Når lokket flyr av

By Kristine Henningsen | Diverse

Nov 20

Hva feiler det dere? Hvorfor hører dere ikke på meg? Jeg klarer ikke mer! Vil dere at jeg skal bryte sammen? Nå er det *** nok!

Nok-punktet

Kjenner du deg igjen? Det er nok. Eller, det har gått langt over nokpunktet. Det har gått over alle grenser. Lag for lag har det lagt seg i kroppen. Treåringens sutring over "feil frokost", ungenes evinnelige krangling om hvem som skal sitte hvor i bilen, sokker som ligger strødd overalt, leggetiden som strekkes lengre og lengre ... Du behersker og behersker deg – og en dag flyr lokket av, Du roper ting du aldri trodde du skulle rope. Trodde du egentlig at du skulle rope til ungene i det hele tatt? 

Ris til egen bak

Eller var du, som meg, bestemt på at "hjemme hos oss skal vi ha en god og konstruktiv tone". Du skulle snakke med barna, forklare, rolig og behersket, dere skulle bli enige om ting. Så kommer barna, en etter en, og du innser at familielivet er organisk og uforutsigbart. Alle unger er ulike, også dine egne, og sannelig oppdager du ikke noen nye sider hos deg selv også (nei, ikke spesielt flatterende). Både du og barna er uperfekte, noen ganger med en dårlig dag i ryggen, ikke på samme sted mentalt, utfordrende, selvrettferdige, frustrerte, sultne, slitne.  Og for å slippe mest mulig friksjon er det lett å lage ris til egen bak.

En martyr sprekker 

Jeg hadde for eksempel bestemt meg for at jeg skulle henge opp ark med faste plikter til barna. Lære dem å rydde etter seg, lage mat, re senger. Men i hverdagens kjas har det blitt akkurat sånn jeg ikke ville det skulle bli: Jeg rydder og lager mat selv, fordi det går raskest og jeg ikke orker å mase, til det kommer til dette punktet: Jeg er utslitt. Føler meg tatt for gitt. Blir en martyr som jeg føler ingen legger merke til. 

Til slutt blir jeg sint. Og roper ting i affekt. Er så lite konstruktiv jeg kan bli ("ser dere ikke at jeg er utslitt? Hvorfor er det bare MEG som gjør noe her hjemme? Dere vil at jeg skal bryte sammen? Ja vel – her kommer det!").

Jeg burde, burde, burde ...

Til slutt begynner jeg å gråte. Og føler meg som det store barnet. Kjenner skamrødmen i kinnene. Skyldfølelsen er tung over ryggen. Jeg blir kvalm. Av meg selv. Stå og rope til barn på den måten? Tenk om jeg har skadet dem psykisk. Er det dette de skal huske av meg. Hva slags mor er jeg, egentlig? Det er jo jeg som skal være den voksne. Jeg burde behersket meg. Jeg burde vært tydeligere på hva jeg forventet av dem. Jeg burde, burde, burde ...

Men jeg klarer ikke alt jeg burde. Jeg klarer bare å være et menneske. 

Andre utfordringer

Og nå gråter dette mennesket. Det er stresset som løser seg opp i kroppen og renner ut. Tårene gjør meg roligere. Og nå kan jeg fortelle barna at jeg ble sint fordi jeg er sliten. Sinne er en sekundær følelse, som har det med å legge seg oppå andre følelser, Og nå, mens jeg kommer under mitt eget sinne, kjenner jeg ikke bare på slitenhet. Jeg føler også på frykt. Fordi jeg ikke har kontroll på barna på samme måte som jeg hadde før. De har begynt å spille i smug. De hører ikke lenger ubetinget på meg, men tar egne avgjørelser. Hva hvis en av dem tar en avgjørelse om å prøve narkotika, og lyver til meg om det? Hva om jeg ikke klarer å hjelpe ham før det er for sent? Eller en annen tar en avgjørelse om å kjøre i fylla?

Vi nærmer oss tenårene. Jeg ser det på bursdagslysene, jeg føler det på kroppen. Da ungene var mindre, og vi balet med 40 bæsjebleier om dagen og tre kaniner som hoppet i alle retninger, trodde jeg alt skulle bli enklere når de ble eldre. Mindre jobb, mindre frykt. Men nå er det andre utfordringer. Og minst like mye bekymringer. 

Alt kan repareres

Heldigvis kan vi snakke sammen. Og dermed reparere som best vi kan. Det gjør vondt i hjertet når en av dem sier: Du går vel aldri fra oss, mamma? Vi er fremdeles glade i hverandre?

Det er likevel godt å svare det jeg bestandig gjør: Jeg elsker dere høyere enn meg selv, uansett hva dere finner på, og jeg kommer aldri til å forlate dere. En dag er det de som skal forlate meg, og sånn skal det være. Frem til da skal vi ta vare på stunder der vi har sol og vind i ryggen, og navigere oss gjennom stormene som best vi kan. Familielivet byr på all slags vær og du aner ikke hva som kommer når. Men så lenge mannskapet er på plass, og alle gjør sine oppgaver, skal vi unngå å forlise.

Det innebærer at jeg ikke må forsøke å gjøre alt alene, men delegere oppgaver og forvente at de blir gjort. Å være en familie vil vi alltid være. Å være en velfungerende familie krever en innsats fra hver og en av oss. 

Sinne = Grensesetting

Kroppen er ditt viktigste instrument. Det er finstemt og presist og sier fra når noe er galt, ofte med en liten ulyd. Lytter du ikke blir lydene høyere og høyere, helt til det blir en kakofoni.

Det er mange som ikke lytter til kroppen, men fortsetter å presse seg til de er utbrente, eller godt svidd i kantene.  Da har kroppen forsøkt å si fra lenge, og nå er sinnet der, som et rop om hjelp. Jeg får mange meldinger fra mammaer som har dårlig samvittighet, og føler skam, fordi de blir sinte på barna. Jeg pleier å si at mammaer som har dårlig samvittighet er mammaer med hjertet på rett plass. Det er ofte mammaer som vil gjøre godt, og dermed strekker seg lengre enn de klarer eller evner, og dermed ender de opp med å gjøre seg selv vondt. Jeg utfordrer dem til å utforske sinnet, forsøke å finne ut hva det handler om. Ofte dreier det seg om grensesetting, sinnet kommer som en følge av at noe har bygget seg opp over tid og kroppen og hodet har fått nok. Det kan også være et tegn på stress, overproduksjon av adrenalin i kroppen. Uansett årsak er gjerne sinnet et varsel om noe som ikke kan fortsette. Noe må endres så hverdagen blir mer levelig. 

Levende familiebilde

Noen ganger er sinne bare sinne også, og det er viktig å ikke sykeliggjøre følelsen. Det kan være stigende irritasjon over en bilkø, en unge som vrir seg ut av sokkene for ellevte gang, en mann som ikke har ryddet av etter middagen, Husk at det er en gave for barna å se de ekte følelsene dine – at du er glad, sint, frustrert, trist, entusiastisk. Et ekte menneske er gjennom det meste av følelsesspekteret i løpet av en dag. Gjennom å se følelsene dine blir barna bedre kjent med deg, og ved å betrakte hvordan du håndterer følelsene kan de få en pekepinn på hvordan de kan håndtere sine. Det er også forskjell på et "ut av det blå"-raseri og et meningsbærende sinne. Førstnevnte kan skape usikkerhet, mens det siste kan gi trygghet. Barna vet hvor langt de kan tøye strikken før den (nesten) ryker.

Og er ikke det barnas oppgave da, å tøye grenser og i perioder drive oss til vanvidd? Familielivet er mye rart, men helt i vater er det sjelden. Heldigvis. Da hadde vi vært et innrammet bilde på veggen, og ikke levende mennesker.

Klem fra Antisupermamma 🙂

I det minste: På bildet er jeg helt i zen

Leave a Comment:

Leave a Comment: