Når tiden ikke går (og brått har den gjort et kjempehopp)

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Mar 15

For en stund siden, litt for tidlig på en søndags morgen, kom niåringen inn på soverommet og vekket oss. Morgengretne meg blåste ut: Hva i all verden er det nå! Kan dere ikke være stille og la oss sove ut?

Og der sto den lange, hengslete ungen med litt for lang lugg og sa: Jeg vil bare si fra om at jeg har gitt brødrene mine frokost og gredd dem. Kan vi være så snill og få spille litt Minecraft nå?

Da begynte jeg å gråte. Pluss på lite søvn og PMS. For jeg gråt ikke bare litt. Jeg storhulket. Krampegråt. Det var et av disse sterke, forløsende øyeblikkene – der du får motorstopp og tvinges til å se rundt deg. Med ett ser du hvor langt du har kjørt, hvor fort det har gått og du husker bare bruddstykker fra du startet.

Brått var det som om jeg ble tatt tilbake i tid. For ni år siden gikk jeg rundt i en sliten, rosa morgenkåpe og rugget et skrikende barn i armene. I timevis. Jeg gråt og var kvalm, armene kraftløse, og jeg hadde ikke et clue om hvor av-knappen var. Vi rugget vognen over brostein, sammenrullede filleryer og røtter på stien, satte på støvsugeren, hårføneren, kjørte bil (som aldri måtte stoppe – hold den motoren i gang!), hender som fikk gnagsår av å rugge sprinkelsengen. Jeg trodde aldri han skulle slutte å skrike. Jeg syntes aldri han ble større. Alt jeg klamret meg til var illusjonen om at han en dag skulle sove en hel natt. Senere, da han sov hele natten og ”bare” våknet klokka 5 – om da han skulle komme inn klokka 8 og si: Mamma, jeg har ordnet meg selv. Kan jeg se på tv nå?

Men aldri drømte jeg om at han skulle servere brødrene frokost og stelle dem, før han kom inn og vekket meg klokken 9. Og nettopp derfor gråt jeg. Av inderlig takknemlighet. Men også av en slags sorg. Hvor ble alle årene av? Hadde jeg satt nok pris på ham? Det snakkes stadig om hvor viktig det er å nyte hvert sekund, hvordan vi kommer til å savne barndommen deres når de blir større, hvordan vi for all del ikke må gå glipp av noe. Og nå tenkte jeg: Er moroa over – og så har jeg ikke klart å nyte det engang?

Så pirket det litt i et halvt gjengrodd sår også. En gammel bekymring og usikkerhet. Bar jeg for lite på ham? Gråt jeg for mye foran ham? Jeg, som hadde gledet meg til denne babyen i mange år. Jeg, som ikke hadde hatt en svangerskapsplage. Jeg, som sov minst av alle venninne mine og tålte det meste av skrik og skrål.

Men før du får kolikkbarn har du ikke snøring. Det var som helvetesukene i militæret, ganget opp noen titalls ganger. Det satte alt på prøve. Aldri skadet jeg ham fysisk, så mye vet jeg. Men jeg slang smokker i veggen, lå i fosterstilling på gulvet og gråt, tenkte tanker jeg ikke er stolt av, ønsket meg et helt annet sted. Og hva var alt pratet om at det gikk så fort? Alt jeg drømte om var å se en ferdig fireåring i senga. Og han vokste i sneglefart. Ble han i det hele tatt større?

Så ble han brått stor likevel. Ikke bare fire år, men ni. Og nå synes jeg det begynner å gå fort. Altfor fort. Nå vil jeg ikke at han skal bli større. Og så er det som om han vokser flere centimeter hver dag. En dag, farlig snart, vil han være ute av redet. Og brødrene følger tett på. Ingen vil gre seg om morgenen hos oss eller spørre etter frokost eller plage oss md høy tv-lyd. Skal det da bli bare sorgen? Er det nå jeg skal be deg om å ikke være så dum som jeg var – og begynne å nyte hvert sekund?

Nei. Rett og slett fordi det er umulig. Det er som en venninne av meg sa: Jeg forstår ikke engang hvordan man gjør det. Det er glimt av glede og lykke! De får man forsøke å ta vare på. Resten er hard jobbing, mye frustrasjon, dårlig samvittighet, bekymringer. Og med tiden så blir det lettere og lettere. Det blir mer av de gode øyeblikkene og mindre jobb. Vi storkoser oss med våre store barn. Det er nå jeg har min kremtid!

Sånt blir jeg glad av å høre. Og trolig stemmer det for meg også. Jeg har kremtiden min nå. Og jeg blir lykkelig når enda eldre venninner sier at jeg kan glede meg til de flytter ut og kommer hjem på besøk. Når barnebarna kommer. Med andre ord: Det er mye å se frem til!

Det velger jeg å tro på. Og jeg velger å nyte tiden nå, fremfor å fokusere på alt jeg ikke fikk til da ungene var mindre. Nettopp derfor dro jeg den lange ungen min opp på fanget denne morgenen. Jeg fortalte ham om alt jeg ikke fikk til da han var mindre. Og om hvor uendelig glad jeg var for at han har blitt en så fantastisk gutt. Og at jeg trolig er bedre på å løse jenteproblemer enn å tvinge på ham en strømpebukse om morgenen, 10 minutter før jeg må være på jobb.

Han satt rolig og hørte på hele min hulkende tale (en Oscar-vinner ville misunt meg!). Sa han var glad i meg også. Og så la han til, litt forsiktig: Er alt i orden med deg, mamma?

Da måtte jeg le. Midt i et hulk. Sånn er det i vår familie. Gråt og latter er sjelden langt fra hverandre. Så lo han også. Det er ikke sikkert han helt forsto hva det dreide seg om. Men han skjønte at mamma var i orden, at jeg var glad i ham, og at det var noe som hadde skjedd før som jeg var lei meg for.

Så kom jeg på enda en ting. Hvordan jeg gledet meg til å le sammen med mine barn. Ikke bare gråte. Nå gjorde vi nettopp det. Latter er en dyp form for kommunikasjon. Det skaper bånd og perspektiv og er en etterlengtet pause fra alvoret. Og det trenger vi alle sammen, enten vi har små eller store barn.

La aldri muligheten for en god latter gå fra deg. Men glem å nyte hvert øyeblikk. Du kommer aldri til å få det til likevel, så gi det opp først som sist. Lev livet til fulle, med gode og vonde og middels stunder. Og se heller fremover og bakover. Ellers går du jo glipp av de fremtidige årene også! Og de kan være de aller beste, for alt du vet.

Ha en super uke, alle sammen – enten du har små eller store!

Klem fra Antisupermamma

Leave a Comment:

(7) comments

Elise 15. March 2015

Jeg setter SÅ stor pris på deg og din fantastiske fremstilling av familielivet

Reply
Maria Haugedal 16. March 2015

Utrolig godt skrevet. Jeg gråt og lo og kjente meg SÅ godt igjen ☺

Reply
kirstimoslet@hotmail.com 16. March 2015

Fantastisk godt skrevet :’0)

Reply
Sigrun 16. March 2015

Som mamma til to små (som egentlig skulle vært tre..) var dette veldig fint å lese. Takk! Bare synd at jeg satt på trikken, for gjett om tårene kom 😉

Reply
v.udnaes@gmail.com 16. March 2015

Her kom tårene frem. Tusen tusen takk.

Reply
Kate 16. March 2015

Nydelig skrevet, og mye å kjenne seg igjen i – tusen takk!

Her sitter vi og teller på knappene om vi skal prøve på nummer tre, og hodet sier nei, men hjertet ja. Jeg er veldig flink til å finne motargumenter. Noe av det jeg føler på er at det kanskje ikke er rettferdig overfor de to første å ta risikoen på å få en til, det er jo så mye som kan gå galt, både med mor og barn, eller mamma kan bli sengeliggende under graviditeten eller helt utslått med kolikkbarn i tre måneder. Og så blir det jo tre som må dele på tid og oppmerksomhet i stedet for to. Kunne du ha skrevet litt om deres erfaringer med tre tette, og hva som gjorde at dere valgte å få nr. tre?

Reply
Silje 17. March 2015

Nå rant det noen tårer her og . Flott innlegg. Takk!

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: