O jul med din glede (og litt vrede)

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Dec 30

Hva skjer når vi kjøper inn et lass av gaver, arrangerer juleverksted og pepperkakebaking og blir sår i fingrene av å pakke inn små kalendergaver? Vi forventer glade og takknemlige barn. Alle skal glede seg til jul og alle skal sette pris på det de får – både tid og aktiviteter med familien og barbiehester og undulater og bilbane. Pluss på at mor og far ikke drikker seg fulle – kanskje ikke krangler engang – og huset er gullende rent. Da er det ikke rom for noe annet enn å prise seg lykkelig over alt man har. Helst hvert sekund. Både voksne og barn. Vi skal skakke på hodet og smile takknemlig over de nydelige barna vi har fått, friske og velfungerende og med kledelige nisseluer. Det er lov å være kledelig stresset rett før julematen skal på bordet. Det er lov å felle noen tårer over en mormor eller tante som ikke er der lenger. Men det er det. Alt annet enn glede og takknemlighet blir avskrevet som sutring og negativitet.

Hva skjer så når jeg våkner om morgenen av hvin som skjærer seg inn i øregangene, den ene som nekter plent å spise frokost, den andre som hyler fordi han har byttet bort FEIL fotballkort (og av de hundre kortene han har fått til jul, er dette plutselig det eneste som har noen verdi) og den tredje som gråter fordi han må skru av Ipaden. Er barna glade og takknemlige? Nei. Er jeg glad og takknemlig? Nei. Vi har en ræva start på dagen. Hele hurven. Kanskje forplanter den seg utover, så hele dagen blir crap. Eller kanskje vi klarer å snu surefjes til smilefjes, så vi får det ok etter hvert (tenk om det hadde vært like lett som på mobilen).

På slike morgener føler jeg meg frustrert og mislykket. Jeg tenker at alle andre har en fantastisk juleferie, unntatt oss. Og at det er min skyld, fordi jeg ikke er tålmodig nok. Blid nok. Takknemlig nok. Pedagogisk nok. Jeg ser på Facebook-oppdateringene av søsken som leier hverandre i stille julegater, far som smører fem par ski i soloppgang, barn som smiler snøhvitt under nisseluene. Og jeg får et bilde av at det er sånn jula er for de andre. Smil og skigåing og takknemlighet fra morgen til kveld. Og her sitter vi, sure av for mye sukker og for lite søvn, og jeg tar meg i å glede meg til hverdagen starter igjen. Så blir det enda verre. For da er jeg en dårlig mor også. En som ikke passer til å ha barn.

Når jeg har brølt et par ganger og drukket et par kopper kaffe, må jeg minne meg selv på: Uansett hvor mye pakker, foreldretid, skigåing og pepperkaker barna får, så er de akkurat de samme. Mine, i det minste. De er glade og forbanna og takknemlige og triste og empatiske og selviske om hverandre. Og de putter verken seg selv eller andre i en boks. De godtar at de er som de er, uansett setting. Gode og dårlige dager. Hele følelsesregisteret i løpet av en dag. Så kanskje er det ikke sånn at jeg ikke passer til å ha barn. Jeg passer bare ikke til å være glad og takknemlig hele tiden. Jeg er og blir en helt normal mamma. Et antisupert menneske. Blide nisser, fløyelsmyk riskrem, glansede pakker og kritthvit snø eller strand, forandrer ingenting. Alt er det samme på innsiden. Same shit, new wrapping. På godt og vondt.

Så nå skal jeg slutte å hamre løs på meg selv hver gang jeg er på Facebook, Instagram eller kikker i glansede magasiner. Jeg er ganske sikker på at det er et normalt liv på baksiden av alle julekort. Jeg er ikke alene om å være antisuper. Det er den største trøsten. Da føler jeg meg ikke så mislykket lenger. Og så vet jeg at jeg klarer å være glad og takknemlig, jeg også. Hos meg kommer det i glimt, det er ikke noe jeg klarer å skape eller presse frem. Som i går, da de to minste satt med trusa på hodet og lekte med biler mens de hvisket og skrattlo. Eller da eldstemann sovnet med armene rundt brødrene sine. Eller da jeg fikk kjærlighetsbrev på våtservietter av mellomstemann – ”jeg elsker deg, mamma – du er supermamma”. Det er jeg ikke, det vet vi begge to, men han elsker meg likevel. Og da jeg kan elske meg selv også. I glimt, i det minste. Og jeg kan kjenne på en klump i halsen og vite at slike øyeblikk vil jeg savne. Men det er mye jeg ikke vil savne også. Og det har vi en tendens til å glemme eller fortrenge. Det skal du huske på når eldre mennesker snakker om den gylne tiden da barna var små og alle juler var glade og hvite. At de trolig har glemt at de også var slitne, lei og frustrerte. Selvsagt var de det. Så ikke press det frem. Ta vare på de gode øyeblikkene når de kommer, enten du har flust av dem eller bare noen få. Og vit at det er flere som har en helt normal jul, med svingende følelser og takknemlighet. Lær av barna og godta at det er akkurat sånn.

Klem fra Antisupermamma

O jul med din glede (og litt vrede)

O jul med din glede (og litt vrede)

– gleder seg over jul – gleder seg til hverdagen starter

Leave a Comment:

(5) comments

Irene 30. December 2014

Akkurat sånn er det! For oss alle… 😉

Hilsen en annen upedagogisk, utålmodig antisupermamma med litt større barn. (Og mye blir faktisk bedre etter hvert… 🙂 )

Reply
Heidi Wikstad Amundsen 30. December 2014

Der traff du spikeren på hodet! Akkurat sånn har det vært hos oss, så tusen takk for at satte ord på 100 % av juledagene våre slik de har vært i virkeligheten 🙂 Nå kan jeg trekke pusten, senke skuldrene og slå fast at vi er en helt normal familie her også – og glede oss til hverdagen er tilbake igjen 😉

Reply
Stine 30. December 2014

som jeg skulla sagt det selv!! (Y)

Reply
Anne-Helene 30. December 2014

Lykken er bare små glimt som går av og på vilkårlig, ikke en permanent tilstand. Bare folk kunne forstå det, så ville folk vært mye mer avslappa. Det er en utbredt misforståelse at vi hele tiden skal kjenne på denne oppskrytte lykken. Det er naturstridig, spør du meg, lykken ville ikke vært lykke dersom den var tilstede hele tiden.

Ønsker deg et godt nytt år!

Reply
Mona 31. December 2014

Ja akkurat sånn er det. Takk for at du setter ord på det 🙂 Og bak idyllen og glansbildene er det alltid en hylende unge…

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: