Når penger betyr alt

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Nov 29

Jeg kjører rundt i den gamle Mercedesen på snødekte veier. Jeg skulle ha skiftet til vinterdekk. Bilen burde ha vært på EU-kontroll. Hatt oljeskift. Men sånt kan jeg ikke tenke på. Det er på nummer 70 på listen. Etter alle regningene jeg må betale. Og ennå har jeg mange igjen. Altfor mange. 

Kabalen som ikke går opp

Jeg sitter med regningene i en vifte foran meg hver måned, og legger en kabal som aldri går opp. Hvilke haster mest, og hvilke må vente til neste måned? Så er det alle telefonene rundt til firmaer og inkassoselskaper. Kunne jeg fått en utsettelse på betalingen? Jeg vet jeg har spurt før, men det kniper litt akkurat nå.

Akkurat nå? Det føles uendelig lenge siden jeg slapp å tenke på penger. Nå kjennes det som om jeg har et regnvått, stikkende teppe over ryggen som aldri glir av. Bekymringene fyrer opp pulsen og forstyrrer nattesøvnen. Trekker energien ut av meg. Gjør meg nervøs. Når man har penger er det lett å avfeie det som betydningsløst. Først når man ikke har dem forstår man hvor mye de betyr. For hva får du gjort uten penger? 

Dyrt å være fattig

Dessuten er det dyrt å være fattig. Du har ikke råd til å gjøre storinnkjøp. Må kjøpe ting på kreditt. Ikke nødvendigvis lysestaker og Syden-reiser, men det mest vesentlige. Mat. Fritidsaktiviteter til ungene. Vinterjakker. 

Alle løgnene for å holde hodet hevet, i det minste utad. Hvorfor jeg bare fyller bensin for en 50-lapp? Jeg hadde den i lomma, har glemt kortet hjemme (er i minus på kontoen – igjen). Rådyrt å bestille Peppes-pizza? Bare det beste er godt nok for deg, vettu (Peppes er det eneste stedet man kan kjøpe på kreditt). Nei, jeg kan ikke være med i kveld, har fått migreneanfall (har ikke råd).

Og det verste av alt: Når det kommer til punktet der du må spørre om å låne penger av vennene dine. Hvem er det lengst siden du har spurt? Det er så skamfullt, så nedrig, at du bruker flere dager på å grue deg og kvinne deg opp. Det må føles lettere å sette seg på gata og tigge. Men hva hvis du støter på noen du kjenner? Da kan du ikke late som lenger, verken for deg selv eller de andre. Da har du nådd bunnpunktet. 

"Kan skylde seg selv"

Det er lett å sitte på sin høye hest når man aldri har vært i en slik situasjon. "De kan skylde seg selv – slik man reder, slik ligger man". Men vi er bare mennesker. Det er ikke så lett å se konsekvensene av det vi gjør når vi er i en situasjon med begge beina. For meg innebar det et langt samliv med en mann som ikke hadde styring på penger, og jeg ble sittende igjen med regninga etterpå. Det gikk så gradvis, det var så manipulerende, jeg forsto det ikke før jeg satt der i minus.

Og det er dyrt å være fattig. Når du ikke har penger havner du fort i en nedadgående spiral, der du kjøper ting på kreditt og blir enda fattigere. Eller du trøster deg med en ferie eller et par klesplagg for å flykte, en slags kortvarig rus, eller for å kjenne deg normal. Og det er som å pisse i buksa for å bli varm. Etterpå blir det enda mer kaldt og stikkende. Til slutt blir det en utålelig situasjon..Og da kommer ofte de desperate tankene. Skal jeg rane en bank? Bli luksusprostituert? Det er lett å dømme, eller le av, slike utsagn. Men når du står midt opp i det er du desperat etter en enkel vei ut. 

Postkort-kjøpefest

Jeg var heldig. Jeg hadde foreldre som hjalp meg på beina igjen. Og jeg hadde mulighet til å jobbe steinhardt som frilanser en periode, da markedet var på frilansernes side. Jeg hadde venner som hjalp meg med å få oppdragsgivere. De hjalp meg med å hjelpe meg selv, og det føltes langt bedre enn å tigge om penger. Som jeg husker følelsen den dagen jeg kunne betale ned gjelden min, og gi dem tilbake. Jeg følte meg som en ubrukelig flytemadrass som ble lappet sammen og fylt med ny luft. Rak og stolt sto jeg der og kunne gjøre opp for meg. Jeg, som hadde følt meg mindre enn støvet under føttene deres.

I dag har jeg det godt økonomisk. Og jeg kommer aldri til å glemme denne perioden. Den har satt varige spor. Minnene gjør at jeg får en vond smak i kjeften av tiden vi er på vei inn i. Jula. Som har blitt en gedigen kjøpefest, og en slags konkurranse om hvem som kan ha det mest likt et glanset postkort.

Julaften – hver dag

Etter at vi har kommet oss gjennom Halloween, Thanksgiving, Black Friday, Cyber Monday, Black Weeks, med skrantende lommebok. Det vil si: Jeg har ingen problemer med å hoppe over disse "feiringene". Utfordringen kommer når ungene begynner å mase. Jeg snakker med foreldre som fortviler fordi barna maser om Halloween-masker til 400 kroner ("alle skal ha en sånn"), spesialmat på bordet på Thanksgiving (må vi virkelig fortære et diger fjærkre for å vise at vi er glade i hverandre?), vindusshopping på Black Friday (og selvsagt ender man opp med å kjøpe noe som man ikke har råd til, og langt mindre bruk for).  

Og på lørdag starter kalenderkjøret. Da jeg var liten hadde jeg bildekalender. Jeg husker ennå hvor stas det var å åpne de små bildene, hver dag, og på julaften var det et ekstra stort bilde. Hensikten var vel å øke forventningen til den store dagen, og samtidig gjøre ventetiden litt kortere. Nå får barna en mini-julaften – hver dag. Foreldre putter oppi klesplagg, smykker, perlesett, høretelefoner, sokker (eller, det siste dropper vi, hun ble skuffet i fjor).

Høyner forventningene

Jeg har alltid sagt at folk må få gjøre hva de vil. Ønsker de å stå hele dagen og bake muffins til ungene, lage perfekte matpakker og lese tre eventyrbøker på sengen – be my guest. Men når det gjelder jula tenker jeg annerledes. For vi høyner ikke bare forventningene fra våre egne unger, vi drar med oss de andre barna samtidig. Selvsagt sammenligner de seg. Og hvem vil være den moren som "bare" gir ungene billig kalendersjokolade og pakker med ting som de faktisk trenger? 

Jeg vil være en slik mor. For jeg tror det er akkurat det ungene – og hele jula – trenger.  Det viser også spørreundersøkelser, der man har spurt barna hva de gleder seg mest til i jula. Hvem du hva flesteparten av dem svarte? Være sammen med familien.  

Det forundrer meg ikke. Når jeg tenker tilbake på jula er det ikke pakkene jeg husker. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til å ta av papiret, men jeg har glemt hva det var inni. Jeg tenker på farmors ord om sin barndoms jul: "Jeg tror vi pakket opp noen postkort. En gang fikk jeg kanskje en dukke. Men det er stemningen jeg husker best. Det var noe høytidelig og magisk ved julen".  

Ønskeliste = bestillingsliste?

Selv husker jeg varmen i huset. Lyden av engleuroen over lyset. Følelsen av å gå i ullstrømper som var litt for små. Lyden av mine egne lakksko over parketten. Spentheten i kroppen mens vi ventet på gjestene. Lukten av surkål. Snøen som falt utenfor vinduet. Noen ganger var den der, andre ganger ikke, men jeg husker det som om den alltid var der. Julenissens tunge skritt opp trappen, de tre bankene på døren, hvem var det bak masken. Eller kanskje det virkelig var julenissen som hadde kommet? Hvordan jeg løp ut og var sikker på at jeg så sleden med reinsdyrene over taket på blokka. Og ingen tok fra meg det bildet. Ja, sa mamma entusiastisk, kanskje det virkelig var julenissen du så.

Jeg ser det for meg fremdeles. Det var en gave for livet.

Stresser seg skrullete

Klart det var ting jeg ville ha. Den gangen het det å ønske seg noe – ønskelisten var ingen bestillingsliste. Det var noe magisk ved det også, å vite at man bare fikk noe av det man hadde skrevet opp. Fremdeles ha drømmer i hodet.

Er det noen som har godt av å få alt de ønsker seg, egentlig?

Likevel hører jeg om mammaer som stresser seg skrullete i disse førjulstider, i jakt på flere titalls kalendergaver som skal pakkes inn i glanset papir, julegaver som skal kjøpes til kreti og pleti ("barna må få minst 12 gaver hver under treet, ellers blir det mindre enn i fjor"), den perfekte juleribben og pynten som forvandler hjemmet til en interiørkatalog. 

Hvem gjør vi det for?

Hvem, gjør vi det for? Oss selv, eller de rundt oss? Hva er det vi vil bevise? Hvilke behov er det vi dekker? Hva trenger du i jula – egentlig?

Selv stiller jeg meg følgende spørsmål: Hvis jeg bare hadde hatt denne jula igjen å leve – hva ville jeg ha gjort?

Svaret er enkelt: Holdt hardt rundt de jeg er glad i og ikke stresset bort de gode øyeblikkene. Stunder som lyser uten glanset papir, som kommer når vi er åpne for dem, og ikke koster mer enn din tilstedeværelse. 

Varm førjulsklem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

(2) comments

Yurgh 1. December 2018

Vil bare påpeke at Peppes ikke er den eneste plassen som tar kredittkort – de fleste dagligvarekjedene tar også kredittkort nå, og du får mye mat for det du må punge ut for en pizza.

Reply
    Kristine Henningsen 1. December 2018

    Takk for svar! Og du har helt rett! Det er billigere og smartere å kjøpe mat i butikken enn ute, men når det kommer til å spise ute av og til for å føle at man koser seg, så var Peppes et alternativ, var det jeg tenkte 🙂 i og med at man får kjøpt på kreditt.

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: