Samliv til begjær og besvær

By Kristine Henningsen | Antisupermamma

Feb 01

Jeg leste en gang om et ektepar en gang som hadde vært gift i 70 år. Kona ble spurt om hun noen gang hadde vurdert skilsmisse. Nei, ikke skilsmisse, sa hun – men mord!

Jeg lo godt. Og gjenkjennende. Hjelpe meg, så forbannet man kan bli på sine nærmeste. Så sint, så frustrert og så inderlig lei.

Absurd trebokstilværelse

Det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Uansett hvor høyt vi elsker den andre, er det krevende å bo med et annet menneske. Noe annet ville vært absurd. Jeg mener: Du finner en livsledsager, og plutselig er det forventet at du og dette fullvoksne mennesket, ofte med helt andre vaner og bakgrunn og interesser, skal klikke sammen som to puslebrikker og leve friksjonsfritt sammen i en treboks resten av livet?

Ja da, vi hører noen mumle om at ”man må jo jobbe for det” og ”vi har selvsagt hatt våre vanskeligheter”, men det snakkes ikke om på en skikkelig måte. Fremdeles lever vi etter ”happily ever after”- idealet. Vi møter Drømmemannen og gifter oss av romantiske grunner, får  barn og ser for oss at vi skal leve lykkelig sammen resten av livet. Selv om det strider mot all logikk og statistikk.

Forventninger og skuffelse

Jeg tror roten til mange brudd er høye forventninger. Da er veien kort til skuffelse. Nettopp derfor tvinger jeg meg til å senke forventingene til et nullpunkt. Jeg vet jeg står i fare for å bli stemplet som negativ eller pessimistisk. Det stemmer ikke. Jeg bare omkobler hjernen, lurer den litt, for å ikke gå unødige turer i kjelleren. For eksempel: Da ungene var på bleiestadiet hadde mannen min og jeg null forventninger til ferien, uansett hvilket eksotisk sted vi skulle til. Det kommer sikkert til å bli et helvete, sa vi til hverandre. Du vet det ikke blir ferie, ikke sant? Vi skal være foreldre i varmere strøk.

Vi var forberedt på at ungene kom til å være akkurat som hjemme; skrike, drite, grine, sutre, snuble. Vi var forberedt på at den andre voksne kom til å være akkurat like lat eller masete som hjemme. Noen ting forandrer seg ikke, selv om palmene suser og havet bruser.

Det var smart. På den måten ble vi ikke skuffet. Og det gjorde alt lettere å takle. Vi fant gode ordninger på gjetingen, fremfor å ligge i sjokk på stranden over at ungene ikke satt smilende i skredderstilling og bakte sandkaker. Og vi var overrasket og glade hver gang det oppsto øyeblikk som faktisk kunne minne om en ferie. Hei, skål! Dette er faktisk hyggelig.

Det ble ikke som da en av mine venninner var på bryllupsreise på Maldivene, og hun og hennes nybakte ektemann røk opp i tidenes krangel. Hun sto og hylgrein i bungalowen og ropte: ”Hvis vi ikke klarer å være venner i disse omgivelsene, hvordan i all verden skal vi klare det når vi kommer hjem?”.

Let etter gullet fremfor dritten

Det gikk bra med dem. Kanskje ble det lettere da de kom hjem til hverdagen og forventingene senket seg. Ikke vet jeg. Jeg har for lengst sluttet å tro at jeg har fasiten på det perfekte ekteskap. Jeg har et langt samboerskap og et enda lengre ekteskap bak meg, og befinner meg nå i ekteskap nummer to. Det har holdt i 13 år, og ser foreløpig ikke ut til å være et ulykkestall. Kanskje skyldes det at jeg har blitt rausere og rundere med årene. Senket idealene og kravene. Ikke minst: Ungene har blitt større.

Før jeg ble mamma kunne jeg ikke forsto at par med små barn gikk fra hverandre. Da jeg hadde verpet ut tre stykker på tre år, forsto jeg ikke hvordan småbarnsforeldre klarte å holde sammen.

I en periode var det lett å se alt mannen min ikke gjorde og ikke var, fremfor alt hva man gjorde og var. Hvorfor sto han ikke opp klokken syv med ungene, smurte matpakker og tok dem med ut på tur – som den og den pappaen – så jeg kunne få sove? Og hvorfor ga han dem pølser, nå igjen? Jeg så jeg ikke hvordan han satte seg på huk og tok seg tid til å trøste dem, hver eneste gang de var lei seg. Hvordan han gadd å høre på meg, igjen og igjen, hver gang jeg bare måtte grine ut all slitenheten og frustrasjonen når ungene endelig var i seng.

Det er så lett å fokusere på det som ikke er fremfor det som faktisk er. Vi blir blinde for det etter hvert. Tar det for gitt. Tror det er en slags grunnpakke som ligger i bunnen hos kjæresten, og så begynner vi å lete etter alt som burde vært på toppen. I stedet må vi se det fine som finnes i grunnpakken. Lete etter gullet vi engang fant. 

Lykke eller krise?

Har du sett tabloidoverskriftene hver gang kjendisene får barn? ”Fant lykken med Petter” (ja vel, hadde han den i baklommen?). Eller: ”Sprekker av babylykke” (er det ikke heller vanlig å sprekke av raseri, etter tredje våkenatten?). De kan virke uskyldige, disse overskriftene. Men jeg tar dem på ramme alvor. Fordi jeg vet det setter et rosa press på nybakte mødre. Nå skal vi bli så lykkelige at vi nesten sprekker! Og da er fallet så inderlig hardt, for alle som ikke føler det sånn. Og statistikken viser at det er mange av oss.

Mange par begynner i terapi for å redde et skrantende forhold. Da forsøker ofte terapeuten å spole forholdet tilbake i tid, for å se når utfordringene startet.


Svært ofte kommer den første krisen samtidig med det første barnet. Når lykken skulle vært komplett. Kanskje hadde det vært enklere hvis vi var bedre forberedt på virkeligheten? Hvis vi forsto og aksepterte at det også er voksesmerter når familien utvides?

Selv var jeg i en slags rus etter fødselen, både fordi den smertefulle fødselen var over og fordi ungen hadde ti fingre og like mange tær - og faktisk ikke så helt halvgæærn ut. Men hverdagen kom raskt, med skitne bleier, intens skriking, brystbetennelser og nattevåk. Sprekkeferdig av lykke? Det var heller små, gylne øyeblikk oppi kaoset. Et tannløst smil som fikk meg til å le, selv om jeg var altfor trøtt til det. En stund midt på dagen der vi begge klarte å sove. Sola som tittet frem under en trilletur.  

Egentid på do

Lykke er en følelse og ikke en tilstand. Derfor går det ikke an å få overdoser av den, og dermed sprekke. I småbarnsperioden kommer den som regel i glimt. Resten er en 24 timers jobb. Som skal deles på to. På en arbeidsplass blir det fort konflikter når en kollega ikke gidder å gjøre jobben sin, og det blir flere oppgaver på de andre. Urettferdig, ikke sant? Sånn føles det på hjemmebane også. Derfor blir det fort krangling om hvem som skulle stått opp med ungene, skiftet den siste bleia eller vært gjeter den fjerde runden i parken.

For min del begynte jeg å irritere meg over hvor mye tid mannen min plutselig skulle tilbringe - på dass. En periode vurderte jeg seriøst å ta det ut i egentid. Særlig var doen populær når vi skulle være et sted om ti minutter og ungene løp halvnakne rundt i alle retninger. Hva i h … holder du på med der inne? Og han responderte: Herregud, hva slags sted er dette! Skal jeg ikke få være i fred på dass en gang?

En gang fikk jeg ungene til å sende ark gjennom dørsprekken: ”Kom ut, pappa! Vi savner deg! Hvorfor er du så mye på do?”. Eller jeg sendte tekstmeldinger, fordi jeg mistenkte at han spilte på mobilen: ”Vil du vennligst avslutte spillet og komme ut på stua og hjelpe meg? NÅ!".

Ta humor på alvor​

Vi har hatt noen flyturer som har vært helt absurde, der jeg har holdt på å sende babyen gjennom skanneren, tåteflasker har flydd som torpedoer over setene og vi slo kidnappingsalarm når ungen gjemte seg under setet og smugspiste rosiner.

Vi har ledd. Kanskje ikke der og da. Men etterpå. Noen sier forholdet er ferdig når man ikke har sex lenger. Jeg sier det er over når man slutter å le. Humor kan være limet når alt er i ferd med å rakne. En brobygger over orkanen. Plaster på et sår som ikke vil gro. Så ta humor på alvor. I boken min, "Antisuper - hvordan ha det best mulig som et helt vanlig menneske", skriver jeg om humor som et viktig kommunikasjonsmiddel. Det kan redde både dagen og forholdet. 

Kjærligheten kommer og går

Aksept er en annen viktig faktor. Å godta samlivet som det er. Kjærligheten kan komme og gå. Det vil være dager, kanskje perioder, der dere ikke liker hverandre spesielt godt. Der luften er kjølig og mørk, eller det putrer som i en geysir. Der du har vondt i magen og lurer på hva som er meningen med hele familiegreia. Der du føler at alt du sier blir misforstått og vrengt på, og det du egentlig trenger er en klem og et forståelsesfullt blikk.

Vi har hatt noen sånne perioder. Det glir som oftest over av seg selv. Andre ganger må vi gå mer aktivt inn og jobbe med det. Uansett lager vi sjelden drama rundt dramaet. Vi aksepterer at det er sånn i et livslangt forhold. Det går opp og ned, skifter fra det ene til det andre, akkurat som været, bølgene, alt som er organisk og levende. Og så lar vi ikke muligheten for en god latter, eller en hyggelig stund, gå fra oss. Vi griper øyeblikkene. Og slik overlever vi både orkaner og mørketid.

Til det kommer lysere tider. Ofte skjer det helt av seg selv, akkurat som når stormen løyer og solen titter frem bak skyene. Sånn er livet, på sitt mest magiske. Ungen det ikke gikk så bra med i barnehagen får det bedre på skolen, mannen din har en god periode på jobben, du kommer i gang med treningen. Det positive får en omvendt dominoeffekt på hele familien - byggverket reiser seg igjen. Dere kan gi hverandre en klem. Være stolt av at dere er sammen. I tykt og tynt. Det er verdt noe, ikke sant?

Limet i familien​

For ungene er det verdt alt. Du og pappaen er limet i familien. Noen ganger klarer man ikke å være kjærester. Brudd er det eneste riktige, og da er et godt samarbeid gull verdt. Er du fremdeles kjæreste med pappaen til barna, så ikke glem å være det. Mange blir så opptatt av å være en "perfekt" mamma at de glemmer at de fremdeles er kjæresten til mannen sin. Det er trygt og morsomt og deilig ekkelt for barn å se at mamma og pappa er glade i hverandre. Jeg ser hvordan det glimter til hos barna når jeg kysser pappaen deres (selv om de skriker æææææsj!). Jeg husker hvordan jeg som barn forsøkte å tvinge mamma og pappa vekk fra hverandre hver gang de ga hverandre en klem. Og samtidig smilte inn mot beina deres.

Størst av alt er kjærligheten. Men hvem har sagt at den er perfekt? Jo større noe er, jo mer komplisert blir det som regel - og jo mer må det romme. I den ekte kjærligheten bør det være rom for lyset og mørket, gleden og sorgen, sinnet og harmonien. For meg er samlivet en grunnmur som tåler en støyt, selv om huset enkelte ganger er i ferd med å blåse av. Og når vi har spikret plankene på plass igjen, kan vi sette oss med ryggen mot veggen og nyte sola mot ansiktet. Da minner jeg meg selv på hva jeg har i grunnpakken. En som kjenner og elsker meg, fordi og på tross av. En som tuller og trøster og tar sin del av det tunge ansvaret. I slike stunder kan jeg kjenne sola varme helt inn. Og tenke at vår uperfekte kjærlighet, den er det største av alt.

Uperfekt kjærlighetsklem fra Antisupermamma

PS! ​I Antisuper-boken skriver jeg om humor og aksept, og om hvordan du kan bruke dette som en effektiv mestringsstrategi for et bedre samliv med lettere kommunikasjon. Trykk her for å lese mer om bestselgeren og sikre deg et eksemplar (få bøker igjen!): Antisuper-boken!

​Romantiske måltider 

Leave a Comment:

(9 ) comments

Solveig 23. March 2017

Tusen takk! God og treffende lesing. Vi trenger slike som deg, som setter ord på livet, slik vi opplever det nå.

Reply
Silje 24. March 2017

Herregud for en klaging da. Livet trenger faktisk ikke være sånn. Livet mitt er faktisk perfekt, selv om du anklager meg for å lyve. Alle trenger faktisk ikke å ha det som deg. Bare fordi du er ei hurpe, trenger ikke vi andre å være det. Sendte tekstmelding og brev mens han satt på do? Hva feiler det deg? Han trenger å komme vekk fra deg for alternativet er sikkert at han går fra deg for alltid.

Reply
    Christine 14. February 2018

    Du virket jo skikkelig sympatisk! Godt du er perfekt og har det perfekt, så kan vi andre nyte våre vanlige og uperfekte liv.

    Reply
    Irene 14. February 2018

    Beklager! Tror ikke på deg, for det perfekte finnes dessverre ikke. Synes litt synd på deg den dagen du skal oppdage det…

    Reply
    Victoria 14. February 2018

    Uff Silje, nå syntes jeg faktisk synd på deg. Om det er slik du tar denne artikkelen så tror jeg du har mer problemer enn du kan klare å se selv. Kristine er vel den siste i verden jeg hadde kalt hurpe, Uff. Oppriktig lykke til videre og håper du har det bedre med deg selv nå. Det er forresten alltid lov å innrømme feil den dagen du ser at livet visst ikke var perfekt og den store smellen traff. Jeg forstår at det kan være skremmende. Lykke til videre.

    Reply
      Kristine Henningsen 5. March 2018

      Takk Victoria! Håper ikke mannen min mener jeg er en hurpe heller 😀 Da hadde jeg nok vært skilt.

      Reply
Benedicte 24. March 2017

Fantastisk skrevet! Takk, trengte å lese dette i dag. Hilsen sliten tobarnsmor;)

Reply
Irene 14. February 2018

Dette var var godt skrevet og sanne ord. Deler det til alle mine venner 🙂

Reply
    Kristine Henningsen 5. March 2018

    Tusen takk 🙂

    Reply
Add Your Reply

Leave a Comment: