Nov 10

I dag satt jeg på kafé og jobbet. På bordet overfor meg satt det en bestemor med barnebarnet sitt. I det minste var det sånn jeg tolket dem, ut fra kjemi og alder. Jeg glemte det jeg jobbet med, betraktet dem i smug mens jeg ble varm og melankolsk. Jeg husket hvordan jeg hadde lange samtaler med min egen bestemor, vi spilte sjakk og gikk turer i skogen, laget mat sammen og tegnet. Det var nesten så bildet av meg og min bestemor fløt sammen med bildet av de to foran meg.

Helt til bestemoren trakk mobilen opp fra veska.

Hver sin skjerm

Øynene hennes limte seg fast til telefonen, og fingeren skrollet og trykket iherdig. Hun nikket, rynket brynene, smilte - mot skjermen. Barnebarnet gikk til en krok i hjørnet der det var aktiviteter for barn. Selvfølgelig valgte hun ikke å tegne eller lese når det hang to skjermer på veggen der man kunne velge film og spill. 

Slik ble altså kafé-besøket. Bestemor og barnebarn i hver sin verden. Jo da, de spiste sammen. Og etterpå søkte de tilbake til hver sin skjerm.

Hadde det vært sånn med min bestemor og meg også, hvis dette var oss to i dag? Jeg vet ikke. Men jeg vet at samtalene med bestemor, de virkelige gode samtalene, er det jeg husker aller best fra barndommen. Og alt vi gjorde sammen, med fullt fokus på aktiviteten og hverandre, er minner som glitrer som edelsteiner i sjela. De er verdt mer enn en smarttelefon i gull.

Den gangen barne-tv var "skadelig" ...

Da jeg var liten hadde vi ikke annet enn svart-hvitt-tv hjemme, og etter hvert ble den byttet ut med en farge-variant. Jeg fikk med meg barne-tv hver dag, og klarte av og til å grine meg til å se detektimen. Detektimen, som er helt uskyldig med tanke på hva barna får med seg i dag, snakket jeg ikke høyt om. Det var bekymring nok rundt barne-tv. Opphetede diskusjoner blant foreldre, barnepsykologer og politikere. Skulle virkelig barna få se en halvtime med barne-tv, hver eneste dag? De kunne miste fantasien, glemme å utfolde seg fysisk, bli dumme og passive. Det var også diskusjoner om "The Cosby Show" ble sendt for tidlig på lørdagskvelden. Det kunne ha emner som ikke egnet seg for barn (var det da gullfisken døde, tro?)

Lever livet vårt foran skjermen

Nå ler jeg når jeg ser gamle tv-debatter om temaet. Dersom barna bare ser en halvtime på skjerm hver dag regnes det som ingenting, og barne-tv på NRK er jo pedagogisk, noe som stimulerer til lek og læring.  

Hva hadde ekspertene ha sagt den gangen, hvis de fikk utdelt et stetoskop og kunne kikke inn i fremtiden? De hadde trolig ledd like godt av oss som jeg gjør av dem. For utviklingen har vært surrealistisk rask og voldsom. Fra å samle oss foran skjermen til bestemte begivenheter, som OL og Lørdagsrevyen og barne-tv, lever vi store deler av livet vårt foran en bærbar skjerm. Og på et punkt kan det virke som om vi sluttet å snakke om hva det gjør med barna.  Er det fordi vi voksne er like avhengig av duppedingsene selv?

Organisert tid = ikke skjerm-tid

Vi foreldre er gode på å organisere ungene. Det er lekser og fotball og svømming og ballett og judo og teater og sjakk-klubb og bursdager, fra ettermiddag til sengetid. Det er mange som er bekymret for dette, og synes barna skulle hatt mer fritid. Eller "sosetid" som de kaller det. Timer der barna kan sveve retningsløst rundt og finne seg selv, sykle på grusen, huske mot himmelen, lage barkebåter med seil av høstløv, bla i en bok, ta en piruett på badegulvet, sutte på et strå.

Det jeg lurer på er: Hvilken planet lever disse menneskene på? Eller er det bare jeg som har barn som velger skjermen fremfor alt, hvis de får muligheten?

Lekte hele tiden

Da jeg var barn lekte vi ute nesten hele tiden. Bortsett fra denne halvtimen hver dag der vi så på barne-tv, hadde vi ikke noe valg. Vi måtte finne på ting selv hvis det skulle skje noe. Så vi syklet, sparket eller løp over til hverandre. Lekte sisten. Slåball. Syklet om kapp. Dro til et tjern og badet. Laget borettslag-OL på lekeplassen. Sminket hverandre. Spilte "hatt over hatt". Filmet med video 8-kamera. Laget spark-serfikat. Kledde oss ut og hadde skuespill for nabolaget. Solgte saft til inntekt for "godterisultne unger".

Våre barn velger ikke sånt. Jeg skulle ønske de gjorde det - og jeg har forståelse for at de ikke gjør det. For da jeg ble ungdom og fikk Commodore 64, og senere Nintendo, utkonkurrerte det alt annet. Skjermen fanget oss fullstendig. På den tiden var spilling mer sosialt. Joysticken gikk på rundgang, vi slåss om nye rekorder og trykket oss såre i tomlene. 

Forskjellen var at spillene hadde en ende. Det hadde LAN-seansene også, der man koblet datamaskinene opp mot hverandre og gjerne spilte i et døgn om gangen. Da døgnet var ferdig var det over. Tilbake til hverdagen og det virkelige liv.

Påkoblet 24/7

Nå er alt annerledes. Du kan være påkoblet døgnet rundt - spille så mye du vil, være på sosiale medier, se uendelig med videoer på YouTube. Det får virkeligheten til å virke som en gammel stumfilm i svarthvitt.

Våre barn velger ikke virkeligheten. Og derfor har vi valgt at de skal gå på fritidsaktiviter - musikk og fotball. Fire ganger i uka.

Dette var etter at vi prøvde metoden jeg fikk anbefalt av en psykolog-kompis: Gjør skjermene mindre eksklusive. Gi dem fri tilgang, så regulerer det seg selv etter hvert. De kommer ikke til å spille hele tiden.

Nei vel? Vi observerte dem, dag etter dag, og ingen av dem tok andre valg. Ikke en av dem dro ut og sparket fotball. Ingen gikk over til kompisen. Syklet det forteste de kunne på den trafikkfri veistripen utenfor huset. Gikk tur med nabobikkja. Fant frem kortstokken og oppfordret til krig. Klimpret på gitaren. Leste i en bok. 

Alle tre spilte. Flere timer i strekk. Dag etter dag. Glemte å kle på seg om morgenen. Glemte å spise kveldsmat. Glemte å dusje. Glemte lekser. Glemte oss. Glemte alt. Det eneste som var interessant var skjermen. Og de var misfornøyde og stresset da dagen var omme. Hvordan hadde timene gått så fort? Jeg har jo ikke fått gjort noen ting. Skal vi legge oss allerede? Skulle vi ikke spille kort, da?

I morgen, ja. Men da var det akkurat det samme. Skjermen spiste opp alle timene, og de var like nedfor da de la seg.

Digital rehab

Vi forsøkte en ny strategi som gikk ut på at barna kunne spille en time hver kveld, når lekser og alt annet var unnagjort. Det gikk for så vidt greit å få gjort det de skulle - men det ble fullstendig oppheng i spilletimen de hadde blitt lovet. Ingenting annet var viktig. Å spise middag sammen. Gjøre lekser. Spille fotball. Gå tur med bikkja. Alt var noe som måtte gjøres før denne timen måtte skje raskest mulig, og rakk de ikke å spille i nøyaktig 60 minutter ble det rabalder.

Så vi gjorde det eneste fornuftige: Fjernet spilling fullstendig i ukedagene. De fikk en dag i helgen der de kunne spille nesten ubegrenset, og en dag der vi dro ut og fant på noe morsomt, hele familien.

Det ble en tøff avvenning. I begynnelsen gnagde ungene på hverandre. Forsto ikke hva de skulle finne på. Fikk abstinenser ("jeg må bare se hvordan jeg ligger an", "jeg er nødt til å se den videoen"). Det var en digital rehab. For oss voksne også.

Samme regler for de voksne

For samme regler må selvsagt gjelde for oss. Barn gjør som du gjør, og ikke som du sier. Du kan ikke sitte klistret til skjermen og be ungene om å gå seg en tur i skogen.

Det var også vanskelig å hoppe av bekreftelses-bølgen, for både store og små. Vi er så vant til å dele alt, og få øyeblikkelig respons i form av "liker" og kommentarer. Hvem er vi når vi ikke kan dele og få feedback? Det føltes meningsløst å gjøre noe som helst når ikke omverdenen ga applaus. Samtidig tror jeg det er sunt.

Jeg er glad jeg ikke vokste opp i en tid der alt handlet om å få tilhengere på sosiale medier. Der mobbing er så subtilt, med spredning av bilder og utestengelse av grupper på nett, at det er omtrent umulig for voksne å fange det opp. Og minst like skadelig for et sårbart barnesinn. 

Hva skjer når barna flytter ut?

Vår familie har fått en annen type kontakt etter at vi kuttet ut skjermtid på hverdager, og dels i helgen. Det har resultert i ekte stunder der vi har tid til å lytte og gi hverandre full oppmerksomhet. Vi spiller UNO og Cluedo, ler og blir forbanna på hverandre. Vi spiser sammen i fred og ro, snakker mer rundt leksene, nå som de ikke bare skal unnagjøres før noe annet, har matte-quiz i bilen. Sånt.

Akkurat nå er jeg ikke bekymret. Jeg har kontroll på barna i noen snaue år til. Men hva vil skje når de flytter ut og jeg ikke kan sette grenser for dem lenger? Jeg er ikke lenger så redd for at de skal bli narkomane, syke, kriminelle, basehoppere. Det som bekymrer meg, det som virkelig bekymrer meg, er at de skal bli likegyldige slappfisker som tilbringer livet sitt foran en skjerm - og tror det har noe med virkeligheten å gjøre.

Som å pisse i buksa

Det gir seg til da, sier du? Ikke nødvendigvis. Jeg hører om skremmende mange ungdommer som spiller flerfoldige timer hver dag, eller nærmest bor på YouTube. Mange av dem planlegger å sette av et helt år til å spille når de er ferdige med videregående. Gjerne før.

En av mine ekser ble spillavhengig i godt voksen alder. Han begynte med Everquest og fortsatte med World of Warcraft. Dette er suggererende rollespill, der du raskt går opp i level og deretter må bruke lengre og lengre tid foran skjermen for å nå høyere nivåer. Etter hvert fikk jeg knapt kontakt med ham, enda vi bodde sammen. Han kunne ikke hilse på kamerater som kom spontant på besøk fordi han var på quest og ikke kunne "stikke fra gjengen". 

Dette var en periode han slet psykisk, i likhet med mange unge menn. Foran skjermen var han en voksende helt. Han trengte ikke forholde seg til den sosiale angsten, glemte jobben, og de virkelige problemene hans føltes fjerne og uvedkommende.

Det var som å pisse i buksa for å bli varm. Etter velbehaget kom ubehaget med dobbel kraft. Han mistet jobben. Flesteparten av vennene sine. Meg. Nå satt han der, forfallen og alene, og angret. 

Samfunnsskapt avhengighet

Skjermavhengigheten er samfunnsskapt, akkurat som kroppspresset. Vi voksne er ikke mer egoistiske enn før. Barna er ikke latere. Vi har blitt presentert for en ny teknologi, som har utviklet seg i rasende fart, og som skulle gjøre livet enklere og festligere og mer sosialt. Vi burde hatt mer tid til rådighet og følt oss nærere hverandre enn noen gang. I stedet blir vi slukt av sosiale medier, som på ingen måte gjør oss lykkeligere. Vi spiller spill som aldri tar slutt, og som gjør oss sløve og fraværende. Vi tar bilder med mobilkameraet fremfor å ta inn hele øyeblikket. Vi leser mail og meldinger døgnet rundt. 

Før tok det tid å sende et brev. Det var dyrt å fremkalle en film. Spill var noe vi gjorde sammen, når vi hadde tid. Vi ringte hverandre på hustelefonen. Og var det ingen hjemme måtte vi pent ringe igjen, en annen dag. Utilgjengelig betydde utilgjengelig.

Jeg er sliten av å være påkoblet. Jeg er lei av å føle jeg må ta bilder av alt. Barna er også slitne. Jeg skulle ønske spill ikke fantes, sier de. De har det i hodet hele tiden, også når de ikke spiller, og blir stresset av det. 

Krisepadding er lov

Jeg mener ikke å ensidig svartmale den teknologiske utviklingen og gnåle om at alt var så mye bedre før. For selvsagt er det mye som er bra også  - vi kan ringe hverandre gratis fra hele verden og til og med se hverandres fjes. Mange som sliter med sosial angst sier rollespillene har vært en gave, der de har endelig har funnet sin plass. Ungdommer som føler seg underlegne i sport kan bli dyktige programmere. Folk har møtt den store kjærligheten via Sukker og andre søte kanaler. Sånt. Og i normale doser er nesten ingenting farlig. Krisepadding er lov, og alle har vi brukt tv-en som barnevakt. Skjermen kan gi en velsignet pause, og redde en situasjon fra å eskalere og ende med detonasjon, eller kollaps. Vi er bare mennesker, tross alt.

Kanskje kan vi snakke med barna på en annen måte enn å kjefte og true og svartmale, slik jeg har prøvd ("hva er vitsen med å være en familie hvis vi bare skal sitte på hver vår skjerm? Legg bort!"). Her om dagen satte jeg meg ned med ungene og spurte om hva de husker beste fra de siste årene.

Det snakket i munnen på hverandre: Krabbefiske. Jul med besteforeldrene. Bading i kulpen. Tivoli-tur med søskenbarna. Bilturen til nabobyen. Og selvfølgelig, da muttern klikka på fattern i vri åtter.

Ingen av dere nevner skjerm, sa jeg, enda så mye dere har vært på mobilen, ipaden og sett på tv i løpet av denne perioden. Kan dere høre det? Skjerm-tiden er ikke med i "minne-boksen".

Virkelige minner

De ble stille noen sekunder. Jeg håper tanken lagrer seg.

De fleste angrer ikke på tiden de ikke fikk spilt, sett YouTube, tatt bilder eller vært på sosiale medier, uansett hvor sterke abstinensene blir. De angrer på tiden de ikke skapte minner. 

Virtuell klem (ironisk nok) fra Antisupermamma

PS! Jeg har skrevet bok siden sist: Nærhet i tastenes tid". Der snakker jeg om hvordan vi kan skape gode og ekte møter, i en tid der datamaskinene tar over for det meste. Her kan du lese om boken - og bestille den, hvis du vil: Nærhet - i tastenes tid

Leave a Comment:

Leave a Comment: