Feriens X-faktor

By Kristine Henningsen | Diverse

May 28

Du må gjerne planlegge ferien, men vær forberedt på at det ikke nødvendigvis går som planlagt. I alle fall ikke når du har med deg den berømmelige x-faktoren: Barna.

"Jeg vil ikke hoppe i strikk!"

Første dag var vi i et klatreland i Vejle - Gorilla Park. En perfekt aktivitet når man har med seg tre ville apekatter. Her er barna sikret (en ren lettelse, mer enn en gang har jeg hentet ned barn fra tretopper). Og man kan være sammen som en familie og gjøre noe alle synes er gøy. Dessuten kan man tilpasse klatreturen etter alder, så ingen må stå og se på.  

De to eldste gikk med pappaen, mens minstemann og jeg luntet av gårde i de mer enklere banene. Jeg så eldstemann fly fra tretopp til tretopp, fryktløs, og hørte vill fnising da jeg skrikende kastet meg ut i lianer og ziplines (feriekiloene fikk det til å knake høyt i tauene, men heldigvis var det ingenting som røk). Verre var det da mellomstemann kom til enden av en bane, og måtte fire seg ned flere meter. Han trodde han måtte hoppe rett ut og skrek hysterisk: Jeg vil ikke hoppe i strikk! Jeg vil ikke hoppe i strikk!

Pappaen, som var et stykke bak ham i løypa, fikk hastverk med å redde situasjonen og hjelpe ham ned - noe som førte til et par skrubbsår (og han bar seg selvsagt like mye som når han har the manflue). 

Men altså, både liten og stor kom trygt ned på bakken til slutt. Og vi var alle enige om at det hadde vært en god dag. 

På vei - med 1000 kosebamser i bagasjen (sukk)

Jada, det gikk bra.

Herjing på ridderrommet

Dagen etter var de duket for Legoland. Vi bodde på Legoland Hotell, og det var fantastisk - for både ungene og oss. Ikke bare kjente jeg hvor barnslig jeg ble, når jeg bodde på et hotell som var laget av lego (ok, ikke selve byggeklossene, kanskje, men det meste annet). De har også gjort det perfekt for barnefamilier. Vegg-til-vegg-tepper overalt, så barna skal skade seg minst mulig (alle som har løpt etter toåringer på steingulv vet hva sånt betyr). Det er ingenting som kan bli ødelagt, så man slipper å gå med hjertet i halsen. Og rommene er geniale: Egne temaer i ulike fløyer, for eksempel Frost og Ninjago. Vi fikk et ridder-rom, der det var en egen del for barna og en for oss, med en liten gang i mellom, og der vi hadde hver vår tv (jepp, noen har skjønt det). Og på barnas senger lå det velkomstpakker, så de kunne bygge mens vi pakket ut. Alle hoteller for barnefamilier burde tenkt sånn - det er det lille som utgjør hele forskjellen.

På hotellet var det også lego-rom, lekerom og spillrom. Der fant barna seg nye venner, hvilket var en bonus i seg selv (og det bød på noen uventede utfordringer, som vi snart kommer til). 

Barna digget selvsagt denne velkomsten

Rom helt i barnas stil

Da barna forsvant ...

Første dag på Legoland: Det vi ikke visste var at barna hadde avtalt å møte et brødrepar som de ble kjent med på spillrommet. Det første som skjedde etter ankomst var at disse fem ungene fant hverandre - og forsvant uten et ord (!).

Så der gikk vi da, forvirret og rådløse, med et ukjent foreldrepar som var like forvirret og rådløse. Hvor i all verden kunne ungene ha gått? De hadde ID-armbånd på seg, alle fem, men hva hjelper det når de ikke vil bli funnet? 

Vi ble fort kjent, det andre foreldreparet og oss. Når barna forsvinner hopper man over tørrpraten. Vi utvekslet telefonnumre og spredte oss, lette på måfå blant lego-statuer og karuseller. Til slutt så vi snurten av dem, på vei ut i en kano (heldigvis var det  tømmerrenna, og ikke et av de syv hav). ​

Så satt vi foreldrene oss i en annen kano. Litt keitete og sjenerte. Nå kunne vi i det minste håndhilse, før vi satte utfor stupet sammen.

Før var det sånn at vi var sammen med venner, og så måtte barna gå overens. Nå er det barna som finner seg venner, og vi voksne som må gå overens.

Og det gjorde vi heldigvis, etter en kaotisk start.

Hvor er barna?

På tur på egen hånd

Verdt mer enn gull

Så fløy vi etter, da, to foreldrepar, mens barna ville ta absolutt alt: Førerkort på lego-bil (minst like stas som da jeg var liten), karuseller, berg- og dalbaner, laserbane, 4D-film, simulatorer, båter og veldig, veldig mye annet. Land på land åpenbarte seg, med nye temaer, samtidig som fotsålene ble såre og magen full av is. Og sånn skal det være når man er i en fornøyelsespark, ikke sant?

Barna var velsignet slitne etterpå. Og vi foreldrene kunne nyte et glass vin mens barna lekte på spillrommet. Sånt er gull verdt. Aktiviteter for små = ferie for voksne.

Dagen etter var foreldreparet i positivt sjokk. De kunne fortelle at eldstemann hadde sovet til klokken 8 (!). Og han pleide å våkne mellom 4 og 5. De følte de hadde fått livet i gave. 

Jeg vet. Alle småbarnsforeldre vet. En morgen med søvn er verdt mer enn en milliard kroner.

Topp dag, til slutt

Vi fant Nemo - og Dory!

Vi fant Nemo - og Dory!

"Du flauer oss!"

Dagen etter dro vi til Aquadome (Lalandia), som er ved siden av Legoland Hotell - og Skandinavias største badeland.

Ungene var elleville her også. Fryktløse. Og jeg er særdeles fryktfull. Mannen min kaller det allfobi (kronisk redd for alt). Hva tror du barna gjør? Lurer meg til å ta "Tornadoen" (allerede her burde jeg ha luktet lunta). Vi fikk en slags flåte som vi skulle bære til toppen av en sklie, og sitte i den alle sammen. Det går bra, mamma, sa de, det er ikke farlig.

Jeg forstår vel at jeg ikke kommer til å skade meg - det som er farlig er at redselen kan gi meg hjertestans. 

For å si det sånn: Jeg kom ned. Og det på den mest grusomme måten. Først gikk det rolig nedover. Så var det som å bli kastet baklengs ut i et fossefall, og så ble gikk det til den ene og andre siden i et slags hulrom inni tunnelen, som når man er i en rampe med vann, og til slutt ble vi spyttet ut av tunnelen i vill fart.

Da hadde jeg skreket så høyt at flere stirret storøyd på meg. Mamma, du flauer oss, hvisket minstemann. Det driter jeg i, hveste jeg, jeg har det verre!

Panisk hval

Nå gjør de ikke det på en stund, tenkte jeg, og gikk mot det store "flytebassenget". Der kan man ligge og flyte rundt og rundt i en badering. Perfekt for en livredd mamma. Ren meditasjon. Smilende lå jeg og lyttet til skrekkfryd-skrikene. Perfekt ferie. Manglet bare paraplydrinken. 

Når jeg først kom meg opp i baderingen, vel og merke. Det går ikke an å hoppe elegant opp i en slik duppedings når man er en voksen trebarnsmor, jeg lignet mer en panisk hval.

Litt kjedelig ble det likevel, i lengden, akkurat som det er å ligge under palmene. Så jeg dristet meg til å ta "Europas lengste wild river", som skulle være for alle aldersgrupper. Ungene elsket den, og tok den om og om igjen. Den er ikke farlig, mamma, sa de - lover.

Objektivt var den nok ikke det. Men midtveis ble jeg likevel vettskremt av farten. Heldigvis klarte jeg å ikke rope "slipp meg ut", slik jeg pleier, så de måtte demontere sklia og løfte meg ut. Men det ble med en runde.

Den siste skammen

Som om ikke skammen var komplett hadde jeg glemt håndklær. Så vi måtte låne av badelandet (som var veldig søte og behjelpelige mot en distre mamma). Og i garderoben oppdaget jeg at jeg hadde undertøyet i min manns sekk, fordi jeg hadde hatt den tørre badedrakten under. Så jeg måtte gå ut av garderoben, truseløs i olabuksen og med puppene i "fri vigør" under singleten, for så å gå tilbake til garderoben og skifte en gang til.

Pytt pytt. Alt kan ikke være perfekt, vel? Denne ferien var så tilnærmet perfekt den kunne bli. Når barna sitter fredelig og leker med kosebamser bak i bilen forstår du at de er slitne og tilfredse.

Det er nesten en ferie i seg selv.

​Hilsen Antisupermamma

Vi reiste til Danmark med Visit Denmark.


Legoland - minst like magisk som da jeg var liten

Leave a Comment:

Leave a Comment: