Regnestykket som ikke går opp

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Mar 04

Nei, det er ikke den hektiske hverdagen jeg snakker om. Jeg snakker om foreldre som ser barna sine halvparten av det andre gjør. Og som av en eller annen grunn skal ha dobbelt opp med dårlig samvittighet. Hva er poenget med å strø salt i skilsmissesåret? Og skal alle disse generelle ekspertrådene gjelde for familier som er like forskjellige som snøkrystaller?

Dårlig samvittighet tror jeg er det vi mammaer sliter aller mest med. Bekymringer og dårlig samvittighet. Ofte ubegrunnet – og dermed meningsløst. Men det er lettere sagt enn gjort å smile og vifte det bort. Når noen sier: ”Nå må du slutte å bekymre deg fælt, da” er det like dumt som å be deg om ikke å tenke på en hvit hest. Du gjør ikke annet.

Jeg tror det er lurere å finne frem til roten av bekymringene. Ofte er det at barna ikke har det så bra de kan ha det, at vi ikke gjør dem en god nok oppvekst – med hva hver og en av oss legger i det – og at vi ikke fyller mammarollen slik vi skal. Med andre ord: Vi gjør noe feil når vi burde vite bedre.

Aldri har vi hatt tilgang på mer informasjon. For mye kanel er livsfarlig. Barna blir traumatiserte av å sove borte før de har fylt tre år. Yoghurt er verre enn sukkerspinn i matpakka. Du har sikret barnet ditt feil på sparkesykkel i to år. Sånt kan de fleste av oss tåle. Så dropper vi kanelen i grøten eller kjøper ny sykkelhjelm. Men hva gjør du når noen pirker borti det vondeste av alt – et samlivsbrudd? Når de forteller deg hvordan du skal gjøre alt korrekt etter boka. Og legger til at det kommer til å bli feil uansett.

La meg skyte inn at jeg ikke sitter her og forsvarer min egen situasjon. Jeg sitter på min høye hest og er fortsatt gift etter mange år med tre unger, en bikkja, full jobb og en psykoterapeututdanning (som jeg trengte den underveis!). Men hesten min er ikke hvit og skinnende. Ikke er den spesielt høy heller, når jeg tenker meg om. Den drunter av gårde i varierende tempo. Av og til snubler den, av og til steiler den, av og til setter den av gårde i vill galopp. Men jeg har ennå ikke ramlet av. Jeg er sammen med barnepappaen. Og jeg har innsett at det er en jobb. Det å leve med et annet menneske, tett på, i mange år, irriterende uvaner og ulik døgnrytme og følelser som ikke alltid blir møtt og motstridende behov – innsatsen som kreves for å klare dette er sterkt undervurdert. Jeg ante det ikke før jeg fikk barn. Nå er det rosa bildet borte. Det har ikke vært romantisk. Det har vært en jobb vi har måttet dele som et team, så godt vi har kunnet. Til tider har vi svelget kameler så strupen har vært bristeferdig. Vi har telt til ti inni oss og tenkt ”han har mange andre gode kvaliteter enn å smatte/hun kommer aldri til å slutte å rive alle pakker i to så halve innholdet renner ut”. Vi har jobbet for å få forholdet til å fungere, vi har hatt gode hjelpere rundt oss og vi har hatt flaks.

Andre har ikke flaks, de har ikke gode hjelpere og de får det ikke til å fungere. De fleste som har barn prøver lenge før de går fra hverandre. Er det virkelig noen som tror, i fullt alvor, at foreldre går fra hverandre fordi de vil ha annen hver uke fri? At de sitter overfor hverandre ved frokostbordet en dag og den ene sier: Du! Jeg har en god ide. Hva om vi bare går fra hverandre og har barna en uke hver? På den måten kan vi få det beste fra begge verdener – gå på byen, møte venner og sove ut den ene uka og så ha ungene den neste? God ide, svarer den andre, hvorfor har vi ikke tenkt på det før? Skåling i kaffe – og dermed var det løst, lizzom.

Jeg er skilt selv. Vi hadde ingen felles barn, men det var tungt likevel. Drømmer og fremtidsvisjoner smuldret opp og ble borte. Tilbake var smerten og nederlaget. Jeg har flere venninner som er skilt. Jeg har sett, på kloss hold, hva de har gått gjennom. Barna lider. Og de voksne lider. Forskjellen er fokuset på at barna ikke skal føle skyld for at foreldrene gikk fra hverandre. Det er selvsagt helt bra og riktig! Men betyr det at foreldrene skal bære dobbelt skyld?

Det er utallige artikler om at skilsmissebarna kommer dårligere ut i det ene og det andre. Nylig leste jeg at toppidrettsutøvere utelukkende har gifte foreldre. Det er masse snakk om 50/50-ordninger som ikke gagner barna. Og det siste utspillet jeg leste var fra en psykolog som hevdet at selv om du tror du og den andre forelderen samarbeider godt, selv om barna smiler og tilsynelatende har det bra, så er det bare et spill for galleriet. De færreste foreldre samarbeider så godt som de tror og barna later ofte som om de er glade for å tekkes foreldrene.

Hvordan i all verden kan noen uttale seg så generelt om dette? Og hvorfor er det ikke en eneste oppløftende setning, et råd, ingenting – bare en bør av skyld og dårlig samvittighet? Som legges på toppen av en ryggsekk som allerede er blytung av de samme følelsene?

Jeg vokter meg vel for å uttale meg om andres ekteskap. Verken du eller jeg aner noe om hva som skjer innenfor husets fire vegger hos naboen, venninner eller fjerne bekjente. Jeg hadde en venninne som led under hele oppveksten fordi foreldrene ikke hadde det godt. Det var ingen som slo hverandre. De kranglet ikke foran barna. Men hun hørte dem når hun hadde lagt seg om kvelden. De anklagende, hviskende samtalene var som nervegass som sivet mot barnerommet. Jeg var lammet, sa hun, jeg fikk ikke gjort noen ting. Alt jeg ville var at de skulle gå fra hverandre. For de var ulykkelige. Og uansett hva jeg og søsteren min gjorde så ble de ikke noe gladere.

De aller færreste vil gå glipp av halve barndommen til barnet sitt. Det er svært få som frivillig velger skilsmisse, pakking, flytting, barnegråt, endeløse forklaringer, mekling, dårlig økonomi, annen hver jul, stemammaer og bonuspappaer. Man tar den tyngste veien fordi det noen ganger er den eneste riktige. De fleste foreldre vil det beste for barna sine og gjør så godt de kan i oppbruddprosessen. I en slik prosess trenger barn og voksne all de støtten de kan få. Til deg som er skilt: Jeg kan trøste deg med at barn tåler ubehag bedre enn du tror, så lenge de får støtte og kjærlighet samtidig. At de til og med kan vokse på det. At ingen går gjennom livet uten skrammer og sår. Og at mange som har skilte foreldre skryter av nye familier de får – en stefar som har vært som en ekstra pappa. En ny familie der man kan ha en helt annen rolle. Og at når mamma og pappa begynner å blomstre igjen, og inkluderer barna i blomstringen, så kan det skape glede og trygghet.

Det er ikke mulig å generalisere. Det er ikke mulig å finne en felles oppskrift for alle. Det er ikke mulig å vite hva som skjer, eller har skjedd, i ulike hjem og familier i det ganske land. Men det er mulig å klappe en alenemamma- eller pappa på ryggen, fokusere på det positive og si ”du gjør så godt du kan og det er mer enn bra nok”. Gi hverandre god samvittighet! Vi trenger det alle sammen, enten vi er menn eller kvinner, skilt eller gift, supre eller antisupre.

Klem fra Antisupermamma

Det kan være tungt å gå videre alene. Ikke gjør det tyngre.

Det kan være tungt å gå videre alene. Ikke gjør det tyngre.

Leave a Comment:

(11 ) comments

Anne 5. March 2015

Takk, dette var godt skrevet…for det er MYE dårlig samvittighet og MYE savn. Man blir vant til det, men jeg savner jo barna mine halve året og det er leit å vite at jeg på en måte har gått glipp av 5,5 år av livene deres, og flere blir det før de forlater redet.

Så det er fint at noen setter fokus på dette også…

Reply
    Kristine Henningsen 6. March 2015

    Klart det er! Håper innlegget hjalp bittelitt 🙂 God helg!

    Reply
Maria 5. March 2015

TAKK!!! Den trengte jeg i dag!

Reply
    Kristine Henningsen 6. March 2015

    :-)!

    Reply
Akershus mamma 5. March 2015

Tusen takk for et veldig bra og reflektert blogg innlegg! Du har.mange bra innlegg som jeg leser,men som jeg ikke har kommentert…. Jeg er veldig heldig som har vokst opp i et hjem med to foreldre som nå har vært gift i snart 40 år,jeg har 3 søsken og vi har alltid fått mye kjærlighet hjemme. Jeg lever selv i et ekteskap som er fint. Og vi har et barn sammen som vi begge to har laget og som vi elsker! Vi har hatt mange nedturer i forholdet vårt som har gått på mine psykiske lidelser og en kropp som bokstavelig talt ikke fungerer. Vi har hatt mange hel svarte dager og mange rosa også. Til syvende og sist er det kjærligheten oss i mellom som holder oss sammen! Jeg svelger mange kameler,og det gjør sikkert mannen min også…. Men vi har et ønske om å leve sammen, og jeg håper at det blir sånn til vi skilles av døden når vi er gamle og ferdig med livet. Jeg ser blant venner og kjente at noen skilsmisse barn har det helt topp med 50/50 ordning hvor foreldrene samarbeider bra om barnets beste,men jeg ser også de barna som ikke har det bra! Det er et barn i vår omgangs krets som kastes mellom mor og far,besteforeldre og bonus besteforeldre. Hvor både mor og far har ny partner og jeg tydelig ser at barnet lider. Det vil ikke hjem herfra til mor når vi passer dette barnet og det er vondt for et mamma hjerte…. Derfor har vi tatt litt ekstra vare på dette barnet,vi har faste dager i mnd som h*n er her og jeg ser at det er et annet barn som er trygg her hvor det er forholdsvis rolig,enn det stressa barnet som kommer hit eller drar HERFRA så fort mor kommer…. Jeg håper at det samlivet vi har varer livet ut,men jeg skal ikke være for kjepphøy. … Da er det nemlig vondt å treffe bakken når hesten hiver meg av!

Reply
    Kristine Henningsen 6. March 2015

    Så hyggelig at du leser innleggene mine 🙂 Jeg har også gifte foreldre – og er selv gift. Og jeg er enig med deg – jeg ser begge sider av et samlivsbrudd. Poenget er at når et brudd er uunngåelig, så er det ikke noe poeng for andre å strø salt i sårene. De aller fleste gjør så godt de kan ut fra forutsetningene de har. Og ved å støtte dem, tror jeg automatisk de blir litt bedre mammaer og pappaer enn om de bare får kritikk og pekefinger. Sånn er det i alle fall for meg. Dere er helt fantastiske som gjør dette for det barnet! Hatten av. Vi forsøker også å ta vare på de ungene som trenger det – og se utover vår egen familieballong. Jeg skulle ønske langt flere gjorde det. Tusen takk for fin deling!

    Reply
Lina 5. March 2015

Uff jaa…. Nå er jeg den forelderen som ser datteren mest da… Pappaen har annenhver helg og halve julen og påsken.. Men selv om jeg ser henne oftere har jeg dårlig samvittighet når jeg sender jenta til pappaen i jula, når hun egentlig vil være sammen med mamma også… Og når hun reiser til pappaen i helger hvor det skjer gøye ting hjemme… Også er det pappaen da, som aldri ser barnet sitt i ukedager, aldri har henne mer enn maks en uke av gangen… nei.. Vi trenger ikke mer salt i sårene, de er vonde nok….

Reply
    Kristine Henningsen 6. March 2015

    Det er sannelig sant. Takk for deling – vi får bare støtte hverandre som best vi kan, alle sammen. Vi gjør det på hver vår måte 🙂

    Reply
Merete 6. March 2015

Mine barn har vært “bag-barn” i 5 år. Eldste hadde gått 1 uke på ungdomsskolen da far annonserte at han sjekket ut av kjernefamilien. Etter en tid uttalte eldstejenta “Jeg lever det perfekte livet. Jeg trenger dere begge, men ikke samtidig. Nå kan jeg være fullt og helt på “mammakanalen” og “pappakanalen”, uten at den andre forstyrrer, og det gir meg ro. Denne jenta har aldri spilt for galleriet, så ordene er sanne. Det hører også med til historien at hun flyttet på hybel i en alder av 17 år og en måned, for da var hun så dritlei av å bo i bag, så å flytte hele tiden er pyton. Yngste, som nå er 15 år, lever 50/50, og klager lite. Jeg er nå vant til å være uten henne halve tiden, men savner henne like fullt i det hun går ut av døren, og har “kjærlighetssorg” hele uka. Heldigvis er far og jeg venner, vi er enige i oppdragelsen, hun er trygg, jeg kan besøke henne når jeg vil, og jeg vet hun har det bra hos han, men det demper ikke savnet. Dårlig samvittighet har jeg ikke, jeg gjør det beste jeg kan, og det er faktisk mer enn godt nok.

Reply
    Kristine Henningsen 6. March 2015

    Tusen takk for klok og personlig deling! 🙂

    Reply
helgemamma 2. April 2015

Takk, det var godt skrevet 🙂 Jeg tenker også på at det man simpelthen ikke kan forske på er jo om hvordan disse ungene hadde hatt det om foreldre holdt sammen? -er det bedre for barn å leve med foreldre som ikke bryr seg om hverandre, men holder sammen for deres skyld?
Og om ungene ikke er 50/50, men mest hos den ene, det er jo like vanskelig??

Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: