Når du går over grensen

By Kristine Henningsen | (u)pedagogikk

May 24

Noen innlegg er vanskeligere å skrive enn andre. Det er slik jeg vet at de er viktige. Det koster meg å skrive. Det skal koste. Jeg har tatt en rolle om å gå i bresjen for at normale, og dermed feilbarlige, mammaer skal føle seg gode nok som de er. Akkurat som jeg har kjent et behov for å føle meg bra nok som den mammaen jeg er – og gått en årelang vei med det.

Jeg hørte nettopp om kvinnen som ble ”årets helsesøster”. I årevis har hun stilt foreldre det vanskelige og sensitive spørsmålet: Slår du barnet ditt, da? På samme måte som hun spurte om barnet fikk regelmessige måltider. Eller om trappen var sikret med grind.

Ære være henne – som tør å sette lys på noe som mange verken klarer eller orker å snakke om. Som fortsatte med denne praksisen, selv når ledelsen gikk i mot henne. Og nå, i 2015, blir hun hyllet.

Jeg vet ingenting om hvordan hun responderte hvis noen brast i gråt og sa at de hadde gått over en grense. En grense de aldri trodde de skulle tråkke over.

Det jeg vet er at hun brukte seg selv som eksempel – og det er dobbeltmodig. Hun dasket sitt første barn. Vi visste ikke bedre, sa hun. Derfor ble det ikke sånn med de to neste ungene.

Nå vet vi bedre, alle sammen. Og godt er det, for å daske og slå barna sine er ingen måte å oppdra dem på. Det vet vi alle så godt, og alle argumentene hvorfor, at jeg ikke trenger å bruke en eneste linje på å forklare det. Spørsmålet er heller hva som skjer når vi vet for mye? Når vi vet så mye at vi aldre kan gjemme oss bak at vi ikke vet bedre?

Psykologer, ernæringsfysiologer, leger og pedagoger står i kø for å gi oss all informasjon vi trenger for å oppdra barna våre ”korrekt”. Det riktige regntøyet, fem ros for hver gang du sier noe kritisk, jevnt blodsukker gjennom hele dagen, grepene som gjør barna empatiske, ikke for mye nei, pass på besinnelsen, den viktige lesestunden, røde tanker og grønne tanker, Mozart gjør dem smartere, en til en leksehjelp, 50/50-fordelinger som ikke er bra for ungene, det er viktig at mor og far er likestilte, det er like mye sukker i yoghurt som i cola, slik lager du sunn is.

Baksiden er at svært mange av oss ikke føler at vi strekker til. Å være en god mor virker som et uoppnåelig ideal. Vi prøver å få til alt – fordi vi vil det beste for barna våre. Og så føler vi at vi ikke får til noen ting. Og nettopp da kommer frustrasjonen, stresset, det indre presset. Det blir overload innvendig. Så kommer raserianfallene. Og man tar seg i å gjøre noe man aldri i sin villeste fantasi trodde man skulle gjøre. Riste henne, klype i armen, kaste ham i sengen. Der man egentlig ville sette seg på huk og rolig forklare at mamma er litt stresset i dag eller at lillebror ikke forstår bedre enn å grabbe leker.

Etterpå kommer skyldfølelsen. Den følelsesmessige hangoveren. Den uutholdelige skammen. For du vet jo hva som er riktig og galt. Og likevel får du det ikke til. Så nå klarte du ikke det heller. Ikke bare feilet du i å bli en tålmodig, pedagogisk, blid og økologiskspeltrundstykkebakende mor. Du har blitt voldelig også. Du har skadet barnet ditt for livet. Du er slem. Mislykket. Ubrukelig.

Dette kan være starten på en ond sirkel. Og jo mer du holder det inne, jo verre blir det. Derfor skal jeg dele. Selv om det graver opp gammelt grums som ennå lukter vondt. Om da jeg satte treåringen så hardt ned i gummistøvlene at han hylskrek – og jeg etterpå lå i fosterstilling og gråt enda høyere. Fordi jeg var fullstendig utslitt av å være høygravid i juliheten med to bleiebarn rundt beina, stengt barnehage og mann på jobb. Eller da jeg kastet smokkene til ungene rundt som sprettballer midt på natten mens jeg sa ord som ville fått en italiensk taxisjåfør til å måpe, fordi kolikkskrikene var i ferd med å drive meg fra forstanden. Eller da jeg spurte barna om de ville ta livet av meg, etter en hel helg med regn ute og hvining inne. Jeg sto helt alvorlig og spurte tre måpende bleiebarn om dette: Var dette en felles konspirasjon fra deres side? Ville de rydde meg av banen?

Ja, jeg kan le av det siste. Men jeg er ikke stolt. Det er mange av oss som ikke er stolte. Det vet jeg nå, etter to år som Antisupermamma og med samtaler, mailer og meldinger med mammaer rundt om i hele landet. Flotte, varme, ressurssterke mammaer som kun har fokus på alt de ikke får til, på feilene de har gjort, på sinneanfallene og gangene de gikk over streken, fremfor alt de gjør og får til.

Jeg blir lei meg. Og jeg kjenner meg igjen. Derfor strør jeg aldri salt i mammasårene. Når en mamma kontakter meg og hylgråter. Når hun forteller meg at hun har dratt med seg et barn inn på soverommet, kløpet treåringen tilbake, brølt så hun har fått vondt i ørene. Da trenger jeg aldri å løfte pekefingeren. Fordi hun føler seg som et monster. Det er det påfallende mange av dem sier. Jeg føler meg som et mammamonster.

Nei, sier jeg. Du er ikke et monster. Monstre gråter ikke. Jeg tror ikke de har dårlig samvittighet heller. Du er et helt vanlig menneske som har nådd grensen for hva du kan håndtere. Og da er det helt naturlig for meg å spørre: Er det noe jeg kan gjøre?

Det trenger ikke være så mye. Det kan være å anbefale en terapeut, en profesjonell hun kan snakke med. Det kan være å passe ungene hennes en dag, organisere samkjøring til en fotballtrening, få henne til å skjære ned på krav og aktiviteter i hverdagen, overtale henne til å ta en jentetur. Eller gjøre noe helt alene. Men svært ofte er det langt enklere enn som så. Det handler om å minne henne på at hun bryr seg. Tårene hennes viser det.

Jeg tar aldri fra dem den dårlige samvittigheten. Det er den som kan skape en endring. Det er den som kan hindre alt fra å skje igjen. Men jeg trenger ikke forsterke den heller. Det klarer hun fint selv. I stedet berømmer jeg dem for å dele. For det er dette vi lærer barna våre: Nei, jeg lover å ikke bli sint. Bare si hva som har skjedd, så skal vi ordne opp i det sammen. Jeg vil bare hjelpe deg!

Jeg forsøker å fokusere på det gode hun gjør. Hun er mye mer enn en handling. Mye mer enn et sinneanfall. For er det ikke dette vi også lærer barna våre? At vi skal ignorere den negative atferden og fokusere på den positive. Og dermed er det den vi får mer av. La oss starte med oss selv – og på den måten blir vi bedre mammaer, hele gjengen.

Jeg tror på reparasjon. Vi får alle skrubbsår og arr i løpet av livet. Det er ikke til å unngå. Du er heldig hvis du har en som kan blåse på sårene og sette plaster på dem. Jeg gjør det hele tiden. Jeg setter Supermann-plastre på sykkelskrubbsår og jeg sitter på sengekanten og forsøker å rette opp i det jeg har gjort.

Og jeg sier alltid dette: Det er mye jeg ikke burde sagt og gjort. Jeg kommer til å gjøre feil igjen. Men jeg vil at dere skal vite dette, at det jeg sitter og forteller dere nå, det er sannheten. At den vinner over alt. Uansett hva dere gjør så elsker jeg dere høyere enn himmelen. Jeg ville dødd for dere uten å blunke, selv om jeg av og til føler dere tar livet av meg med energien deres. Og jeg vil heller sage av meg armen enn å forlate dere, selv om jeg av og til brøler at jeg blir gaaaal av å være i dette huset. Det er sannheten. Det skal dere aldri tvile på. Det er like sant som at jeg vet dere elsker meg, selv om dere hater meg når jeg tar fra dere ipaden.

Barn forstår. Så uendelig mye mer enn du tror. Aldri undervurder dem. Snakk med ungen din. Alltid. Ikke lat som om noe ikke har skjedd eller skygg unna det vanskelige. Forklar. Si unnskyld. Klem. Kyss. Reparer. Og vis barnet ditt at du kan skape en endring. Finn ut hvordan du kan organisere livet ditt annerledes. Få det bedre med deg selv. Og for guds skyld: Senk kravene!

Ikke bli skilt fra mannen din fordi dere prøver å være ”perfekte” foreldre. Eller rist ungen din fordi pulsen er skyhøy mens du prøver å lage fiskekaker fra bunnen av før ballettreningen. Stek heller pannekaker mens du hører på AC/DC, drit i balletten og gi mannen og ungen din en klem. Gi deg selv en klem også. Først når du tar vare på deg selv kan du være noe for andre.

Da kan du skape gode ringer i vann. Da kan du være til støtte for den mammaen som har gått i oppløsning fordi hun har gått over streken og føler seg som et monster. Hjelp henne. Gi henne en klem, tørk tårene hennes og minn henne på at monstre ikke gråter. Spør det eneste naturlige: Er det noe jeg kan gjøre?

Og slik hjelper du barnet med det samme. Slik gir du kjærlighet til en som kan gi kjærlighet videre. Da blir hun en mor som reparerer, klemmer og elsker. Og det er det barna trenger mest av alt.

Da jeg fortalte min sønn om smokkekastingen i kolikkperioden var det dette hans eneste spørsmål: Spratt smokkene høyt?

Ja. De spratt himmelhøyt. Men ikke høyere enn jeg elsker deg, lille venn.

Se på barnas smil når du sier noe sånt. Når du viser at du elsker dem, med hele deg. Når du kan se at de i glimt forstår hvor heldige de er. Ta vare på de øyeblikkene - og vit at det er du som skaper dem. Den type kjærlighet er det eneste som betyr noe for et barn. Det er lyset i livet som setter alt annet i skyggen.

​Støtteklem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

Leave a Comment: