til, kjære mamma. Jeg heier på deg.

Klem fra Antisupermamma

PS! I boken min, Antisuper - hvordan leve best mulig som et helt vanlig menneske, forteller jeg mer om min prosess med å ha dårlig råd, hvordan du kan stå i det og alt hva du kan gi barna som ikke koster penger: Ja, takk, jeg vil gjerne se hva dette er!

Leave a Comment:

Leave a Comment: